Mine tanker etter Watford

Ansvarlig redaktør skriver ofte ned sine tanker i forbindelse med Uniteds kamper.

Her er hans vurderinger etter helgas kamp mot Watford.

Mine tanker etter Watford:

Beklager, men jeg gidder ikke å være en del av «hylekoret».

Beklager også bruken av nettopp det negative ordet, hylekoret, men veldig mange har begynt å mene veldig mye nå. Veldig mange har plutselig funnet frem de mørkeste tankene sine.

Husk imidlertid: For bare 10 dager siden var alt bedre enn best.

Så tapte vi mot et strålende City-lag, selv om vi i det minste ga dem kamp om poengene etter pause.

Så var det grusomt mot Feyenoord, men noe forklaring ligger det i åtte endringer.

Så ble det et stygt tap med toppet lag mot Watford. Prestasjonen var heller ikke bra, og det ble en ny skuffelse. Den tredje på åtte dager.

Og hva da, om Zlatan hadde stanget inn 2-1 i stedet for at keeper fikk en hånd på den? Hva om vi hadde vunnet, hatt 12 poeng, ligget på 3. plassen og City-kampen var den eneste vi hadde tapt? Hadde alle snakket og diskutert og tenkt annerledes, da? Jeg tror det. Da ville det handlet om moralen, Zlatan og at United nektet å gi seg og hvor bra alt var med seier også på middels dager.

Jeg vet at det ikke gikk slik.

Keeper reddet, Watford scoret, attpåtil to ganger, men for meg blir det helt sprøtt at noen få minutter på slutten er forskjellen på krise eller at alt er bra. Og det virker – basert på en del ulike meninger, sosiale medier, eksperter og andre at nå er det nesten krise.

Nei, det var ikke fantastisk mot Watford.

Jeg skulle veldig gjerne ønske det var bedre, bra eller strålende.

Men det var faktisk ikke elendig, heller. 6-6 i målsjanser i Premier League er sjelden elendig.

For å ta et par små ting:

Foruten målet – som alle nå vet var en real dommertabbe – så skapte ikke Watford en eneste målsjanse fra det 17. minutt til de gjorde 2-1 i 83. minutt.

Så vet jeg godt at De Gea og Smalling holdt på å surre det ordentlig til for seg selv tidlig, men det eneste vi egentlig slapp til bakover før 83. minutt utover det  – og dommertabben – var en dødball på bakre stolpe og et innlegg hvor Troy Deeney knuste Antonio Valencia i en hodeduell.

Så elendig prestasjon? Nei.

Fantastisk eller bra? Nei.

For dårlig? Ja.

Spesielt når det endte med tap.

Så resultatet var elendig. Uten tvil.

Det offensive var den største skuffelsen for meg, men Marcus Rashford frikjennes. Det skjer (nesten) alltid noe rundt unggutten, og jeg elsker det. Også mot Watford. Selv om touchene til Zlatan Ibrahimovic er variable, så kommer han også alltid til sjanser. Den største mot Watford, innlegget fra Rashford som endte på bakre stolpe, burde gitt oss 1-0.

Utfordringen vår har vært Anthony Martial, eller kantspillet (uten Rashford).

Og ikke minst den sentrale midtbanen.

Noen av dere rister sikker på hodet allerede av det jeg har skrevet. At jeg våger – eller forsøker – å skrive at det ikke var elendig mot Watford?

Vel, har dere sett alle de første ligakampene våre?

Jo, vi slo både Leicester (Community Shield), Bournemouth, Southampton og Hull, men husker dere hvordan vi hang i repene mot Leicester? Husker dere at vi ikke hadde skapt en sjanse før Juan Mata noe heldig laget 1-0 borte mot Bournemouth etter cirka 35 minutter av den kampen? Husker dere Shane Longs kjempesjanse for Southampton på 0-0? Eller at det kun var et overtidsmål som reddet oss mot Hull?

Poenget mitt er at det langt ifra har vært briljant til nå, men vi vant disse nevnte kampene.

