Diagnosen er enkel nok å stille for dagens Manchester United.
Annonse
Å finne den optimale medisinen for å få United på rett kjøl, er det verre med.
Men etter seks år med prøving, og i all hovedsak feiling, er det ikke bare på høy tid at ledelsen nå overlater de sportslige beslutningene til personer som er kompetente til å ta disse avgjørelsene.
Det er tvingende nødvendig, også for Ed Woodward og Glazer-familien selv.
Men vil de innse det?
Bare halve sannheten
I dag presenterer Manchester United regnskapstallene for tredje kvartal i inneværende regnskapsår. Du trenger ikke å holde pusten, for tallene vil ikke by på noen overraskelser.
Ed Woodward vil snakke varmt om millioner av fans som følger United på sosiale medier og trolig presentere et par nye mindre sponsoravtaler.
Sammen med den øvrige United-ledelsen vil han trolig også skryte av at United har de høyeste sponsorinntektene i Premier League og forklare investorer og samarbeidspartnere at klubben snart vil bokføre rekordhøye Champions League-inntekter.
Annonse
Kort fortalt vil Woodward tegne et bilde av at Manchester United fremdeles er en suksesshistorie rent økonomisk.
Paradokset er at Woodward faktisk vil ha rett. I alle fall om vi gjør opp status i dag.
Men det finnes mange måter å fortelle sannheten på og den versjonen du får høre i dag, bør du være svært skeptisk til.
Manchester United kunne skilte med sponsorinntekter i forrige regnskapsår på 173,2 millioner pund. Det er solid, og klart mest av samtlige klubber i Premier League. Men de siste tre årene har denne inntektsposten stått mer eller mindre på stedet hvil med henholdsvis 171 mill. pund i 2016 og 171,5 i 2017.
Det skyldes at de to største avtalene med henholdvis Chevrolet og adidas har vært låst for en lengre periode og United virker å ha nådd en foreløpig øvre grense for hvor mange regionale sponsoravtaler klubben kan ha på en og samme tid.
Trolig vil tallene som blir presentert torsdag vise en liten økning i sponsorinntektene ettersom sesongen vi nå har lagt bak oss var den første der United-drakten hadde en sponsor på ermet.
Men United-ledelsen ønsket 20 millioner pund. De endte opp med Kohler til 11.
Du kan være rimelig trygg på at Woodward vil nevne det enten torsdag eller når årsresultatet foreligger i høst.
Men vil han snakke like velvillig om at United trolig vil miste minst en halv milliard kroner fordi klubben, i skrivende stund, i beste fall spiller Europa League-fotball neste sesong?
Neppe.
Spørsmålet United-ledelsen imidlertid bør stille seg nå er hvor lang tid det vil ta før effekten av Sir Alex Fergusons gullforgylte periode som United-manager vil avta på sponsormarkedet.
En avtale som manglet sidestykke
Det var ikke sannelig ikke godt å si hva som var vanskeligst å bli klok på disse varme julidagene i 2012.
At det var den utskjelte Bebé som forhindret et ydmykende tap i treningskampen mot Ajax Cape Town, eller at Sir Alex Ferguson skrev autografer på et bilpanser i Shanghai noen dager etter.
Nå var det kanskje ikke så oppsiktsvekkende i seg selv at Ferguson foreviget signaturen sin på et panser.
Men det var til gjengjeld nyheten som bildet skulle akompagnere.
Draktsponsoravtalen mellom Manchester United og Chevrolet fikk mange bransjesksperter til å himle med øynene. United var allerede markedsledende i Storbritannia og blant de ledende på verdensbasis med AON-avtalen som sikret United 19,6 millioner pund i året.
Den nye avtalen med General Motors som skulle promotere Chevrolet var nesten tre ganger så stor.
Annonse
«Joel Ewanick, den globale markedssjefen til General Motors som inngikk sponsoravtalen med Manchester United på vegne av Chevrolet fikk sparken kun 48 timer etter at avtalen var inngått fordi toppledelsen i selskapet mente avtalen som sikrer United 25 millioner pund i året, over en periode på syv år, var hinsides all sunn fornuft», skrev avisen The Mirror.
Avisen bommet på en vesentlig detalj.
Ikke at Ewanick fikk avskjed på grått papir, eller at avtalen var på syv år. Begge de opplysningene stemte på en prikk.
Mirror bommet imidlertid på avtalesummen, for United skulle ikke få 25 millioner pund i året fra og med 2014.
De skulle få 56,5 millioner pund.
Under en konferanse i 2016 åpnet omsider Joel Ewanick opp om bakgrunnen for at han inngikk avtalen på vegne av General Motors og Chevrolet.
Selv om konferansen ble holdt i Las Vegas, forklarte Ewanick at det ikke var det minst spor av gambling fra hans side.
