– Så mye mer enn åtte gode spillere

Hvis han hadde fått leve, ville Liam Whelan fylt 85 år denne våren. I stedet døde han som 22-åring på kald, våt og snødekt asfalt i Trudering, der flyplassen i München en gang lå.

Da nyttårsklokkene ringte inn 1958 hadde Liam Whelan livet foran seg.

Han hadde møtt sin store kjærlighet i livet, Ruby fra hans egen hjemby Dublin. Tidlig i februar reiste han med resten av Manchester United-følget mot Beograd.

Han hadde spurt Matt Busby om å få slippe den lange reisen. Han hadde flyskrekk, det var nå så, men han også pådratt seg en lei forkjølelse.

Han hadde ikke fått noe spilletid på de siste ti kampene, og var ikke tiltenkt en plass på laget mot Røde Stjerne heller. Derfor lurte han på om han ikke heller kunne få reise hjem til Dublin og besøke familien for et par dager. Busby hadde tygd på det, men svarte «sorry son».

Busby var redd at folk ville misforstå og kanskje tro spissen var fornærmet fordi han ikke skulle spille.

Whelan hadde ikke lagt fram det som argument da han spurte, men dersom Busby hadde svart ja så hadde han og Ruby bestemt seg for å gjøre noen forberedelser til sommerens bryllup. De var allerede ringforlovet, og når fotballsesongen var over skulle de to bli smidd i hymens lenker.

Vielsen skulle skje i Christ The King-kirken hjemme i Cabra, så mye var i hvert fall klart.

Det ble ikke noe bryllup mellom Ruby og Liam den sommeren. Liam Whelan kom i stedet hjem i en likkiste. I samme kirke som Liam og Ruby skulle blitt kastet ris på til smil og gratulasjoner, ble Whelan stedt til hvile.

Igjen satt Ruby, Liams seks søsken og deres dypt religiøse mor. Alle sønderknust med dype arr i sjelen.

Det er 62 år siden nå, det mørkeste kapitelet i Manchester Uniteds historie. Tragedien som for alltid forandret Manchester United.

De tørre, nakne fakta forteller at av klubbens reisefølge på 21 personer så døde elleve. Det var 44 mennesker om bord. 23 overlevde og 21 mistet livet.

Som Bill Foulkes en gang sa til United-Supporteren:

«Det var mynt eller kron. Hvem skulle dø? Og hvem skulle få lov til å leve videre?» 

I løpet av noen skrekkslagne sekunder den februardagen i 1958 ble et av fotballhistoriens fineste fotballag utslettet. Laget som hadde vunnet ligaen to år på rad og som vinteren 1958 siktet seg inn mot magiske The Treble, 41 år før Sir Alex omsider ledet United til det forjettede land.

Snittalderen på laget som spilte den siste kampen før flyulykken var 23 år. Det var et lag som kunne dominert England og Europa i årevis.

Tragedien i München handler imidlertid om så mye mer enn åtte gode fotballspillere som mistet livet. Bak fortellingene om dette fantastiske fotballaget, er historier om menneskene som var med på den skjebnesvangre flyreisen.

Tragedien påvirket ikke bare de som overlevde krasjet, men også alle pårørende.

München-ulykken satte uutslettelige spor og forandret livene deres for alltid. Dennis Viollet, for eksempel, forandret totalt personlighet. Noen sier han ble en kvinnebedårer, den mindre pene versjonen forteller at han ble en hensynsløs kyniker.

Jackie Blanchflower ble fotballinvalid som følge av ulykken. Sønnen Andy har fortalt hvordan faren ble nærmest spist opp innvendig av bitterhet og søkte trøst hos kong alkohol.

Det samme med Ray Wood, som mente klubben kunne gjort så mye mer. Johnny Berry hadde fått store hjerneskader, men forstod det ikke selv. Han møtte til trening gang etter gang inntil han ble jaget hjem. Hjemme gikk han og var sur på Tommy Taylor som ikke kom på besøk.

«Litt av en kompis, hva?». Ikke før Harry Gregg så ham inn i øynene og sa at alle sammen var «f … dead», gikk et lys opp for Berry. Broren Peter har fortalt hvordan de to åpnet en sportsforretning, men at det var uholdbart å være sammen med Johnny på grunn av humøret som etter ulykken var blitt helt uberegnelig.

Albert Scanlon fikk skyldfølelse hver gang han traff foreldrene til bestekompis Eddie Colman. «Blikket til Eddies pappa sa: Jeg ser ikke Eddie, så hvorfor er DU  her».

