Mine tanker etter City

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter 3-1-tapet borte mot City.

Mine tanker etter City

Hva skulle jeg egentlig skrive etter at vi så et veldig fortjent tap mot City, et tap som viste hvor langt unna United nå er å vinne ligagull nummer 21.

Er det noe håp?

De neste to månedene

Vel, jeg kan i alle fall fortelle dere litt om den umiddelbare fremtiden, den jeg også tror vi kommer til å få se.

Det er nå det kommer til å bli gøy.

De neste to månedene kommer vi til å vinne mye.

Jeg ser for meg sju eller åtte seirer på de ni neste seriekampene.

Om to måneder kommer vi til å ha over 40 poeng, sannsynligvis 41-44 poeng, noe som vil være på nivå med det vi leverte forrige sesong da vi til slutt ble nummer to.

Vi kommer også til å ha avansert i Champions League, etter seier hjemme mot Young Boys.

Det igjen betyr at vi kan stille reservepreget borte mot Valencia i siste gruppespillskamp – slik at de beste er uthvilt før bortekampen mot Liverpool midt i desember, vår klart vanskeligste kamp ut året.

Jeg tåler fint å bli kalt naiv, men jeg tror fortsatt det er en meget stor sjanse for at vi klarer topp-4.

Og neste overgangsvindu…

Så, i januar eller senest til sommeren: Ed Woodward har forstått at José Mourinho hadde rett, at behovet for defensive forsterkninger er enormt. Endelig blir det dermed lagt mer enn 30 millioner pund på bordet for en midtstopper.

Jeg vet at planen egentlig var at Bailly og Lindelöf skulle få utvikle seg sammen med en ledertype, men denne lederen fantes ikke og det er heller ikke blitt gitt midler til ham fra eierne.

Nå er det imidlertid blitt klart for alle at United må hente en koloss, en ledertype, den spilleren United så sårt savner bak der.

Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Ed også nå har forstått at det må til.

Og jeg tror faktisk, igjen muligens naivt, at vi kan bli et veldig mye bedre lag ganske raskt hvis vi klarer å få på plass et bedre forsvar, og i det så ligger det helt åpenbart minst én stor investering, antakeligvis to.

Og hvis ikke…?

Så er det selvsagt egentlig ikke en topp 4-plassering vi er ute etter.

Sånn sett forstår jeg lett argumentet fra en del om at Mourinho allerede har mislyktes i sin berømte tredjesesong, og at vi etter to og et halv år og fem overgangsvinduer burde kunne matchet City atskillig bedre.

Det skulle jeg også ønske, men samtidig må man stikke fingeren i jorda underveis også. Hva har skjedd siden 2013? På alle nivåer! Hvor gode er spillere, manager og ikke minst toppledelsen?

Min mening er, som en del av dere har fått med dere, at Uniteds problemer handler om atskillig mer enn manageren.

Men Ed Woodward forsvinner ikke, og det vil ta tid å endre spillerstallen radikalt.

Det betyr at det er manageren som er utsatt.

Jeg tror likevel det er større sjanse for at han kommer til å lede United også i 2019/20-sesongen enn en del kanskje tror.

Jeg tror han overlever selv med en dårligere sesong nå enn 2. plassen i fjor, men det er i så fall avhengig av at United faktisk lykkes med stilendringen de forsøker å spille inn – en stilendring som faktisk har vært (ikke mot City, de var for gode, og egentlig heller ikke mot Juventus) synlig siden Newcastle-kampen.

Topp-4 er selvsagt også viktig, men som nevnt – om United faktisk lykkes med sin mer offensive tilnærming utover så tror jeg vi klarer topp-4.

Resultater styrer selvsagt det meste, men alternativet er et managerskifte og å starte helt på nytt. Mitt inntrykk er ikke at United er spesielt interessert i det, før de nærmest er nødt til det – eller at et soleklart alternativ som man virkelig kan tro på blir tilgjengelig.

Hvis United og José Mourinho som sportslig leder ikke lykkes med stilendringen, en endring som kan gi håp, men også må gi resultater, så ryker han. Det virker åpenbart.

Vi var ikke gode nok til å utfordre City, men det har faktisk vært en utvikling.

I skrivende stund har United faktisk bare tapt mot Juventus og Manchester City siden september. I samme periode har vi også slått Juventus og vært sekunder fra seier borte mot Chelsea, et lag som faktisk har vært mareritt-motstanderen vår gjennom hele Premier League-æraen.

Hvis den generelle fremgangen, som vi så i 2. omgangen mot Newcastle og også i perioder mot Chelsea, Everton og Bournemouth faktisk fortsetter mot Palace hjemme, Southampton borte, Fulham hjemme, Cardiff borte, Huddersfield hjemme, Bournemouth hjemme og Newcastle borte de to neste månedene – så ser alle at vi står foran det som har potensial til å bli en god poengmessig vinter.

Jeg tror det aller viktigste videre er at vi leverer mot den type lag.

Alle skjønner at det egentlig ikke er rom for feilskjær der – i den grad José Mourinho skal forbli manager også videre.

Og noe har skjedd.

For to måneder siden ville jeg ikke trodd vi kom til å ta full pott eller så godt som full pott i disse kampene, men nå tror jeg faktisk det.

Arsenal hjemme er inni der også. Og Liverpool borte.

Kanskje går det galt totalt sett, men i utgangspunktet tror jeg faktisk at noe har skjedd.

Så er spørsmålet – som det har vært hele tiden etter at Sir Alex ga seg – om vi klarer å gjenta det vi er gode til ofte nok. Det har vi ikke vært tidligere.

