Kvalme ved reisens slutt

Sent tirsdag kveld kom bekreftelsen fra United om at Ed Woodward vil gi seg i klubben i slutten av 2021.  

Woodward skal ha planlagt å trekke seg tilbake i slutten av 2021 uansett, men den nye Superligaens totalkollaps fremskyndet kunngjøringen.

Samtidig er sentrale kilder i United ivrige etter å fortelle den innerste kretsen av journalister om at Woodwards planer om å gi seg i United ikke er relatert til Superliga-fiaskoen.

Få klubbdirektører er populære, men Woodwards lojalitet til Glazer-familien vil prege hans ettermæle. Han vil bli savnet av Glazer-familien, men forlater United, med en kraftig ripe i lakken i fansens øyne.

Et dristig pokerspill?

Mens fotballverden ble sjokkert søndag ettermiddag da planene om en Superliga ble kjent, slo det meg umiddelbart at dette kunne være et ekstremt dristig taktisk spill fra en rekke av de europeiske storklubbene for å presse frem bedre avtaler med UEFA.

Brått følte jeg meg som en av de syv musikantene på Titanic som pliktoppfyllende fortsatte å spille, mens skipet var på vei til å få beseglet sin skjebne etter sammenstøtet med isfjellet.

Midt oppe i det som så ut til å bli et totalhavari for Manchester United slik vi kjenner klubben, var det likevel en arbeidsoppgave som skulle utføres. Forfatteren Erik Fosnes Hansen skrev så vakkert om de syv musikantene på Titanic i sin fenomenale roman «Salme ved reisens slutt».

Men det ble ingen salme ved reisens slutt denne gangen.

For eierne av de tolv klubbene som ga sin tilslutning til Superliga-prosjektet, ble det i stedet kvalme ved reisens slutt, og spørsmålet er hvordan de samme klubbeierne nå kan vinne over fansen igjen.

Det kommer til å ta lang tid om de i det hele tatt vil klare det.

Uten støtte fra fansen, uten støtte fra de tyske og franske klubbene, uten støtte fra et samlet fotball-England foruten de sentrale klubbeierne, og uten støtte fra verken UEFA, FIFA og TV-gigantene som til syvende og sist skulle betale for rettighetene i dyre dommer var prosjektet dømt til å falle sammen.

Håndplukket av Glazer

Selv om Superligaen nå har kollapset som et korthus i stiv kuling, er det mange fans, av flere klubber, som sitter igjen med en vond smak i munnen av helt andre årsaker enn klubbeierne.

Og disse supporterne fortjener svar.

Svar på hvorfor eierne av klubbene deres var villige til å gamble med klubbene supporterne har elsket mesteparten av livene sine, klubber med over 140 år lange tradisjoner bak seg.

Og supporterne av de involverte klubbene var kanskje de som protesterte aller høyest.

Etableringen av en lukket liga for de største, der fotballens integritet stod på spill, var rett og slett for mye.

Var Uniteds delaktighet i Superliga-prosjektet Ed Woodwards idé?

Høyst trolig ikke.

Denne idéen har fingeravtrykkene til både Glazer-familien og klubbeierne til de øvrige elleve utbryterklubbene.

Joel Glazer skulle sågar bli den nye ligaens viseformann.

Når alt nå kollapser, sitter Ed Woodward igjen med svarteper. Hans lojalitet og forretningsteft har tjent Glazer-familien godt, og det er ikke vanskelig å se hvorfor de amerikanske eierne hadde så stor tiltro til Woodward.

I 2005 ble Glazer-familien kjent med Ed Woodward som på det tidspunktet var en fremtredende investeringsrådgiver for finansgigaten JP Morgan.

Selskapet, og Woodward, bistod Glazer-familien i forbindelse med oppkjøpet av United, og til tross for at han bare var 33 år gammel imponerte Woodward de fremtidige United-eierne såpass at de kort tid etter tilbød ham jobben med å styre kapitalstrukturen i United.