Scanlon har også overfor US beskrevet hvordan han alene på krykker måtte karre seg fra München til Manchester med tog og ferge. Da han endelig var tilbake på Old Trafford var det som om flykrasjet aldri hadde hendt. Flyulykken ble i årevis et tabubelagt emne som ingen snakket om.

For Albert Scanlon ville det vært terapi å snakke ut om den grusomme hendelsen, men ingen spurte hva han mente. Han gikk aldri inn et fly igjen. Selv til Moskva-finalen 2008 tok han tog. Han hadde lurt døden én gang så hvorfor ta sjansen på flere stevnemøter?

Matt Busby måtte leve med den blytunge følelsen av skyld resten av livet.

Kanskje fordi han hadde sagt nei til Whelan, men mest fordi han som manager etter to mislykkede avgangsforsøk ikke hadde reist seg og sagt «Nei! Vi går av».

Skjønt, Busby var i en umulig posisjon. Klubben hadde chartret dette flyet og hvis de ikke kom hjem til den viktige seriefinalen mot Wolverhampton 48 timer fram, ville fotballmyndighetene, som hadde frarådet Busby på det sterkeste til å delta i E-cupen, garantert kommet med sanksjoner mot klubben.

Stemningen om bord var alt annet enn munter. Få, om noen, hadde særlig lyst til å være der da flyet skulle ta av for tredje gang. Men ingen reiste seg. Ingen gikk av.

Som Harry Gregg en gang sa:

«Du skal være veldig modig for å være feig.»

Klubben gjorde mye galt etter flyulykken.

Historien om hvordan Berry ble sparket ut av huset sitt, fordi det var klubben som eide det, er hjerteskjærende. Likeledes hvordan Blanchflower ble tilbudt jobb med å lempe kjøttpaier på klubbeier Louis Edwards’ slakteri.

I mangel på noe annet, etter fotballkarrieren, tok Scanlon jobb som dokkarbeider så nær Old Trafford at han kunne se lyskasterne når han hadde kveldsskift.

Det er en skam at Uniteds eksspillerforening måtte kjempe en lang og hard kamp for en inntektskamp. Da den omsider kom, 40 år etter ulykken, ble det en dårlig kvasiløsning idet oppgjøret også fungerte som Eric Cantonas testimonial.

Wood og Blanchflower sa det føltes som om de bli vist fram som noen forbannede sirkusbjørner.

Cantonas honorar gjorde også et betydelig innhugg i potten som skulle fordeles på overlevende og pårørende etter flyulykken.

Til syvende og sist handlet det imidlertid ikke om penger. Det handlet om noe så enkelt som respekt.

Anerkjennelse og respekt.

Albert Scanlon var aldri opptatt av penger. Hans pott ble på 300 pund. Han kjøpte seg en ny TV og et par Clint Eastwood-DVD-er. Resten ga han til innsamlingen for Omagh-bombingen.

Rita Whelan, søster av Liam, snakket sannsynligvis på vegne av flere da hun sa: «Vi bryr oss overhodet ikke om pengene. Alle pengene i verden får ikke vår Liam tilbake.»

Klubben har gjort tabber som er umulig å feie under teppet, men i rettferdighetens navn har United lært og blitt bedre. Manchester United anerkjenner tragedien i mye større grad enn for noen år siden.

Klubben markerer nå 6. februar på en verdig måte.  Det er offisiell minnestund på Old Trafford og hjemmekampen nærmest datoen bærer spillerne sørgebånd.

Hvert år samles supporterne ved München-plaketten og synger «Flowers of Manchester» for å hedre de som la igjen sine liv på rullebanen i München. Det samme i Trudering (i Tyskland) der både politiet og menneskene som bor der gjør sitt til at det blir en respektfull markering.

München-tragedien blir aldri glemt.

Vi har ikke LOV til å glemme.

Fordi uten sin historie var Manchester United ingenting.

I United-Supporteren ser vi det som vår plikt å gjenfortelle München-tragedien år etter år, og tar det som en utfordring å finne nye historier som alle handler om det grusomme som skjedde.

I år har vi to separate intervjuer med to av Liam Whelans brødre. Vi har også møtt to barnebarn av Tom Curry, United-trener og eldstemann i United-selskapet som entret flyet den gangen for lenge, lenge siden da Manchester United skulle ut og erobre Europa …

MERK: Dette var lederen til redaktør Lars Morten Olsen i den nyeste utgaven av medlemsmagasinet United-Supporteren.