Ed Woodward er sannsynligvis i stand til å selge sand i Sahara, kull på Svalbard og vann i Venezia. Men noen fotballmann blir han aldri, og det er bare en av grunnene til at Manchester United nå trenger en sportsdirektør.
Sportsdirektør, Director of football, DoF, teknisk direktør, general manager, kall det hva du vil, men poenget er at United nå trenger en toppsjef som kan fungere som bro mellom manageren og styret/Ed Woodward.
Det er helt logisk at United så fort som mulig foretar den kanskje viktigste strukturelle endringen i klubbens historie.
En sportsdirektør vil også forandre selve hierarkiet på Old Trafford, ikke minst etter at klubbsekretær John Alexander sluttet tidligere i år.
Det var en tid da det var uaktuelt med en sportsdirektør på Old Trafford. Den tiden er forbi, og nå er behovet skrikende.
Helt siden Sir Alex Ferguson red inn i solnedgangen i 2013 har det vært en lengsel etter sportsdirektør, ikke minst fordi administrerende direktør David Gill sluttet samtidig.
Ole Gunnar Solskjær har tidligere uttalt til United-Supporteren at klubben burde «sprengt banken» for å beholde Gill i ytterligere tolv måneder. I motsetning til Woodward var (og er) Gill en sann fotballmann. Det er riktig at han fikk noen uvenner over Glazer-overtakelsen (der Woodward fungerte som en slags rådgiver for Glazer), men ingen kan ta fra Gill at han kunne sitt fag.
Ferguson og Gill ble et radarpar med slående suksess på transferfronten gjennom et helt tiår fra 2003 til 2013. Sammen ble de enige om fundamentene for Uniteds transferpolicy, som for eksempel sjelden å gå etter utespillere eldre enn 27 år (det var hederlige unntak som Robin van Persie), aldri la seg presse på pris, men samtidig gjerne betale store penger for unge spillere, som Wayne Rooney.
Fortsatt blir Woodward sett mer på som en drivende dyktig salgssjef snarere enn en luring på transfermarkedet.
Mange var uenige i Fergusons steile holdning om at det ikke var «value in the market», men uansett var superduoen Ferguson og Gill to smartinger som kunne alle triks i boken, kjente markedet og ikke minst hadde kontakter i hver avkrok av verden.
Sir Alex Ferguson var sjef med stor S, stor J, stor E og stor F. Hans domene strakk seg langt utenfor det sportslige ansvaret for Uniteds førstelag.
Sånn er det ikke lenger. Den type sjef, som Sir Alex og Sir Matt Busby var, finnes ikke nå.
Annonse
Dessuten er fotballen under konstant utvikling. Hele maskineriet rundt leken med lærkula er blitt så stort at en manager for en toppklubb ikke har mulighet til å være nettopp en… manager.
José Mourinho har tidligere ikke vært noen stor tilhenger av å jobbe under en sportsdirektør. Han skal ha følt at hans stilling ble underminert da teknisk direktør Michael Emenalo fikk en sentral rolle i Chelsea, og kom heller ikke noe godt overens med senere sportsdirektør Frank Arnesen. I Real Madrid var Mourinho sånn på kollisjonskurs med Jorge Valdano at sistnevnte sluttet.
Nå tyder imidlertid ting på at United-bossen ser behovet:
– Fotballen er i endring og jeg synes managere bør bli kalt sjefstrenere, sa han like før ligastart.
Ed Woodward fikk en brutal start på sin første sommer som innkjøpssjef på Old Trafford etter David Gill. Ja, han ble nærmest latterliggjort etter å ha proklamert at «United skulle handle stort», men endte opp med én signering. Ikke Fabregas. Ikke Özil. Ikke Bale og i hvert fall ikke Ronaldo. Nei, en «fem-på-tolv-signering» av Marouane Fellaini, til alt overmål fire millioner pund over belgierens utkjøpsklausul (som gikk ut noen uker i forveien) med Everton.
Det har tatt seg opp etter det, men fortsatt blir Woodward sett mer på som en drivende dyktig salgssjef snarere enn en luring på transfermarkedet.
I seneste transfervindu sikret han like mange sponsoravtaler som nye spillere. Den 35-årige keeperreserven Lee Grant var sommerens siste spillersignering, og han skrev under 3. juli. Woodward hadde ytterligere 36 dager å agere på, men ingenting skjedde.
