Rett mann for jobben!

19. desember kom han feiende inn Manchester United-porten med et smil som om han ikke hadde en eneste bekymring i verden.

Dette til tross for at han i det minste må ha hørt om interne konflikter, misnøye mellom enkelte spillere og manager og en klubb som rent sportslig lå med minst to hjul i grøfta.

Bare tre dager tidligere hadde Josè Mourinho sine menn tapt, fortjent nok, for erkerival Liverpool. Laget sto da med kun èn seier på seks ligakamper, en seier som var hjemme mot dumpekandidat Fulham.

Der oppe i nord på tabellen kunne vi bare skimte ryggen til de andre i tetsjiktet. 11 poeng opp til Chelsea på fjerdeplass og hele 13 poeng til Tottenham på nummer tre.  Ting var på ingen måte på stell da Solskjær satte seg bak rattet. Nesten mirakuløst raskt fikk han bilen ut av hengemyra, og ut på veien igjen med stø kurs. Kanskje ikke så merkelig at «Ole’s at the wheel» ble sesongens desiderte store tribunefavoritt blant supporterne.

Fram til tapene for Arsenal og Wolverhampton i henholdsvis ligaen og FA-cupen, trådte Solskjær knapt feil noe sted.

Det er riktig at vi gjerne skulle vunnet hjemme mot Liverpool (0-0) og vi hadde større forventninger enn 2-2 på Old Trafford mot Burnley, men de to var også de eneste hvor United avga poeng på de tolv første ligakampene med Solskjær ved roret.

Inkludert i seiersrekken var sterke borteseirer mot Newcastle, Tottenham og Crystal Palace. Midt i oppe i det travle ligaprogrammet dro United to ganger til London og sendte både Arsenal og Chelsea ut av FA-cupen.

Alt kulminerte med «mirakelet i Paris». Etter bragden mot PSG bare «måtte» det komme en reaksjon, og sånn sett kunne kanskje ikke Arsenal og Wolverhampton vært mer heldige med tidspunktet for møtene med United.

Dette var resultater, men det er så mye mer med «Solskjær-pakken» enn scoringer og trepoengere.

Det har til tider vært susende fin fotball med høy underholdningsverdi. Fotball som vi supportere var sulteforet på, og som vi i de mørkeste stunder kanskje trodde var en saga blott.

Dette er fotball som Solskjær selv vokste seg inn i da han kom til United som purung 23-åring (ja, han så enda yngre ut) i 1996. Mantraet var at ballen skulle flyttes framover og ingen måtte være redd for å ta noen sjanser offensivt.

Den type fotball har vi igjen takk og pris fått oppleve, selvsagt tatt i betraktning at fotballen er under konstant utvikling og har endret seg en del siden Solskjærs vonde kne måtte kapitulere i 2007.

På rekordtid snudde den jordnære og sympatiske kristiansunderen negativitet, pessimisme og misnøye til positivitet, smil og latter.

Ikke bare blant spillerne, men også hos trenerne, støtteapparat og vanlig ansatte i Manchester United.

Han har fått samtlige til å føle at de er en del av en enhet der alle er viktige uansett om du er førstelagstrener eller rydder i kantinen. Kanskje dette faller naturlig for Solskjær, men det er uansett noe han med selvsyn så under Sir Alex Ferguson.

Som Ryan Giggs sier i intervjuet i dette bladet: Mange av de ansatte på Carrington er mennesker som spillerne møter tre, fire ganger om dagen. Selvfølgelig har det noe å si om spillerne møter et blidt fjes. Smil har en smittende effekt, noe Solskjær er den fremste eksponenten for.

Da Solskjær ble kåret til Månedens Manager tok han hele trenerstaben med på den obligatoriske foto-seansen. Det var like genialt som det var sympatisk. Båndet trenerne imellom ble ganske sikkert enda sterkere, og det er lett å se hvor god kommunikasjon det er mellom Solskjær og hans assistenter under kampene.

Og hva med spillerne?

Så å si alle har fått et løft, stort eller mindre, etter at Solskjær kom. Beskjedenheten er en dyd, og Solskjær vil sannsynligvis aldri ta på seg for mye av æren, men han må ha jobbet godt med Paul Pogba. Fotballspilleren som briljerte da Frankrike vant VM, men som satt og råtnet på United-benken før Solskjær ble manager.

