«Hvis vi blir kvitt Glazers en gang for alle, vil det bli alle festers mor»

Av: Lars Morten Olsen

Som en blodigle du ikke blir kvitt. Var det ikke noe sånt Bojan Djordjic sa under en Viasat-sending for ikke så lenge siden? Med klar referanse til Glazers.

Han hadde et poeng fordi i takt med at protestene mot Florida-familien øker, har Glazer-familien frem til nå klort seg fast til sitt eierskap av verdens største fotballklubb.

Love United, Hate Glazer

I 2023 er det 20 år siden Glazer kjøpte sine første aksjer i Manchester United. Det begynte bare med noen få aksjer, men innen utgangen av 2003 eide Florida-familien rundt 10 prosent.

Flere aksjer ble kjøpt året etter, og våren 2005 rullet snøballen faretruende fort.

Hovedaksjonærene John Magnier og J.P. McManus ble kjøpt ut og nå hadde Glazer 57 prosent av aksjene, godt over 30 prosent-grensen som var kravet for å kunne legge inn et bud på klubben.

Omtrent samtidig med at vi så José Mourinho løfte ligapokalen for Chelsea og United tape FA-cupfinalen på straffespark for Arsenal, tok Glazer 100 prosent kontroll over Manchester United.

Ingen «merry month of May» det året, med andre ord. Det var en fiendtlig overtakelse Premier League og den britiske regjeringen med sportsminister Richard Caborn burde gjort mye mer for å stoppe.

Men sånn ble det og det blør United for den dag i dag.  

Prisen var 790 millioner pund, men Glazer betalte bare 270 mill. Resten av pengene måtte lånes. United, som fram til det ikke skyldte så mye som en penny, ble over natten gjeldslaver.

Klubben hadde bygget om og utvidet Old Trafford steg for steg fra 1992 til 2005, som igjen fikk opp kapasiteten fra 40 000 til 76 000. Et nytt treningsanlegg sto også på plass i januar 2000, den gang det fineste i hele England. Og sist, men ikke minst hadde United fått fram landets beste fotballag.

Åtte Premier League-titler og Champions League-pokalen var blant trofeene United hadde sanket fram til Glazers plutselig sto i døråpningen.

Suksessen hadde kommet med mange egenproduserte spillere, men også takket være dyre spillerkjøp som Roy Keane, Andy Cole, Rio Ferdinand og Wayne Rooney. Alt dette uten å låne et eneste pund.

Ja, United hadde faktisk vært gjeldfri siden 1931, men med Glazers inntog skyldte United brått over 500 millioner pund.

«Gjeld er veien til ruin. Manchester United kommer aldri til å gå ned den veien», er det blitt påstått at daværende adm.dir. David Gill sa i 2004. For ordens skyld: Gill har siden benektet å ha sagt setningen som siden er trykket opp på tusenvis av t-skjorter.

Samme år, på et møte med United-supportere, sa Sir Alex Ferguson: «Vi ønsker ikke at klubben skal komme i hendene på noen andre.» Andy Walsh, formann i den uavhengige supporter-organisasjonen IMUSA, hadde blitt godt kjent med Ferguson. Han ringte sågar Ferguson på tampen av 04/05-sesongen og spurte om Ferguson ville gå av som manager, men Sir Alex avslo.

Også Gill ble bedt om å gå av. Gill ble værende i stillingen og argumenterte i et intervju med United-Supporteren at han fortsatte fordi han mente han var best skikket til å lede klubben i den nye, utfordrende situasjonen.

Med hverken Ferguson eller Gill på lag, var Walsh av den oppfatning at de var sjanseløse.      

Uansett: Hvis Glazers følte at overtakelsen var imot ledelsens ønske, var det ingenting mot hva som ventet dem da de besøkte Manchester for første gang. Det var en varm juni-aften i 2005.

Brødrene Avram, Bryan og Joel hadde klart å komme seg inn på Drømmenes Teater uten særlig oppstuss, men ryktene spredte seg  fort den kvelden i Manchester.

Snart hadde to, tre tusen samlet seg utenfor Drømmenes Teater. Denne gang var det ikke for å støtte sitt elskede United, men for å fortelle Glazers hva de mente om dem. «Die die, Glazer» og «We’ll be running round Old Trafford with his head» var av de penere versjonene som runget over plassen foran den mektige statuen av Sir Matt Busby.

Garantert høyt nok til at Glazer-brødrene hørte det innenfor glassfasaden.

Det var opprørsk stemning og Red Army barrikaderte slik at ikke Glazers skulle få komme ut. Til slutt måtte bevæpnet politi med hunder rykke inn for å rydde unna menneskemengden. Nærmere elleve på kvelden ble omsider trioen mer eller mindre kastet inn i to ventende politibiler utenfor Stretford End.

Det har siden kommet for en dag at brødrene ble temmelig oppskaket av opptrinnet. Sir Bobby Charlton måtte unnskyldende forklare amerikanerne at supporterne var emosjonelt involverte, selv om de noen ganger gikk for langt.  

