Old Trafford viste sine sanne farger

I Manchesters gater var supporterne jeg snakket med delte i sitt syn før avspark.

Noen mente at klubben ville gjøre feil i å sparke José Mourinho, mens andre var klare på at det nå var på tide at klubb og manager gikk hver sin vei.

Derfor var jeg utrolig spent på hvordan Old Trafford ville ta imot Mourinho, som i avisene beskrives som en «dead man walking».

På sidelinjen var historien en helt annen. Jeg har sjelden sett Mourinho så levende.

Kampen startet på verst tenkelig vis, og jeg tok meg selv i å studere portugiseren da United lå under 2-0 etter bare noen minutter spilt. Mourinho sto rolig på sidelinjen, men det er ingen grunn til å tro at det var like rolig i hodet hans.

Han gjorde grep. Det er det de beste trenerne gjør.

Eric Bailly måtte vike for Juan Mata før 20 minutter var spilt, og i pausen ble McTominay værende i garderoben til fordel for Marouane Fellaini.

Det er to ganske drastiske endringer på både lag og taktikk – men noe måtte gjøres. Mourinho skjønte det, og våget å ta grep. Ingenting ved det gir meg inntrykk av en mann som har resignert.

Old Trafford-publikumet viste også at de står bak laget sitt. Før avspark kunne man høre Mourinhos navn runge blant drøye 70.000 United-supportere, og jeg mistenker at flere av de hadde fått med seg Gary Nevilles tordentale på fredag.

Da Newcastle gjorde sitt andre mål, gikk Old Trafford inn i en slags sjokktilstand som varte i ti sekunder, før Stretford End brølte sine spillere opp og frem igjen.

Etter det lille sjokket ga de seg aldri. Det var aldri stille. Det vitner ikke om supportere som har vendt manageren sin ryggen.

Når det er sagt, noen tilreisende hadde fått nok etter 45 minutter. Da Mourinho jogget mot garderoben til pause, kom det noen gloser fra den herlige eldre damen ved siden av meg som ikke passer på papir – eller noe annet sted for den saks skyld.

Ruthie var hennes navn, og hun og mannen kom aldri tilbake til plassene sine etter pausen. Det gjaldt dessverre også et par til rundt meg. Det skulle de få angre på.

På 2-2 mente Mourinho at Martial burde jaget ballen med høyere intensitet, noe han markerte ved å ligge på alle fire og hamre hånda i gressmatta i frustrasjon. Martial svarte på trenerens reaksjon, og løp langt mer etter det.

En reaksjon vi neppe hadde sett hvis garderoben var tapt, slik det står skrevet i avisene.

Alexis Sánchez fikk en fantastisk mottakelse fra de fremmøtte gjennom hele kampen, der han jogget taktfast langs sidelinjen under oppvarmingen sin. Han fikk trampeklapp da han endelig fikk jogge inn på banen, og reaksjonen til Old Trafford da han headet inn vinnermålet er noe av det sykeste jeg har sett.

Min umiddelbare tanke var at dette var noe jeg måtte få på film, men den planen falt sammen da Gary på plassen foran meg huket meg inn i en av de klammeste og lengste klemmene jeg har opplevd.

Det var 90 minutter med frustrasjon som eksploderte i det øyeblikket – og gikk over til en overveldende flom av lykke og kjærlighet til sin nestemann.

Det er akkurat det fotball kan være på sitt beste.

På vei ut av Old Trafford, overdøvet United-supporterne musikken over anleggene med sine støtteerklæringer til Mourinho.

Om det skulle foreligge noe som helst tvil på dette tidspunkt – José Mourinho har massiv støtte på Old Trafford.

Massiv.

Nå gjenstår det bare å se om tilliten fra Ed Woodward og Glazer-familien er like stor som den er fra supporterne.

José Mourinho, takk for dansen. Takk for følelsen du ga tilbake til Old Trafford denne kvelden. Det var vakkert.