Pogba har fått friheter under ansvar, og både han og ikke minst Marcus Rashford strutter av selvtillit med Solskjær som sjef.

Det viktigste er likevel at spillerne har begynt å blø for drakten igjen.

Solskjær har fått spillerne til å forstå at det er en ære å trekke den berømte trøyen over hodet, men med det følger også en stor forpliktelse.  Noe av det Solskjær så på som viktigst da han tok over, var å få tilbake «The United Way» både på og utenfor banen.

Rene Meulensteen, tidligere trenerkollega av Solskjær, skriver i sin spalte i dette bladet at på sett og vis var den enorme utfordringen som Manchester United-manager enklere for Solskjær enn Cardiff-jobben.

Paradoksalt nok kanskje, men Meulensteen argumenterer med at Solskjær, etter nesten 15 år i klubben, visste alt om United, men han visste ingenting om Cardiff City da han begynte der.

Meulensteen har rett. Solskjær vet alt om Manchester United. Klubbens stolte historie, identitet, kultur, og særegne stilling i fotballverden. Under Fergusons ledelse lærte han den der oss mot resten av verden-mentaliteten, og at det er noe med det gamle banneret «MUFC. Not arrogant. Just better».

Solskjær forstår rett og slett hva Manchester United handler om. Han er en supporter selv som på toppen av det hele kan veldig mye fotball og er en dyktig og lærevillig trener og sjef.

Det var kanskje også David Moyes, men han forstod ikke Manchester United. Det røpet han på pinlig vis allerede et par uker ut i jobben som United-manager. Det var på Bondi Beach utenfor Sydney. Moyes mente det var en god idè å ta spillerne ut på en lett joggetur. Han hadde jo gjort akkurat det samme med Everton tre år tidligere uten at badegjestene og surferne brydde seg.

«Men vi er Man United, det vil aldri gå», skal en av spillerne ha advart. Moyes ville ikke høre og la i vei med spillerne etter.

Det måtte gå galt.

Brått svermet folk rundt United-spillerne som innpåslitne mygg, og Moyes med spillere måtte søke tilflukt på taket av en restaurant der de ble til sikkerhetsvakter ryddet unna menneskemengden.

Louis van Gaal og Josè Mourinho skjønte kanskje Uniteds storhet, men forstod likevel klubben dårlig. De ble, i hvert fall etter hvert, så fulle av seg selv at alt handlet om dem i stedet for laget og klubben.  I tillegg ble fotballen de serverte så fjernt fra «The United way» at ingen United-supporter i verden kunne identifisere seg med den.

Ed Woodward har prøvd og feilet tre ganger. Da Solskjær ble ansatt var det en dårlig skjult hemmelighet at Mauricio Pochettino i de fleste øyne var favoritt til å få jobben til sommeren. Tottenham-formann David Levy er ikke den enkleste å forhandle med, og Pochettino hadde ganske sikkert blitt en kostbar affære for United.

Ikke bare dyr, men uviss.

Argentineren kan utvilsomt veldig mye fotball, men hva vet han om United? Hvis Solskjær hadde sluttet til sommeren kunne vi sett tilbake på de seks månedene som verdens deiligste sommerforelskelse uten mer forpliktelser eller forventninger.

Med fast ansettelse vet vi at det vil komme både solskinn og regn.

Sånn er fotball.

Vil vi «takle» motbør med «Olegend» som manager?

Vil legendestatusen på noe vis bli «tilsmusset» hvis vi går på en sportslig smell?

Det dilemmaet hadde vi sluppet hvis det hadde stoppet med en sommerforelskelse. Likevel: Troen på at det BLIR suksess med Ole Gunnar ved roret er så stor at vi «tar sjansen».

Eller forresten. Det handler ikke om å ta noen sjanser.

«I fotball og kirurgi er ingenting sikkert», sa Solskjær til undertegnede en gang for mange år siden. Så sant som det er sagt.

Men uansett hvordan fremtiden blir med Solskjær som manager står hans legendestatus fjellstøtt.

Til Dovre faller og elven Irwell tørker inn.