Mine tanker etter Chelsea

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter lørdagens kamp på Stamford Bridge.

Mine tanker etter Chelsea:

Vi taper «alltid» mot Chelsea.

Sånn har det alltid vært. Også under Sir Alex. Stamford Bridge betyr tap. Det er min erfaring.

Nå var/er vi i krise. De var – og er – ubeseiret fra ligastarten og til nå.

Så var vi 20 sekunder fra seier, etter en meget god 2. omgang.

Da må man, mener jeg, som United-fan, faktisk glede seg over det.

1. omgangen var ikke like god.

Chelsea hadde mye ball. Chelsea var best, men omgangen var ikke så dårlig, heller.

Chelsea liker å trille ball, men det ble med det. Faktisk, den eneste sjansen i 1. omgang var corneren og headingen da Paul Pogba ikke var god nok i vårt felt og det påfølgende baklengsmålet.

Ellers før pause?

Chelsea mye ball, ja, Lukaku en heading langt og ufarlig utenfor og en nestensjanse til Marcos Alonso da vi bommet med en offsidelinje og bare en dårlig touch stoppet ham fra å komme alene med keeper.

Vi manglet riktignok mye i aggressivitet, men de første 45 var ikke så elendige. Med tanke på motstander.

Men så snudde vi – igjen – alt i 2. omgang.

Det var altså ikke 90 gode minutter nå, heller, men etter en generelt dårlig periode så har vi i alle fall én veldig god omgang i begge de to siste kampene, omganger med trøkk, angrepsvilje og det meste vi egentlig ønsker fra et United-lag.

Se også på gleden ved målene.

Se på Martial. Se på Lukaku som gikk ned på kne da 2-1-målet satt, ja, se på hele gjengen, også José Mourinho.

Jeg ser ikke nå ett tegn på at gutta ikke vil vinne for hverandre, slik en del av oss – og også jeg – mistenkte tidligere i sesongen.

Ikke friskmeldt

Så ble det seks minutters overtid, det orker jeg ikke å klage på, vi brukte en del tid i ulike situasjoner og har hatt nok av kamper motsatt vei når vi har fått mange overtidsminutter selv, og så ble det 2-2. Surt, bittert, irriterende, frustrerende, ja, men det skjedde. Det var ikke ufortjent hvis vi ser på alle de 90 minuttene.

I det store bildet:

Jeg er helt enig i at den gode 2. omgangen mot Newcastle, på stillingen 0-2, ikke friskmeldte United.

2. omgangen mot Chelsea gjorde heller ikke det. Jeg tror generelt at det er ganske lett å motivere seg til slike kamper, altså kamper mot de beste. Av samme grunn er jeg ganske sikker på at gutta er påskrudd mot Juventus tirsdag kveld.

Spørsmålet som henger i lufta er imidlertid om vi kan levere som på vårt beste nå i hver eneste kamp over en lang periode, og gjerne vise enda mer av det i kamper man skal være best i, som mot Everton og Bournemouth de neste ukene. De dårlige periodene må bli bedre.

Om vi klarer det? Det kan bare tiden vise. Ingen av oss vet.

– Gjør jobben og hold kjeft

Lagoppstillingen mot Chelsea var imidlertid positiv. Jeg har ikke fått sjekket selv, men har sett andre som har sjekket si at José Mourinho ALDRI hadde stilt med et like offensivt lag på bortebane i en ligakamp, og i alle fall ikke en så viktig ligakamp.

Gar Neville mente det var altfor offensivt.

Jeg var selv helt enig i uttaket, og positiviteten lønnet seg, spesielt da vi fikk på plass aggressiviteten etter pause, slik at vi fikk gjenvinning, overganger og litt plass, slik at Juan Mata kunne bruke sin klokskap i alle spillets faser til å skape trøbbel for Chelsea.

Forresten, Juan Mata som 10er – det er jo egentlig kun der han bør spille, er det ikke?

Og gleden Anthony Martial viste ved målene – jeg elsket det.

Jeg tåler veldig fint at Martial kanskje vil bort eller har ønsket seg bort, men det er ikke lov å sutre rundt eller gi blaffen på banen når livet ikke går som han vil.

Det er ikke lov, i mine øyne, å la agenter eller andre slippe den informasjonen, heller, om at han vil/ville bort, slik det virker åpenbart at de av og til slipper Martial-nyheter til franske RMC.

Men det er lov å ønske seg bort så lenge man samtidig gjør jobben man skal gjøre så godt man kan.

Sånn er det for deg og meg også. Vi gjør da jobben så godt vi kan selv om vi noen ganger har søkt på andre jobber eller kunne tenkt seg noe annet?

Det er i alle fall alt jeg krever. På en måte blir det: «Hold kjeft og jobb. Ta alt annet på bakrommet».

Den eneste skuffelsen var Romelu Lukaku, og med en Alexis Sánchez på benken virker det åpenbart at det må være interessant å vurdere en startellever med chileneren som ren midtspiss – sammen med Martial og Rashford på hver sin side – og selvsagt med Mata i 10er-rollen.

Og José Mourinho?

Glem det greiene etter 2-2. Jeg ville reagert på samme måte. Det finnes grenser når vi snakker om respekt eller folkeskikk, og hvis de krysses så fortjener folk å få høre det.

Men Mourinho har kjøpt seg litt tid.

Akkurat nå er han faktisk ikke noe tema.

Det vil si, jeg ser at noen i sosiale medier hele tiden, selv etter en sjeldent bra prestasjon på Stamford Bridge spinner praten til en debatt om Mourinho eller ikke, men dette var bra nok totalt sett, akkurat som at 2. omgangen mot Newcastle var bra nok.

Så får vi se hvordan det går.

Noen mener å vite at det går til helvete og at manageren må byttes ut med en gang. Andre er mer usikre. Noen tror og/eller håper. Men igjen, ingen av oss vet. Ingen!

Det eneste vi vet er at vi ligger seks poeng bak der vi burde ligget i ligaen (tapene mot Brighton og West Ham), og at det har variert for mye. Vi vet også at det bare skal et par kamper til som mot West Ham før det virkelig er krise igjen. Sånn vil det være hele sesongen hvis den fortsetter som til nå. Det eneste som kan stoppe det er at ting snur, at vi plutselig får en lang seiersrekke.

Det er fortsatt vanskelig å virkelig tro at det skal skje, men i de to siste kampene har det vært gøy å se på United igjen.

Det er viktig.

For meg personlig teller resultater aller mest. For andre, etter noen traurige sesonger, er det spillet som er viktigst. De aller fleste ville kjøpt en kombinasjon.

Så får vi se da.

Men at vi leverer en slik 2. omgang mot et av ligaens akkurat nå beste lag, at vi fremstår offensive og positive og at gutta viser så mye glede – det må vi fans faktisk også glede oss over.

Helt til slutt:

Patrice Evra ved siden av Ed Woodward. For tredje kamp på rad, er det ikke? Jeg kan ikke si at jeg elsker Ed Woodward, men jeg er ganske så glad i Patrice Evra. Spennende…