Rivende utvikling

Bare to år etter, i 2007, fikk Woodward ansvaret for å lede de kommersielle og mediarelaterte aktivitetene i United.

Noe av det første Woodward gjorde viste seg å være en genistrek. Han hentet Richard Arnold.

I 2009, etter kun to år i jobben, lanserte Woodward en dristig spådom som fikk mange bransjeeksperter til å riste på hodet.

Woodward var sikker på at Uniteds kommersielle inntekter i fremtiden vil bli like store som inntektene fra billettsalg og tv-rettigheter til sammen.

Woodward fikk rett, mye takket være trumfkortet Woodward hadde i ermet og som få utenforstående skjønte betydningen av. Trumfkortet som var hans gamle venn og tidligere kollega Richard Arnold.

Etter at Woodward hentet Arnold til klubben som kommersiell direktør i 2007 tok de to, sammen med brødrene Joel og Avram Glazer fatt på den møysommelige jobben med å gjøre Manchester United mer attraktive for potensielle investorer og samarbeidspartnere.

I seks måneder jobbet kvartetten intenst med å legge en klar strategi for hvordan United skulle bli verdens ledende kommersielle fotballklubb. Alt de fire foretok seg var bevisst og nøye planlagt.

Og de ambisiøse planene bar frukter.

United knyttet til seg sponsorer fra alle verdens hjørner med sine regionale sponsoravtaler. I tillegg ble de største sponsoravtalene, som utstyrsleverandør og draktsponsor, betydelig større.

Fra 2004, før Glazer-familien overtok United, og frem til 2020 har Uniteds kommersielle inntekter nesten blitt seksdoblet.

Skjønte eierne, bygget broer til fansen

Under Woodwards ledelse ble Manchester United det kommersielle lokomotivet som Glazer-familien ønsket. Dermed tilfredsstilte han målet og visjonene den amerikanske eierfamilien hadde hatt ved overtakelsen av United i 2005.

Men Woodward var også respektert og godt likt av mange internt i klubben.

– Det er en side ved ham som sjelden kommer frem og det er at han har en veldig naturlig og fin humor, fortalte Tehsin Nayani, den tidligere talsmannen for Glazer-familien til meg.

– Ed er en særdeles dyktig forretningsmann, men det som gjør at han virkelig skiller seg ut er at han er en usedvanlig begavet kommunikator og dyktig personellbehandler. Han er utrolig trygg på seg selv og folkene rundt seg og den tryggheten sprer seg i organisasjonen, forklarte Nayani.

Den tryggheten så vi ikke mye til da planene om Superligaen sprakk. Prosjektet var, heldigvis, for dårlig fundamentert, og mens Glazer-familien enn så lenge sitter urokkelig på toppen av United-hierarkiet, blir Woodwards avgang synonymt med Superligaens fall.

Selv om Woodward var kontroversiell i mange supporteres øyne, sørget han for at kommunikasjonen med fansen ble bedre, og han var lydhør overfor mange av forslagene som fansen ivret for.

Men Woodward og Glazer-familien feilberegnet totalt den massive motstanden mot Superliga-planene, for hadde de rådført seg med fansen på forhånd hadde utfallet vært gitt.

Og planene burde aldri sett dagens lys i første omgang.

Woodward var lederen som lærte av sine feil, sine dyrekjøpte erfaringer på overgangsmarkedet og han fortjener ros for å ha støttet Ole Gunnar Solskjær gjennom turbulente tider.

Ved sin standhaftighet, tydelighet og tro på den nye kursen klubben staket ut, kunne det se ut som Woodward ikke bare hadde skjønt visjonene til den amerikanske eierfamilien.

Det kunne også se ut til at han hadde skjønt verdiene som fansen vektlegger mer enn noe annet med Manchester United.

Dessverre for Woodward vil akkurat det bli fort glemt.