Annonse
Mourinho ønsket seg i hvert fall en solid midtstopper og en spiss. En rekke spillere var etter sigende på vei til Old Trafford. Toby Alderweireld, den 29-årige Tottenham-stopperen, var kanskje spilleren som var mest aktuell, men Woodward skal ha satt foten ned. Angivelig fordi fotballkvalitetene ikke sto i stil til prisen.
Hvem i Uniteds toppadministrasjon er i stand til å gjøre en slik vurdering riktig? Woodward? Joel Glazer? Avram Glazer?
Nettopp, ingen av dem fordi deres kompetansefelt ligger på business og ikke fotball. Dermed stoppet Uniteds sommerhandel på vel 50 millioner pund, for øvrig nesten 100 mill. under Liverpools nettohandel.
Det sier seg selv at dette ikke falt i god jord hos Mourinho. Troverdige kilder forteller at han ble så skuffet over mangelfull støtte at han hadde sluttet i enhver annen klubb enn Manchester United.
– Dette blir en vanskelig sesong for alle. I mange måneder hadde jeg mine planer klare, men Premier League startet ikke med den situasjonen jeg hadde trodd, sa han ved ligastarten.
Mourinhos kontrakt med United løper til juni 2020, og uansett hvor lenge han sitter så blir det ingen periode som Sir Matt og Sir Alex hadde.
Lik det eller ikke lik det, men avskjed på grått papir er regelen snarere enn unntaket for enn fotballmanager. Det er fotballens brutale virkelighet av i dag.
Eddie Howe (Bournemouth) og Sean Dyche (Burnley) er de eneste managere/sjefstrenere i Premier League som har sittet ved roret i over fem år.
Siden Ferguson sluttet har United brukt 555 millioner pund netto på nye spillere. Forferdelig mye penger, og i dagens lag er det spillere som er kjøpt av Sir Alex, David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho. Managere med ulike filosofier, spillestiler og strategier. Faren er at hver manager, som kanskje kommer inn ca. hvert tredje år, må starte oppbyggingen av et nytt lag. Det vil ikke være sportslig bærekraftig, og økonomisk nærmest ruinerende.
Dersom rett person blir ansatt som sportsdirektør vil han eller hun måtte kunne sitt fag og kjenne sitt felt. Personen må kunne identifisere et talent, være smart i forhandlinger og ha nese for når en spiller ønsker seg bort fra en klubb. Kunnskap og kontaktnett er nøkkelord.
Klubben som helt siden Sir Matt Busby sine dager har vært innovativ, visjonær og en rettesnor for andre klubber på så mange områder, har i dette tilfellet blitt hengende etter.
Sportsdirektøren blir et bindeledd mellom manageren og klubbens administrative ledelse inkludert eierne så vel som tett oppfølging med speidernettverket og Uniteds berømte akademi.
Annonse
Sist, men ikke minst må klubbens grunnverdier og fotballfilosofi ligge i bunnen i hele organisasjonskartet. Dette skal stå som stødige pilarer uansett hvor ofte en manager byttes ut. Spillerrekrutteringer må reflektere dette slik at spillere som hentes inn bør passe inn i laget, ikke bare der og da, men også i mange år fremover.
Høres det ut som en lett jobb? Nei, og det er det heller ikke.
Det er imidlertid klare bevis på at det har fungert meget bra i andre klubber, ikke minst hos våre to argeste rivaler Liverpool og Manchester City.
Det er ingen selvfølge at samarbeidet mellom en sportsdirektør og manager er harmonisk, men en kvalifisert, merittert og respektert person som forstår Manchester Uniteds verdier kan bli et stort og viktig pluss.
Det som er kanskje det tristeste her, er at United har sovet i timen.
Klubben som helt siden Sir Matt Busby sine dager har vært innovativ, visjonær og en rettesnor for andre klubber på så mange områder, har i dette tilfellet blitt hengende etter.
Sir Alex Ferguson var en så autoritær manager at det sannsynligvis ikke hadde fungert med en sportsdirektør. I hvert fall ikke når man tar med Fergusons lange erfaring, enorme kompetanse og med David Gill ved sin side.
Nå derimot er det på høy tid at United ansetter en sportsdirektør.
Selvsagt må sportsdirektøren få makt, og ikke bare bli en løpegutt for Glazer slik mange ser Woodward som.
Hvem? Det kreves et toppnavn.
Gary Neville, Edwin van der Sar og Ryan Giggs er blitt nevnt, og ville vært et romantisk valg.
Det viktigste er at sportsdirektøren skaper stabilitet i Manchester Uniteds nærmest dysfunksjonelle hierarki slik at vi blant annet aldri mer får oppleve kaotiske transfervinduer som i år.