«Vi hadde så mange analyser og tall vi hadde sett på at jeg aldri hadde vært med på maken. Vi hadde også tre ulike selskaper som var inne for å analysere avtalen. Med den markedsføringen vi nå fikk på verdensbasis, var den reelle verdien på avtalen trolig fire ganger så stor», forklarte han.
Syv år innen fotballøkonomi er en evighet, men så mektig er merkevaren Manchester United at ingen Premier League-klubb har klart å matche avtalen United inngikk i 2012 og som ble gjeldende fra og med 2014.
Det er faktisk kun de to spanske klubbene Barcelona og Real Madrid som kan vise til lignende sponsoravtaler med henholdsvis Rakuten og Emirates. De ble inngått henholdsvis fire og fem år etter Uniteds avtaler.
På banen har Manchester United hatt mye å lære av de to spanske trofégrossistene, men på den kommersielle delen er United lokomotivet som leder an i front.
Avtalen med Chevrolet ble signert på et tidspunkt da Manchester City hadde fått tilført milliarder av sin styrtrike eier sjeik Mansour. Likevel hadde United de suverent største sponsorinntektene og en gjeld som var under kontroll etter flere runder med vellykkede refinansieringer.
Annonse
Det viktigste av alt? United hadde en trofégarantist i form av den største manageren britisk fotball, ja kanskje europeisk fotball noen gang har sett.
Sir Alex Ferguson.
Det var få truende skyer å se på himmelen ved inngangen til 2012/13-sesongen. Selv i regnbyen Manchester.
Ydmykelsen som snudde Liverpool
United-ledelsens sterkeste forhandlingskort før Chevrolet-avtalen ble undertegnet kan i all hovedsak oppsummeres med ett enkelt ord.
Suksess.
I løpet av de seks årene før avtalen med Chevrolet ble signert, hadde United vunnet fire Premier League-titler, spilt tre Champions League-finaler på fire år, vunnet klubb-VM og sikret seg to ligacupmesterskap.
I de seks årene som har gått siden Ferguson trakk seg tilbake?
Én Europa League-tittel, ett FA-cupmesterskap og et ligacupmesterskap. For de fleste engelske klubblag ville det vært ensbetydende med suksess, men ikke for United.
Sannheten er nemlig at klubben ikke har vært i nærheten av verken Champions League- eller Premier League-titler siden Ferguson ga seg.
Etter at laget hans hadde slått United 2-0 på Old Trafford i sesongavslutningen, mente Cardiff-manager Neil Warnock at det kunne ta ti år for Manchester United å nå toppen igjen.
Fortsetter ledelsen å styre United inn i en sportslig blindgate ved å overprøve manageres vurderingsevne på den sportslige biten, er det slett ikke utenkelig at Warnock har rett.
Men det trenger overhodet ikke å ta så lang tid. Ti år i fotballverden er lenge. Veldig lenge, og svært mye kan skje over en så lang tidsepoke.
Noe dette eksempelet viser.
I oktober 2010, hastet Martin Broughton seg forbi det ventende pressekorpset, deriblant undertegnede, ved rettsbygningen Old Bailey i sentrum av London.
Like rundt hjørnet fra Londons mest imponerende byggverk, St Pauls Cathedral, hadde Broughton akkurat berget byggverket Liverpool FC i en dramatisk rettsrunde.
Et halvt år i forveien hadde Broughton, som pussig nok er en stor Chelsea-fan, blitt hentet inn til jobben som Liverpool-formann av den forhatte eierduoen Tom Hicks og George Gillett. Hensikten var å få fart på salget av klubben for den amerikanske eierduoen hadde store finansielle problemer.
Svært store faktisk.
Duoen Hicks og Gillett hadde kjøpt Liverpool i februar 2007 blant annet med med låneopptak på 185 millioner pund fra Royal Bank of Scotland. Etter flere runder med utsettelser skulle lånet nå innfris. Hicks og Gillett hadde ikke mulighet til å stable tilstrekkelig kapital på beina og et salg var eneste løsning.
Etter hvert som fristen for tilbakebetalingen av lånet nærmet seg med stormskritt, og med en tilsynelatende fare for at Liverpool kunne blitt satt under administrasjon, var det tvingende nødvendig for Liverpool som klubb at den ble solgt.
Noen år i forveien hadde Liverpool spilt to Champions League-finaler på rad. Klubben hadde også utfordret United i kampen om ligagullet og var sportslig sett robuste.
I midten av oktober i 2010 lå imidlertid Liverpool tredje sist i Premier League, Roy Hodgson slet blytungt som manager og klubben befant seg på kanten av stupet rent økonomisk.
I tillegg til Hicks, Gillett og Broughton utgjorde daglig leder Christian Purslow og markedssjef Ian Ayre Liverpools styre på fem personer.
I all hemmelighet fremforhandlet Broughton en avtale med John Henry og hans selskap New England Sports Ventures, som året etter skiftet navn til Fenway Sports Group.
