«Park the bus, park the bus, Man United! Park the bus, park the bus, I say!»
Sangen som for bare én time siden gikk for fulle mugger hos feststemte City-supportere tilhører nå 2.800 ironiske United-supportere i gledesrus.
Foran meg står en mann i 50-årene og skriker inn i kameralinsen på sin egen mobiltelefon.
«You never won the treble!» lyder det, med hese fraspark fra stemmebåndet.
Annonse
Du har garantert hørt klisjeen om menn som klemmer hverandre på tribunen.
Vel, kanskje er den utslitt, men lidenskapen og kameratskapen i disse bamseklemmene forteller uansett hvor mye som lå i potten i Manchester denne kvelden.
Vi vet alle at vi bare har utsatt en uunngåelig City-fest.
Men nå vet vi at miraklenes tid ikke er over. Heller ikke under José Mourinho.
For å forstå betydningen av Mourinhos 37 beste minutter som United-manager, må vi først innom skyggenes dal.
Men heng med. Det er verdt det.
0-0: Synkronisert erting
Hadde jeg store forhåpninger om at vi skulle lykkes i vårt oppdrag som festbrems?
Annonse
Nei.
Er det mindre smertefullt av den grunn?
Nei.
Det lukter nyttårsaften. Blå røyk siver ut fra tribunene rundt oss.
United har ikke skapt noen verdens ting de første 25 minuttene, men på tribunen bak målet til David de Gea har det faktisk vært ganske god stemning fram til dette øyeblikket.
Det er en utfordring å synkronisere lyden fra nesten 3.000 mennesker, spesielt når de er fordelt på tre forskjellige plan.
We stand fu**ing together!
Men på ganske imponerende vis har vi ertet på oss City-fansen med «20 times» som seg hør og bør og skapt bra trykk med flere sanger, mens hjemmefansen tilsynelatende har ventet på en grunn til å reise seg.
Ved siden av meg står en United-supporter som best kan beskrives som den klassiske collegestudenten i American Pie som bare lever livets glade dager.
Annonse
Han virker fullstendig ubekymret for rivalens angrepsfotball, og synger bare høyere og høyere for hvert skuddforsøk og slenger en finger hit og dit i ny og ne.
0-2: Smerte og skallebank
Men nå ser bortetribunen ut som en slagmark.
Resignerte ansikter ser tomt ut i lufta som om de drukner i sitt eget smertehelvete, akkompagnert av lukten av blått krutt og lyden av City-fans som har våknet til live.
Vincent Kompany scoret som i 2012, United klappet sammen, og City scoret igjen.
Nå slår også fellesskapet hos fansen sprekker.
En frustrert mann i 20-årene stjeler «half-and-half»-skjerfet til en forbipasserende medsupporter og kaster det inn i mengden.
En tredjemann involverer seg og krever at eieren skal få skjerfet tilbake.
– We stand fu**ing together! skriker han og slår knyttneven mot United-logoen på brystet.
Noen tisser i pissuaret, andre i vasken. Det er 45 lange minutter som venter.
De to kamphanene går skalle mot skalle og rister av raseri, sannsynligvis utløst av en bunnløs smerte de egentlig deler, før de skilles.
Bak oss sparker en annen United-supporter i stykker et sete.
Annonse
Ikke engang «collegestudenten» vår holder motet oppe. Han skriker og banner til spillerne på banen som om han plutselig har fått besøk av tusenvis av tømmermenn.
Annonse
Om tribunen er en slagmark, er toalettene sykestua.
Noen synger «we’re shit», andre lurer på hvorfor ikke Scott McTominay spiller.
Noen sjangler, andre trøstedrikker.
Noen tisser i pissuaret, andre i vasken.
Det er 45 lange minutter som venter.
1-2: Ut av det blå
Martin Atkinson blåser i fløyta og peker på midtsirkelen.
Denne gangen er det ingen blå røyk eller kruttlukt, men de fleste på tribunen observerer feiringen til Paul Pogba i sjokktilstand, enten om de er røde eller lyseblå.
Det skjedde så plutselig.
Faktisk tar det nesten ett minutt før reduseringen feires med den kraft og det engasjementet en scoring mot City fortjener – uansett stilling.
Vi rekker knapt å diskutere scoringens potensielle betydning før franskmannen som spiller hovedrollen i et av derbyets mange «sub-plots» sammen med Mino Raiola og Pep Guardiola før han har gjort det igjen.
– Helt ut av det blå! sier sidemannen min så treffende.
3-2: Glede, gnist og galskap
Rollebyttet er et faktum.
Nå er det City-fansen som sitter med tomme blikk, mens de i tankene forsøker å sette korken tilbake i champagnen.
På banen er det City som vakler, mens United vinner duellene og legger det lille ekstra i hver eneste pasning, takling og duell.
Gnisten er der, både på banen og tribunen.
Gleden som eksploderer når Chris Smalling styrer inn 3-2-scoringen skal jeg ikke engang prøve å beskrive, for den kjenner alle United-supportere, uansett om de satt i sofaen, på puben eller på Etihad.
Men scenene…
Jeg kan ikke annet enn å anbefale deg å se videoklippet øverst i saken.
Menn som løper på tvers av rader og seksjoner for å feire med sine venner, og kropper som presser seg mot tribunesperringene for å få et glimt av ydmykelsen i ansiktene til City-fansen.
Alle har vi det samme uttrykket – «hva er det som skjer!?»
Det er som en guttunge som får både Xbox, bilbane og nye fotballsko til jul, mens den slemme naboen bare får et par sokker.
En desperat og mest sannsynlig forbannet og forvirret Guardiola kaster inn essene sine i Kevin De Bruyne, Gabriel Jesus og Sergio Agüero for å redde kvelden.
Nå er det City-fansen som sitter med tomme blikk, mens de i tankene forsøker å sette korken tilbake i champagnen.
Fra høyttaleranlegget får United-fansen beskjed om at de kommer til å holdes igjen etter kampen av hensyn til sin egen sikkerhet.
Det er som å fortelle den samme guttungen med julegavene at han ikke får lov til å forlate huset og må bli hjemme for å leke med gavene sine hele romjulen.
Det er fortsatt kaos og nær sagt umulig å synkronisere noen form for rim og rytme, men hvert frispark og innkast feires som en scoring.
Når Atkinson blåser i fløyta for siste gang, er Etihad allerede halvtom.
En United-supporter strekker armene i været og takker fotballgudene bak de grå skyene for rettferdigheten.