Jeg var selv med på flere av de første tidlige møtene til Shareholders United, forløperen til supporter-organisasjonen MUST. Sammen med Nick Towle, Michael Crick, Sean Bones, Oli Houston, Eric Halsall, Duncan Drasdo og de andre ildsjelene som jobbet dag og natt mot overtakelsen.

Den slitne puben i Stretford og det knøttlille kontoret de etter hvert fikk bak Piccadilly stasjon var så fjernt fra mahognibord-styrerommene til Glazers og klubben du kunne komme, men det var der de tok fighten og det var der de fikk resultater i form av stor oppslutning.

I en tid før sosiale medier, vokste organisasjonen imponerende raskt. Også skandinaviske supportere engasjerte seg, og Lars Gråbergsveen tok på seg ansvaret som MUSTs kontaktperson i Norge.

Så å si alle var imot Glazer, men det var ulike oppfatninger av veien videre etter overtakelsen. Oppkjøpet skapte mye ondt blod, dessverre også internt innen supporter-familien.

Vi vet om tilfeller der gode venner ikke har vekslet et ord siden 2005 fordi de valgte ulike retninger.

Noen kastet inn håndkleet og hoppet av til FC United, klubben som ble stiftet av supportere som ren konsekvens av oppkjøpet. Andre fortsatte å gå på Old Trafford, men nektet å legge igjen en penny i hverken supporter-butikken eller kiosken på kampdager.

For de aller fleste gikk livet som supporter videre som før. Og det var her motsetninger oppstod.

Den ene var sviker og den andre var Judas.

Jeg kjenner gode United-supportere som ikke har vært på Old Trafford siden Glazer kjøpte klubben, og som har forbannet seg på å ikke komme tilbake før Glazer er ute.

Det står respekt av valget, men det går ikke å nekte for at disse også har forsaket mye og gått glipp av flere store øyeblikk som aldri kommer tilbake. I boka Red Rebels av John Paul O’Neill er det lett å forstå at det ikke bare har vært harmoni i FC heller, klubben som er hundre prosent eid av supportere og som nå spiller på liganivå syv.

Egentlig er det bare trist. At Glazers med sitt oppkjøp, ikke bare satte United i bunnløs gjeld og gjorde det utfordrende rent sportslig, også klarte å splitte fansen. 

Kanskje er Glazer verdens mest upopulære eiere i sportsverdenen? Hvis de skulle vinne den lite flatterende konkurransen, kan de skylde seg selv.

De viser sjelden interesse for å være til stede på United-kamper (Malcolm Glazer, familiens overhode, døde i mai 2014 uten å ha satt sine føtter innenfor Old Trafford).

I årevis har det vært null kommunikasjon med supporterne, til tross for at de lovet noe helt annet. I et intervju med MUTV i 2005, det eneste intervjuet Glazer har gjort om United, uttalte Joel Glazer: «Supporterne er livsblodet til klubben. De ønsker å vite hva som skjer. Vi kommer til å kommunisere».

Jommen sa jeg smør.

Som toppsjefer har de tatt mange mildt sagt elendige beslutninger, som å la Ed Woodward sitte med ansvaret for den administrative ledelsen på Old Trafford i nesten ti år.

De har også latt Old Trafford forfalle. Knapt et malingsstryk er blitt ofret, og mens rivaliserende klubber har flyttet inn i splitter nye storstuer (som Tottenham) eller rustet opp stadion og øket kapasiteten (som Liverpool), har det stått stille på Old Trafford.

Eller forresten: Kapasiteten har faktisk gått ned, fra 76 000 til 73 000. (Hvorfor oppgir forresten ikke United, som eneste Premier League-klubb, tilskuertallet etter hjemmekampene? Er også det noe Glazer har bestemt?).

Det verste er kanskje likevel at familien ikke investerer så mye som en dollar i United samtidig som de årlig forsyner seg grovt av pengekaka.

Bloggeren Swiss Ramble har regnet på det og mener at Glazer totalt har tatt ut 1,1 milliard pund i form av renter, utbytte og honorarer, hele 1,6 milliarder hvis aksjesalg også tas med. United er den eneste klubben i Premier League som betaler aksje­utbytte til eierne.

Det sier litt om mangel på etikk og moral at de skammelig nok gjorde det også under pandemien, noe som kostet United mer enn 40 millioner pund i inntekter.     

På Etihad stadium henger det et banner som takker Sjeik Mansour for alt han har investert i City. Det har aldri vært noen overhengende fare for at United-fansen vil vise fram en tilsvarende hyllest til Glazer på Old Trafford. Glazer vil aldri bli populær, men har heller aldri gjort noe for å bli det. Til tross for at Joel Glazer i 2005 forsikret at familien «skulle dag inn og dag ut nå ut til supporterne», ble det stille som en østers.