Mot Watford kom vi dårlig i gang, vi ble hardt straffet da Martial ikke fikk frispark, men vi kom tilbake, var det laget som skapte litt sjanser og var også det laget som så ut til å vinne før vi faktisk tapte.

Og da er plutselig alt krise?

Beklager, men jeg kjøper den ikke.

Det mest frustrerende er vel kanskje at at kombinert med Uniteds tap så storspiller City. Liverpool var  (dessverre) også strålende mot Chelsea, og de fleste rivalene våre vant i helga.

Men jeg mener faktisk at vi har levert ganske så jevnt (i ligaen).

Mot Leicester i Community Shield hadde vi faktisk litt flaks som vant. Så var det marginer med oss da Mata gjorde 1-0 mot Bournemouth før vi til slutt tok en fortjent seier. Det ble også en fortjent seier mot Southampton, men kampen vippet da Wayne Rooney gikk et strålende løp ned på høyresiden, og la perfekt inn til Zlatan. Så var det faktisk litt Rooney-briljanse igjen som sørget for seier mot Hull.

Wayne Rooney…

Jeg mener ikke med de siste linjene å frita Rooney for noe som helst. Han har, totalt sett, vært altfor dårlig. Det vil si, han har vært altfor dårlig til å ha en så sentral rolle.

Min helt personlige mening har vært at han har vært altfor dårlig altfor lenge. Det er av skuffelsene med Mourinho, at det virker som om Rooney har fått «klippekort».

Jeg kan jo i den forbindelse nevne hva som egentlig skulle på trykk i medlemsmagasinet «United-Supporteren» i juni. Jeg skrev en kommentar om veien videre for United, men til slutt ble kommentaren droppet på grunn av plassmangel.

Tittelen var: Rooney er ikke god nok lenger

Inne i teksten stod det følgende:

Det ble skrevet etter forrige sesong.

Før denne.

Dessverre så ser det ikke ut som om Jose Mourinho har klart å hente frem noe nytt og annerledes fra Rooney, og da er det faktisk spesielt å se at han får spille. Hele tiden.

Men, og dette er også viktig, slik jeg ser det: Rooney skal overhodet ikke alene ha skylden for at vi nå har tapt to fotballkamper med ham på laget.

Det er jo heller ikke slik at de som har fått sjansen, for eksempel mot Feyenoord, eller Mkhitaryan og Lingard mot City, akkurat har tatt sjansene sine med begge hender. Foreløpig er det faktisk derfor ingen klare løsninger med garanti, men én ting er sikkert for min del: Wayne Rooney fortjener ikke automatisk spilletid i dette United-laget.

Middelmådig

Det betyr at det i hjertet av Uniteds lag er to nøkkelspillere som ikke presterer, eller for ofte er for dårlig

Mange er også veldig opptatt av Marouane Fellaini, og jeg kjøper lett argumentet om at man kan ha en drøm om spillertyper man vil se i United. Man kan også mene veldig sterkt at United aldri vinner noe med en type som Fellaini, men belgieren har faktisk gjort det bra. Han var også ok mot Watford.

Det er mer trøbbel rundt ham.

Sammenlikn for eksempel Pogbas prestasjoner med Citys De Bruyne og Rooney med Silva.

Det er enorme forskjeller.

Det er også en grunn til at United ble nummer fem forrige sesong, og ikke har vært blant de tre beste siden Sir Alex’ dager, og den grunnen handler om generell kvalitet.

Mourinho ser dessverre også ut til å famle litt, og da tenker jeg på sammensettingen av laget.

Spilte Juan Mata virkelig seg ut av laget før City-kampen? Rooney skulle jo ikke være en 6er eller 8er,men var i alle fall en dypere 10er mot Watford enn i flere av de andre kampene? Og hvis prestasjon faktisk skulle vært avgjørende, som han selv mente, så burde det vel vært ryddet plass for Ander Herrera fra start mot Watford etter hans gode innhopp mot City og at han vel var en av de minst svake mot Feyenoord.

Ting tar altså litt tid, kan det se ut som. For både United og Mourinho.