Broughton var en smart strateg og insistert på å få en klausul inn i sin kontrakt om at kun han kunne sparke direktører og at de amerikanske eierne ikke kunne motsette seg en fornuftig salgsprosess.
Hicks og Gillett prøvde å sparke de to andre styremedlemmene og gikk rettens vei for å motsette seg salget, men Broughton fikk rettens medhold på alle punkt. Liverpool ble reddet fra det som kunne blitt den ultimate ydmykelsen, iscenesatt av kunnskapsløse og kyniske eiere på jakt etter personlig profitt.
Et helt annet utgangspunkt
Hvorfor dra paralleller til Liverpools problemer ni år tilbake i tid?
Det handler overhodet ikke om å dra klubbens navn gjennom sølen, det klarte Tom Hicks og George Gillett fint uten ekstern hjelp.
Det handler heller ikke om misunnelse fordi Liverpool havnet 31 poeng foran United med en målforskjell som var seks ganger bedre enn Uniteds.
Men det illustrerer flere interessante momenter.
På den ene siden viser det oss at ingen klubb er for stor til å havne i trøbbel om den blir vanskjøttet av ledelsen.
Samtidig gjør begge klubbenes rikholdige og suksessfulle historie at United og Liverpool stiller i en egen klasse når det gjelder å beholde tiltrekningskraft på nye spillere, sponsorer og fans selv om det butter i mot rent sportslig.
Det er likevel én vesentlig forskjell.
United står uendelig mye bedre stilt nå enn det Liverpool var da John Henry overtok klubben i 2010, og det trenger overhodet ikke å ta ti år for United å komme på rett kjøl.
United har nemlig verktøyene som skal til, men ledelsen må la de rette håndtverkerne bruke dem.
Kan du se for deg Liverpool-ledelsen overprøve Jürgen Klopp om han vil kvitte seg med en spiller han oppfatter som et uromoment i klubben? At Daniel Levy ville gjort det samme i Tottenham? Eller at Sjeik Mansour ville satt foten ned når Pep Guardiola ville selge unna spillere for å hente inn dem som var enda bedre tilpasset hans spillestil?
Selvsagt ikke.
Så hvorfor er det slik i United?
Et veiskille for United
Det var ikke bare det trøstesløse regnværet som gjorde at knapt et øye var tørt da Sir Alex Fergsuon takket for seg på Old Trafford med 2-1-seieren mot Swansea i mai 2013.
Ferguson var imidlertid ikke den eneste som takket for seg i mai 2013. Det samme gjorde David Gill. Den administrative-sjefen som Ferguson sa «var den beste han noen gang hadde jobbet for».
For United-fansen er det emosjonelt å se mannen som bygget det moderne Manchester United nå tre tilbake.
Etter kampen stod Ferguson i midtsirkelen på Old Trafford med en mikrofon i hendene.
Budskapet var klart.
– Deres jobb nå er å støtte den nye manageren, sa Ferguson og henvendte seg til det trofaste Old Trafford-publikummet.
Kanskje han burde henvendt seg til ledelsen i stedet.
David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho utviklet alle et anstrengt forhold til Woodward etter en positiv start og garderoben har vokst seg mektig i United.
For mektig har det vist seg. Moyes klarte ikke å samle den. Ikke Van Gaal heller og under Mourinhos siste måneder var det tilløp til opprør.
Men hvor mange av disse managerne har fått anledning til å bestemme hvilke spillere som skal kjøpes og selges?
Og hvor mange managere kommer til å få samme mulighet i fremtiden?
Ole Gunnar Solskjær har fått en knalltøff utfordring i fanget. Ryddejobben som venter er omfattende og den er vanskelig.
I seks år har Ed Woodwards mål har vært å hente etablerte stjerner, stjerner som skulle appellere til både fans og kommersielle partnere. Prosjektet har hatt enkelte lyspunkt, men har i all hovedsak vært mislykket.
Nå må United betale prisen med høyt gasjerte spillere som har fastlåste lukrative kontrakter, og ikke minst spillere som ønsker betydelige lønnstillegg for å komme opp i det samme toppsjiktet.
Det må en kursendring til fra ledelsen om Solskjær skal lykkes.
Og når Solskjær nå er mannen som skal stå sportslig ansvarlig for Uniteds prestasjoner de neste årene, er det også bare rett og rimelig at det er han og staben, sammen med en ny sportsdirektør, som får stake ut denne kursen.
Hva så med ledelsen?
Her er et råd: Støtt manageren i de valgene han tar og de prioriteringene han gjør. Stol på managerens vurderinger om han vil selge en spiller fordi vedkommende ikke passer inn i gruppen og hent de spillerne som passer inn i Uniteds filosofi. Det vil ta noen år og det vil koste, men skal United igjen bli best også på banen, må beslutningsmyndigheten ligge hos dem som har ansvaret for resultatene.
Vil det skje?
Neppe med det første.
Å innse sin egen utilstrekkelighet er nemlig sannsynligvis den vanskeligste innrømmelsen å komme med.