Ikke før i 2021, da det vanket en halvhjertet unnskyldning for de skammelige Superliga-planene, hørte vi noe fra Florida-kanten.

Det er en utbredt misforståelse at Glazer de seneste årene har gitt Uniteds manager flust med penger å rutte med. Det er feil. Florida-familien har ikke gitt hverken Erik ten Hag eller tidligere managere noe som helst i form av midler til spillerkjøp.

For å sitere Gary Neville: «De eneste pengene som er blitt brukt på spillere er blitt lånt eller generert av klubben. Glazers har lånt og brukt inntektene klubben genererer gjennom Uniteds fantastiske fanbase».

Neville, som hadde Glazers som øverste sjef fra 2005 til han la opp i 2011, har vært veldig tydelig når det gjelder eierskapet. «Hvis det er en forråtnelse over flere år, så er det til syvende og sist eiernes ansvar, Jeg har kommet til konklusjonen at klubben trenger et nytt eierskap for å få suksess i fremtiden.»  

Han er ikke alene om å mene det.

Mye gikk av seg selv så lenge Sir Alex Ferguson ledet United til ligagull etter ligagull, også etter at amerikanerne tok over. United har imidlertid ikke vært i nærheten av ligagull siden Ferguson gikk av. Til våren er det ti år siden, og noe trofé har ikke klubben vunnet siden Europa League-triumfen i Stockholm i 2017.

Vi må 40 år tilbake for å finne sist United gikk fem strake sesonger uten en eneste pokal.

«Green and gold ’till United are sold» var slagordet i 2009. Supportere øynet håp om at Glazer skulle selge den gangen. Det kulminerte med at David Beckham tok et gult og grønt skjerf rundt nakken idet han gikk av banen som Milan-spiller etter Champions League-kampen på Old Trafford i mars 2010.

«Beckham viser sine sanne farger», lød tittelen i The Guardian.

Kampanjen mistet sitt momentum da håpet om salg forsvant. Glazer tviholdt på sine aksjer og sitter der som eneherskere fortsatt. Like trygt sitter gjelden familien påførte klubben. Regnskapet til United viser at bruttogjelden (som ved overtakelsen var på 520 mill. pund) har øket til 591,5 mill. pund.   

Ingenting tyder imidlertid på at protestene vi har sett og hørt denne sesongen kommer til å stoppe.

MUST kjemper videre og selv om mange av de tidlige ildsjelene som undertegnede stiftet bekjentskap med har gått av, holder Duncan Drasdo stand.

Han jobber ufortrødent videre med mål om en ny aksjeordning slik at supportere kan få mer makt med de verdifulle B-aksjene. Drasdo mener det går an å både ha dialog med klubben og demonstrere mot eierne. Det ene utelukker ikke det andre.

I tillegg har den forholdsvis nye supporter-organisasjonen The 1958 vokst i rekordfart. Da vi intervjuet dem på tampen av forrige sesong hadde de drøyt tusen følgere på Twitter.

I skrivende stund har de 73 tusen «followers» til tross for at de ikke følger noen. De blir beskrevet som en undergrunnsbevegelse, men de kjemper målbevisst for et eierskifte og lar ikke klubben eller Glazer få et minutts fred.

Det forteller noe at klubben tar The 1958 på alvor når toppsjef Richard Arnold i sommer gikk med på det meget omtalte møtet på en pub i Cheshire.   

I disse dager kan du knapt gå ti skritt i området rundt Old Trafford uten å se det etter hvert så velkjente slagordet LOVE UNITED HATE GLAZER eller bare LUHG.

På uoffisielle skjerf, bannere, klistremerker eller tagging. Nylig ble det til og med plantet en anti-Glazer plakat på toppen av Kilimanjaro. Glazer-familien ligger neppe våken om nettene av den grunn, men som de kløktige forretningsfolk de er så forstår de sikkert at all negativitet er «bad for business».

Mer enn 17 år har gått siden de som ubudne gjester valset inn og kjøpte klubben. Vår klubb. Det er gode United-fans som ikke vet om noe annet, som var småbarn eller ikke en gang født da Glazer overtok.

Dessverre er det også fantastiske United-supportere, både skandinaviske og engelske, som har falt bort i løpet av disse 17 årene. Supportere hvis største ønske var å få oppleve et eierskifte. Disse fikk ikke sin drøm oppfylt, men med mobilisering og støtte til supporter-grupper som MUST og The 1958 er det større håp enn kanskje noen gang før om at Glazers selger alle sine aksjer.

Styrtrike Sir Jim Ratcliffe, født og oppvokst i Greater Manchester og attpåtil United-fan, har varslet at han er interessert. 

Og bare så det er sagt med en gang: Skulle det skje, at vi blir kvitt Glazers en gang for alle, vil det bli alle festers mor.

Fotnote: Dette er lederartikkelen fra denne sesongens andre utgave av United-Supporteren. Teksten ble skrevet før nyheten om at Glazer-familien kan være villige til å selge klubben.