Det overrasker meg litt, basert på Mourinhos tidligere trenerjobber, hvor mye har lyktes ganske så raskt.

Watford-tapet overrasket meg også. Fordi jeg trodde at vi med litt ekstra kvalitet kom til å unngå de fleste av de blemmene. Med vinnerskaller som Mourinho, Zlatan og Pogba trodde jeg også at sjansen for at en slik blemme kom rett etter City var liten.

Og å tape mot Watford, eller lag som Watford, vil alltid være stygt med den satsingen vi holder på med nå. Spesielt med toppet lag.

Feyenoord var én ting. Det var fryktelig svakt, mange av reservene skuffet voldsomt da man selvsagt håpet at de ville ta vare på sjansen de fikk, men det var tross alt mange reserver i den kampen. Feyenoord er heller ikke så verst for tiden. I helga fulgte de opp seieren mot United med borteseier mot gullfavoritt PSV.

Watford var ille, litt på grunn av prestasjon, men mest på grunn av resultat.

Jeg ser det som vårt første ordentlige feilskjær, et svært skuffende feilskjær, men jeg ser det ikke som en krise.

Nå skal vi møte Northampton borte, og Leicester, Zorya og Stoke hjemme. Tenk et par sekunder på de fire kampene. Tror du vi kan vinne alle fire? Kanskje gjør vi ikke det, men hva om vi faktisk slår League One-laget borte og følger opp med tre hjemmeseirer? Er alt plutselig bra igjen da? Er det virkelig sånn det skal være at for 10 dager siden var alt perfekt, nå er alt krise og om ytterligere 10 dager så er kanskje alt bra igjen?

Det er den tankegangen jeg ikke kjøper, at alt handler om ytterpunkter.

Avisene kan drive på sånt, men for meg blir det tabloid, unøyaktig og altfor lite reflektert.

United var middels, men vant mot Leicester. Vi startet middels mot Bournemouth, før det ble bra. Så var det middels pluss til bra mot Southampton og i alle fall solid mot Hull. City gikk fra elendig til ok, Feyenoord med reservene var svært svakt, og det gikk fra svak start til middels og så tilbake til svak avslutning mot Watford.

Det har altså bare vært kortere glimt av strålende spill.

Sånn sett var Watford egentlig litt mer av det samme, men uten de avgjørende toppene som har gitt seier i de første kampene.

Luke Shaw

Og da skal plutselig alle mene det ene eller andre om det.

Øyvind Alsaker klarte på TV2 å stille et stort spørsmålstegn rundt Mourinhos reaksjon, fordi Shaw er ung, en spiller som trenger en «trøstende» arm rundt seg? Hva i all verden vet Øyvind Alsaker om det? Ok, da, kanskje Øyvind Alsaker kjenner Luke Shaw. Kanskje kjenner han foreldrene. Kanskje vet han nøyaktig hva Luke Shaw trenger, men hva om Luke Shaw er en fyr som faktisk trenger en slik reaksjon? I media? Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke Øyvind Alsaker, Luke Shaw og ei heller Mourinho, jeg tror ikke Alsaker gjør det, heller, men det får være måte på hvor mange som plutselig blir psykologer med fagbrev på Luke Shaw.

Jeg leser da nøyere saker fra engelsk presse om at noen av spillerne skal ha reagert, men om det virkelig er slik at spillerne skal ha reagert kraftig på at Shaw ble «tatt» så tillater jeg meg faktisk å undres litt. Vi snakker her om verdensstjerner. Som vil erobre England og så verden igjen. Det må da tåles. Nå er vel Luke Shaw kanskje ute i noen uker, men svaret på om Mourinhos reaksjon var rett får vi først når vi ser ham i aksjon igjen. Til det så tillater jeg meg faktisk å tvile på hvor ille de andre spillerne faktisk mener det var. Akkurat som jeg tillater meg å mene at såkalte eksperter egentlig ikke har peiling på hva slags tilbakemeldinger som faktisk er best for Luke Shaws del.