Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.
Her er hans kommentar etter tapet mot Everton.
Mine tanker etter Everton
Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue Ole Gunnar Solskjær i en del sammenhenger, og av og til har vi også pratet etter at blokka og pennen er lagt ned, såkalt «off the record».
Annonse
Av og til har vi da snakket om Uniteds utfordringer der og da, og jeg har spurt ham om hva han ville gjort.
Jeg kan selvsagt ikke fortelle nøyaktig hva han sa om hvilke tema, men jeg tror sterkt at manageren vår kan være ganske så nådeløs når det er nødvendig, også på de virkelig store avgjørelsene.
Jeg har flere ganger også spurt ham om hvilken spiller han ville hatt til «sitt lag» hvis han kun kunne velge én av de han spilte med som aktiv selv. Svaret har alltid kommet uten tenkepause: Roy Keane.
Det har handlet om å ha en (eller helst flere) spillere med nødvendig kvalitet som kan sette standarden og nivået for hva som kreves både på og utenfor banen.
SOLSKJÆRS FAVORITT: United-manageren har alltid trukket frem Roy Keane som sin ønskespiller, når Dag Langerød har pratet med ham.
Det finnes ikke mange spillere som Roy Keane, men kanskje var det tross alt noe «positivt» med et tap som det vi fikk søndag.
Ole Gunnar Solskjær fikk nemlig enda flere svar om den spillergruppa han er leder for, og det var ikke positive svar.
Å levere en sånn prestasjon, i en viktig kamp, var direkte flaut.
Men i den grad jeg og deg er skuffet så tror jeg faktisk manageren kjenner enda mer på det, skuffelsen, kanskje til og med et svik og i alle fall følelsen om at dette var så langt unna det United skal være bekjent av som det går an å komme.
Annonse
Han har snakket om at middelmådighet ikke kan eller skal godtas.
Én ting er det å si de riktige tingene og å være ærlig – slik jeg faktisk føler Ole Gunnar Solskjær er det. Jeg føler alltid at jeg har sett de samme kampene som ham.
Det er et godt utgangspunkt.
Men ord er én ting.
Handling, tøffe avgjørelser og sende folk på dør og treffe på overgangsmarkedet er en helt annen ting. Det er det jeg nå er spent på. Det er det jeg nå forventer: At han faktisk viser i handling, ikke bare i ord, at det ikke er rom for middelmådighet.
At han er så nådeløs som jeg tror han kan være for å få suksess.
Da tenker jeg både på sommeren og også på laguttaket mot Manchester City.
Selv om han kunne byttet på bortimot hele laget så er han nok litt hemmet i valgmuligheter i sesongens fire siste kamper, men i sommer er det alle muligheter til å ta de tøffe valgene han har snakket om.
Annonse
Da jeg satt i bilen på vei hjem fra Engerdal til Oslo etter kampen så begynte jeg å tenke: Når var det sist like dårlig? Svaret jeg fikk sier imidlertid ganske mye om denne United-utgaven.
Det er selvsagt vanskelig å sammenlikne kamper, men bortekampen mot Brighton og West Ham under José Mourinho i høst var også noe av det verste jeg har sett av et United-lag.
Vi trenger egentlig, i mine øyne, altså ikke gå lenger tilbake enn til i høst.
Det var en som skrev til meg på Twitter søndag kveld at det måtte ti eller flere spillere ut og det samme antallet inn til sommeren.
Personlig tror jeg vi skal være veldig fornøyd med tre, fire eller fem spillere som faktisk kan gå rett inn i førsteelleveren, samtidig som vi flytter opp for eksempel James Garner og Mason Greenwood fra akademiet og fast inn i førstelagstroppen.
FAST I FØRSTELAGSTROPPEN: James Garner og Mason Greenwood har nok en brukbar sjanse til det neste sesong.
Kanskje forsvinner flere ut.
Ander Herrera, Juan Mata og Antonio Valencia på utgående kontrakter. Bare det er tre mann. Så kan man lett fastslå at spillere som Marcos Rojo, Matteo Darmian og Alexis Sánchez nok går en usikker United-fremtid i møte. Da er vi oppe i fem-seks – før vi i det hele tatt har begynt å snakke om spillerne som var på banen mot Everton – og som jeg altså skrev en del om i mitt forrige innlegg. (Pogba, Lukaku, De Gea, Martial etc)
Men: Det er egentlig umulig å mene noe om hvem som skal bli eller dra kun basert på det vi har sett på banen, da veien videre handler vel så mye om det som faktisk skjer i garderoben og på treningsfeltet hver eneste dag.
Altså, det som Solskjær og teamet ser hver eneste dag. Det er der grunnlaget for suksess legges.
Der sies det for eksempel at Ashley Young er en svært viktig mann. Så selv om Young har hatt et par svake måneder og ikke bør være et førstevalg i et United-lag så kan det da være forståelig at han faktisk fikk ny kontrakt.
Annonse
Luke Shaw har vel kanskje vært vår beste spiller denne sesongen, mens alt jeg hører om Marcus Rashfords holdninger tilsier at han selvsagt må fortsette. Jesse Lingard gir oss egentlig for få målpoeng til å være fast i elleveren, men er også blant dem som vet hva United handler om. Han må selvsagt beholdes.
