«Merkelig nok føltes snuoperasjonen mot Roma som det mest naturlige i verden»

Ved å ansette José Mourinho som manager, virket ledelsen fast bestemt på at troféer skulle være fundamentet for den fremtidige utviklingen i United.

Med Ole Gunnar Solskjær i sjefsstolen har den samme ledelsen valgt å la selve utviklingen være fundamentet som fremtidige troféer skal bygges på.

Det er ikke vanskelig å se hvilken retning som har gjort Manchester United best rustet til å møte fremtiden.

Det var et naturlig neste steg som ble tatt

Under vanlige omstendigheter ville det fått langt mer oppmerksomhet, men det ble, forståelig nok, et poeng som gikk litt under radaren i torsdagens nedsabling av Roma på Old Trafford.

Ole Gunnar Solskjær har nå like mange kamper i managerstolen i Manchester United som det José Mourinho fikk. 

Resultatene de to har oppnådd på 144 kamper i managerstolen i United er, som tabellen over viser, så like at det nesten er oppsiktsvekkende.

Men det er likevel en vesentlig forskjell.

En forskjell som har blitt til takket være en klar kursendring, med en manager som har fått klubben med på å tenke langsiktig, og som har lyktes med å bygge en samlet enhet sementert på et bunnsolid fundament.

Statistikken deres er nesten identisk, men historiene bak tallene er veldig ulike.

José Mourinho vant både ligacupen og Europa League i 2017, og han tok Manchester United til FA-cupfinalen året etter. Han har selv beskrevet 2. plassen i Premier League i 2017/18-sesongen som en av sine største prestasjoner.

Sommeren 2018 kom de langvarige gnisningene til overflaten for alvor. Det meste ble problematisk for Mourinho, og pilen begynte for alvor å peke i feil retning.

Forskjellen består derfor kort fortalt i hvor Manchester United stod som klubb da ledelsen avskjediget Mourinho etter 144 kamper i sjefsstolen, og hvor United står i dag etter at Ole Gunnar Solskjær har fått like mange kamper som United-manager.

Med Paul Pogba på benken, opplevde kanskje Mourinhos sin største ydmykelse som United-manager i sin 144.kamp som United-manager.

Torsdag kveld tangerte Ole Gunnar Solskjær det antallet i det som mange beskriver som den mest betydelige seieren hans i United godt hjulpet av en strålende Paul Pogba.

Betydelig fordi dette er, med mindre det blir en total kollaps i Roma neste uke, første gangen Solskjærs lag forserer semifinalehinderet. 

Men ingen trenger å bli overrasket.

Den solide seieren mot Roma var egentlig bare det neste naturlige steget for Solskjærs menn. 

Et naturlig steg passer for så vidt også som beskrivelse på Mourinhos avskjed med United.

Portugiseren hadde havnet på kant med både ledelsen og store deler av spillergruppen. Før United skulle møte Liverpool på Anfield, i det som ble portugiserens siste kamp i sjefsstolen, skal han ikke en gang ha delt sine taktiske tanker og kampplan med resten av trenerteamet.

Det var ikke oppgjøret på Anfield isolert som felte Mourinho. 1-3-tapet mot Liverpool på Anfield i desember 2018 føltes likevel som en betydelig ydmykelse både for Mourinho personlig og United som klubb.

Slått av erkerivalen, som til alt overmål var på vei opp og frem, stod United tilbake med langt flere spørsmål enn svar. Flere kostbare overganger viste seg å være bomkjøp, spillere som skulle innta lederrollene forduftet da behovet var som størst og det var vanskelig å se hvilken kurs United-ledelsen styrte etter.

Frem til kampen på Anfield var Mourinho fremdeles dirigenten, men harmonien i United var borte.

Orkesteret ville spille Mozart, dirigenten ønsket seg Beethoven.

Mourinho tvang, for en stakket stund frem viljen sin, blant annet ved å vrake orkesterets beste solist, Paul Pogba.

Han kom ikke en gang på banen mot Liverpool, mens resten av orkesteret fremførte Mourinhos «siste verk» som United-manager.

Beethovens femte.

Skjebnessymfonien.

En avgjørelse som bygger lagmoral

Der Mourinho trolig innså at hans 144 kamp som United-manager også ville bli hans siste, brukte Ole Gunnar Solskjær sin 144. kamp på å sementere det neste trinnet på trappen for å gjenreise Uniteds storhet.

Etter kampen var det store samtaleemnet at United nå, i praksis, endelig har forsert semifinalehinderet under Solskjær.

I stedet burde fokuset lagt på motivatoren og menneskekjenneren Ole Gunnar Solskjær. Det ville vært fristende å gjøre flere bytter i pausen slik både ekspertkommentatorer og fansen ropte på.

I stedet brukte nordmannen pausen på typisk Solskjær-vis. En klar tale til en samlet gruppe om at spillet som ble vist de første 45 minuttene ikke var bra nok, ble etterfulgt med en tillitserklæring til de samme spillerne:

«Gå på banen og vis dere fra en helt annen side etter hvilen.»

Det er ikke første gangen United har snudd kamper under Solskjær. Det har faktisk blitt et varemerke og en styrke.

Det er prestasjoner som vitner om tro, et felles mål og en evne til å slå tilbake når det butter imot.

Passende nok er det Liverpool som venter søndag. Laget som forseglet José Mourinhos skjebne for snaue to og et halv år siden, er denne gangen selv i desperat poengnød for å nå Champions League.

Det er gode sjanser for at så mange som syv av Liverpool-spillerne som startet Mourinhos avskjedskamp også starter på Old Trafford.

For Manchester United er det trolig kun to, Victor Lindelöf og Marcus Rashford.

Det er en påminnelse om hvor fort ting kan snu i fotballen, og det vet Solskjær.

Det er likevel noe beroligende, solid og fremtidsrettet med måten han har bygget United-troppen på.

Det var kanskje ikke en revolusjon, men under José Mourinho virket United-ledelsen besatt av tanken om at snarlig suksess og pokaler skulle være fundamentet som laget skulle bygges på.

Under Solskjær er ønsket om å vinne troféer like sterkt, men med de endringene som er gjort i stallen, tilliten som igjen gis til unge spillere, og ikke minst samholdet som er skapt i klubben, blir pokaler nå, mer enn på lenge, en naturlig del av evolusjonen.

Ole Gunnar Solskjær vet at seieren mot Roma gir han den klart beste muligheten så langt til å vinne et trofé med Manchester United.

Nærmere enn dette har han ikke vært før.

Og selv om det ble et fyrverkeri av en 2. omgang, og de færreste hadde forventet at United skulle rundspille Roma slik United gjorde de siste 45 minuttene, var kanskje den mest fremtredende følelsen min torsdag kveld at det, merkelig nok, føltes som om snuoperasjonen mot Roma var det mest naturlige i verden.

Og skulle United gå til topps i Europa League-finalen i polske Gdansk kan du være sikker på at Solskjær vil fremheve spillerne og si at det er deres fortjeneste.

Men egentlig er det ingen som vil fortjene det troféet mer enn Solskjær selv.