«Her kommer festbremsen»

Før jeg skrur av musikken og feier bort konfettien – la meg gjøre det klart:

For en United-supporter er det nærmest umulig å ikke stille seg bak signeringen av Cristiano Ronaldo.

Umulig på grunn av 118 mål, åtte titler og seks eventyrlige år.

Likevel tillater jeg meg å stille et spørsmål jeg også stilte i 2018, da Ronaldo var på Old Trafford for andre gang siden avskjeden ni år tidligere.

Hvordan skal Cristiano Ronaldos comeback på Old Trafford kunne bli like verdig og vidunderlig i virkeligheten som det har vært i drømmene våre?

Hvordan skal han klare det?

Skreller vi bort alle følelsene som har fått sprelle fritt de siste dagene, har Ronaldo og supporterne alt å tape på en gjenforening.

Litt som en bokser som på død og liv skal gå en siste kamp for å forsvare verdensmestertittelen i stedet for å gi seg på topp.

Vi får ikke tilbake den samme 24-årige naturkraften som scoret alle målene du kan score på Old Trafford – fra langskudd til knallharde headinger, frispark og volleyer.

Dedikasjonen, «driven» og instinktet er nok der fortsatt, men «tredjegenerasjons-Ronaldo» har ikke like mange strenger å spille på.

101 mål på 134 kamper for Juventus er ganske vanvittig, men de tre sesongene hos den gamle dame regnes av mange som et feilslått trekk.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis «må» bli en sportslig og resultatmessig fiasko, men Ronaldos omdømme og minnene våre settes utvilsomt på spill.

Det jeg ikke visste i 2018 var at Ronaldo tre år senere skulle være noen timer unna å signere for Manchester City.

Så nær at vi fikk en altfor ekte smak av hvordan det ville være å se United-legenden i lyseblå City-drakt.

Å se Ronaldo ta Pep Guardiola i hånden med en lukrativ City-kontrakt foran seg. Å se ham aksle den lyseblå drakten på Old Trafford. Å se ham løfte Premier League-trofeet sammen med Kevin De Bruyne og Raheem Sterling.

Da hadde han vært død for mange United-supportere.

Noen har ikke tilgitt Wayne Rooney for hans flørt med den bråkete naboen. Gary Neville nektet å ta Peter Schmeichel i hånden. Lavest i kurs av dem alle står Carlos Tevez.

Ronaldo hadde hånet United-fansen, men verst av alt Sir Alex Ferguson, ved å gå til Manchester City.

Alt hadde blitt lagt i grus.

Passende nok var det nettopp Ferguson, med god hjelp fra Rio Ferdinand og Ole Gunnar Solskjær, som tok tak og ristet portugiseren til fornuft.

Det snudde situasjonen på hodet.

Det Manchester United gjorde 27. august var modig og genialt. Å kuppe verdens største fotballstjerne på den måten – det står det respekt av.

Ronaldo-returen kunne ikke vært bedre orkestrert. Under normale omstendigheter ville det hersket en del skepsis rundt signeringen av en 36-åring på høy lønn.

Nå handler alt om at han ble kuppet fra City. Fra helvete til himmels på et par timer.

Belønningen er en enorm og euforisk bølge som verken kan måles i «likes», pund eller poeng.

Maks patos. Ingen fornuft.

Og med omstendighetene tatt i betraktning får det være greit.

I stedet for at Ronaldo styrker byrivalens tittelkandidatur, suser Manchester United inn i 2021/22-sesongen med et hjerte som banker så høyt av begeistring at de hører det både i Liverpool, Madrid og Torino.

Maken til unison begeistring for en spillersignering kan jeg ikke huske å ha opplevd.

Derfor betyr det kanskje ikke så mye om 36-årige Cristiano Ronaldo ikke lever opp til det vi har sett for oss i drømmene våre helt siden han forlot oss og reiste til Santiago Bernabeu.

Fordi vi vet at alternativet uansett ville vært verre.

Kanskje blir det ikke 20 mål på Ronaldo denne sesongen (ikke skjedd siden 2006).

Kanskje kommer vi ikke så mye nærmere den 21. ligatittelen.

Kanskje blir det vanskelig for Gary Neville å forsvare signeringen i debatt med Jamie Carragher i Sky-studio neste vår.

Men akkurat her og nå kan det ikke kalles noe annet enn et genialt og perfekt utført kupp.

Til det er signaleffekten for enorm.

Så får vi se om romantikken faktisk vil blomstre.

Vi får i alle fall et nytt minne for livet når Cristiano Ronaldo entrer Old Trafford til sin 197. kamp som United-spiller mot Newcastle.

Sånn, da skrur jeg på musikken igjen.

PS! Kommentaren i 2018 hadde tittelen «Viva Ronaldo!» og var først og fremst en hyllest!