Annonse
DE BESTE: Shaw og Rashford er to av få såkalt sikre kort i United-stallen.
Men ellers har nok Solskjær carte blanche til å rydde opp som han ønsker det.
Det er kanskje det mest spesielle med dagens United-utgave: At det er så mange spillere som kan selges eller dra uten at så altfor mange av oss egentlig vil (eller kan) protestere.
Etter 4-0-tapet søndag så fikk jeg med meg at Diogo Dalot, Scott McTominay og Victor Lindelöf tuslet over til United-fansen for å anerkjenne dem og til en viss grad bruke den muligheten det var til å si «unnskyld».
Mange av spillerne gikk ikke over.
Det sier litt det også – både positivt om de som gikk over og negativt om dem som ikke gjorde det.
Jeg var sjokkert over prestasjonen.
Vi hang ikke sammen noen steder på banen. Prosjekt Victor høyreback Lindelöf bør skrinlegges, Chris Smalling er Chris Smalling, Phil Jones var vel den minst verste, men da mye fordi han gikk av med skade etter 1. omgang, og prestasjonen fra midtbanespillerne er den dårligste jeg kan huske på lenge. Tregheten i pasningsspillet og forflytningsevnen på midtbanen var elendig og vi tapte også dueller over hele banen. Everton løp åtte kilometer lengre enn oss, og der har vi nok en god forklaring på at de fleste andreballer falt til en Everton-spiller.
Hvor var spillerne som virkelig tok tak? Som viste at det ikke er greit å bli utspilt på Goodison Park?
Det er faktisk bare én-to måneder siden dette United-laget var veldig gode mot lag som Chelsea og Arsenal på bortebane, og selv om det var hjemmebane og vi ikke hadde en avslutning på mål, så snakker vi tross alt også om et United-lag som matchet Barcelona over det meste av banen for bare 11 dager siden.
Jeg hadde faktisk ikke trodd at det skulle bli så dårlig igjen, selv om jeg etterpå tenker at dette ikke var overraskende. Det er sånn denne United-utgaven er.
Jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor det ble sånn. Noen snakker om for dårlig grunntrening, at det er en tropp som er utslitte og som sakte, men sikkert har gått tomme utover sesongen.
Det grunnleggende handler nok også om en blanding av kvalitet og mentalitet – eller bedre sagt: Mangel på begge, slik at det over tid alltid vil være ustabilt.
Som jeg har sagt flere ganger: Det er en grunn til at dette laget i snitt er Englands 5. beste etter at Sir Alex la managerstolen sin på hylla. Det er en grunn til at dette laget kun én eneste gang på seks sesonger har vært inne i topp 3 i Premier League. Tenk litt på det: Tar vi med inneværende sesong så er det fem av seks sesonger hvor vi har blitt nummer fire eller dårligere. Det er nivået.
Men som jeg skrev litt over i denne saken, i motsetning til en del av de tidligere lederne vi har hatt så sier faktisk Solskjær det samme som vi fans tenker.
Måten Nemanja Matic tok selvkritikk på etter kampen var også voksent, og noe helt annet enn den ansvarsfraskrivelsen vi har sett fra sentrale personer tidligere.
Samtidig ble jeg litt skremt: Han snakket litt om at inngangen til kampen hadde blitt feil, den siste treningen og forberedelsene. Mer fikk vi ikke, men det var nok til at jeg ble skremt. I det ligger det nemlig en kritikk av Solskjær, trenerteamet, ham selv og lagkameratene. Hvordan kunne de bomme?
Men det er relativt enkelt å snakke.
Det vi United-fans trenger er altså å se at det ikke bare er ord.
Det må skje noe i sommer, hvor det gjøres alt som mulig er på ett overgangsvindu og en preseason for å sørge for at vårt laveste nivå blir høyere og at vi oftere ser konturene av et eget spill og mer stabilitet på høyre nivå.
For øyeblikket ser vi jo ikke noe av det vi så de første månedene, da trenerkolleger i Norge sa at de gjenkjente «en fotball som Solskjær står for».
Etter en kamp som denne er det nesten umulig å forstå at det bare er City og Liverpool som har tatt flere poeng enn oss, scoret flere mål enn oss og sluppet inn færre mål enn oss etter at Solskjær har kommet inn.
Det er vanskelig å forstå at dette United-laget faktisk har tatt ti poeng mer enn Mauricio Pochettinos Tottenham og ni poeng mer enn Maurizio Sarris Chelsea etter at Solskjær kom inn.
Nå må vi få noe helt annet mot City, Chelsea, Huddersfield og Cardiff.
Det er blitt sagt tusenvis av ganger, men United som klubb handler også om hvordan vi slår tilbake. Hvis ikke seks tap på åtte kamper og et stygt 4-0-tap – når hvert eneste poeng teller – fører til en annen grunnleggende holdning mot City, Chelsea, Huddersfield og Cardiff så er det lite håp.
Det spesielle er at vi til en viss grad «slapp unna» med tapet, siden Arsenal også tapte. Topp 4 er fortsatt en mulighet, selv om det nok er et minimum med seier mot Chelsea, Huddersfield og Cardiff for at det skal kunne skje.
Men når jeg skriver dette så er jeg så langt nede at det er vanskelig å se for seg at denne gjengen plutselig igjen skal fremstå som de gjorde for en drøy måned siden.