I løpet av de neste to månedene kommer vi til å få mange svar om United og Mourinhos fremtid.

De to siste månedene har vært bedre, og den siste uka, med seirer borte mot Bournemouth og Juventus – og tap mot City – må United – slik vi har fremstått denne sesongen – faktisk være fornøyd med.

Og City på bortebane i ligaen? Vi var det første storlaget som kom på besøk til Etihad denne sesongen, og fikk tre i sekken. Forrige sesong scoret de fem mot Liverpool, fire mot Tottenham, tre mot Arsenal, to mot oss og ett mot Chelsea.

Samtidig er realiteten at City, som var rekordsterke forrige sesong, har sett like sterke ut så langt denne sesongen, selv uten Kevin de Bruyne, mens vi har slitt mer enn forrige sesong, spesielt defensivt.

Gullkampen røk ikke søndag

Isolert sett så er det ikke City-kampen som er ødeleggende denne sesongen, selv om den igjen understreket hvor langt unna vi er deres nivå.

Det var heller ikke søndag at gullkampen røk.

Alle med et vist snev av selvinnsikt har for lengst skjønt at det som kanskje for noen før sesongen var et håp om gullkamp – ikke var realistisk.

Derfor var ikke tapet overraskende.

Dessverre var det heller som forventet, og i skrivende stund føles det nærmest umulig å tro på ligagull igjen så lenge Pep Guardiola er i City, og da tenker jeg nærmest helt uavhengig av hvilke spillere United eventuelt måtte kjøpe eller hvilken manager som leder United-skuta.

Selv med våre beste lag – ledet av Sir Alex – så fikk vi nemlig på rattata av Pep. Det var jo nemlig også klasseforskjell i vår disfavør mellom et fantastisk United-lag og Barcelona i Roma i 2009 og et godt United-lag og Barcelona på Wembley i 2011.

Så Pep Guardiola er en enorm utfordring, atskillig større enn det Jürgen Klopp og Liverpool er det. City har nemlig over mange år gjort det vi ikke har gjort – jobbet med en rød tråd med enorme budsjetter mot ett klart mål.

Mye under pari

Det var mange som var svake mot City.

Og José Mourinho har rett i at målene kom etter tabber.

Luke Shaw må ta på seg all skyld for 1-0-målet.

David de Geas utspill da laget ikke var klart og mottaket til Jesse Lingard før 2-0 var verre, og Sergio Agüero kom seg også altfor enkelt forbi Victor Lindelöf i neste fase.

På den avgjørende 3-1-scoringen så alle hvor lite ansvar Nemanja Matic tok da han ble stående alene med Ilkay Gündogan.

Men samtidig, det er jo tabber og feil man hele tiden håper å utnytte på fotballbanen. Det gjør United også, så å snakke om at «de vant på grunn av våre tabber» er historieforfalskning.

City vant fordi de var det klart beste laget.

United skapte egentlig ikke én eneste sjanse i hele kampen, men fikk et (greit nok) straffespark på grunn av Ederson.

Jeg synes det er forferdelig å se hvor lite tøffe Chris Smalling og Victor Lindelöf er i duellspillet, og hvordan de lot en enslig Raheem Sterling motta oppspill uten at i alle fall én av dem gikk i duell eller prøvde å bryte foran.

Jeg fulgte Nemanja Matic ekstra nøye, og han var, i mine øyne, faktisk én av få som var ok før pause, men slet veldig igjen de siste 45.

Jesse Lingard burde ikke startet, slik jeg ser det. Jeg ville hatt Alexis Sánchez på topp igjen, og Marcus Rashford som eventuell høyrekant, selv om Lingard er én av dem som har vokst opp med City-rivaliseringen – og vet bedre enn de fleste hva den handler om.

Lingard får godt av landslagspausen nå. Forhåpentligvis får han ok med kamptrening for England.

Så kan man mene mye om servicen de offensive gutta fikk, men de var heller ikke altfor gode i det de faktisk leverte når de fikk mulighetene. Lingard og Rashford fikk egentlig ikke til noe, mens Martial i alle fall ble bedre etter at han var én av de største skuffelsene den første halvtimen.

Etter kamp var det én ting jeg ikke forstod, og det var hvorfor manageren klaget over at han måtte bruke Marouane Fellaini, som ikke var klar til å spille 90 minutter, i hele kampen.

Jeg forstod det ikke fordi han enkelt og greit kunne valgt Fred.

Mourinho har imidlertid rett i at Uniteds utgangspunkt før kampen var verre enn Citys, etter at de spilte sin tredje strake hjemmekamp på én uke, mens vi hadde tre borte, og Juventus-kampen var knallhard.

Samtidig var følelsen at kampen faktisk var representativ, at forskjellen mellom City og United er minst den vi så søndag, selv om jeg faktisk ikke ble så imponert av City.

Vanskelig uansett

Men hvordan tette luka?

Det er ingen quick fix.

Det er egentlig kun to managere jeg ville erstattet Mourinho med, Mauricio Pochettino, som sannsynligvis ikke er et sannsynlig alternativ, og Ryan Giggs, på grunn av hans sterke bånd til United – og jeg personlig tror det er ekstremt viktig å få inn noen som faktisk forstår United, på og utenfor banen.

Men selv med Pochettino eller Giggs – jeg sliter med å se at de hadde klart å lede dette United-laget til 100 poeng og sånn sett virkelig kunne ta opp kampen med Pep og City.

Med tanke på trofeer tror jeg derfor vi står foran mye mer lidelse før vi eventuelt er tilbake der vi ønsker å være.