Flaut, provoserende og unødvendig

Hvis du googler «Old Trafford roof», vil «leaks» (lekker) komme opp øverst. Der­etter ser du pinlige bilder fra regnet som fosset gjennom taket før byderbyet mot Manchester City i april. Forfallet på den gamle, stolte arenaen ble til alles skue.

Ironiens symbolikk var at hullet i taket reflekterte at problemene ligger på toppen.

Gary Neville ble på en Q&A-seanse i Bergen i september spurt om han blir med i lenkegjengen hvis Manchester United en vakker dag skulle velge å gjøre som Tottenham. Rive ned hele stadion for deretter å bygge opp på nytt.

– Nei, jeg blir ikke med, svarte United-legenden som begynte å se kamper på Old Trafford da han var fire, fem år gammel. Neville la til at han trodde ikke det var nødvendig for United å rive ned arenaen, men at det var på høy tid med en utbedring.

Onde tunger påstår at det ikke er blitt ofret et malingsstrøk på Old Trafford etter at Glazer kjøpte klubben (igjen ironisk siden klubben har en offisiell maling-partner). Neville påpekte at det blotte øyet kan se hvordan de karakteristiske hvite bærebjelkene på taket har falmet.

– Det er flaut! Hvis vinduene dine hjemme er skitne så pusser du vinduene, ikke sant, sa Neville metaforisk.

En gang for ikke så lenge siden var Drømmenes Teater selve ledestjernen i fornyelse og modernisering. United var først ut av startblokken etter den berømte Taylor-rapporten. Klubben forstod at selv om det var dyrt å bygge både bortover og oppover så var det penger å hente gjennom flere seter, VIP-bokser og bedriftsavtaler. «Cash is king» og med misunnelse så Uniteds argeste rivaler at Old Trafford trakk nesten 30 000 flere enn de kunne.

Lenge var Old Trafford Manchesters stolthet. Ved den grandiose åpningen i 1910 skrev Sporting Chronicles utsendte:

«Den peneste, den største og den flotteste arena jeg noen gang har sett», og han lot skrivemaskinen spytte ut flere superlativer. «Som fotballarena er den uovertruffen i hele verden. Når hjemmelaget er så godt innrettet, kan de gjøre underverker her.»

Journalisten fikk faktisk rett fordi i Uniteds første hele sesong på Old Trafford ble det ligagull. Både i 1911 (omkamp) og i 1915 ble FA-cupfinalen spilt der. I august 1949 var det klart for storslått nyåpning etter at Old Trafford hadde fått hard medfart fra tyske bomber under andre verdenskrig. I 1966 var den selvskreven som en av kun seks klubbarenaer som fikk arrangere VM-kamper. Det samme da fotballen kom hjem med EM i 1996, og i 2003 ble Champions League-finalen spilt på Uniteds hjemmebane.

Dessverre er Old Trafford i dag sannsynligvis langt bak i køen når UEFA skal velge arena for finale i Champions League, eller Europa League for den saks skyld.

Ingen kan imidlertid ta fra Old Trafford at den har sjel.

George Best skrev i sin første biografi at hvis en marsboer landet ved Old Trafford så hadde marsboeren instinktivt forstått at dette var et helt spesielt sted.

Og det er det.

Veldig mange av fotballhistoriens største legender har spilt der. Det er fortsatt stas å innta sin plass og skue utover det grønne teppet. Old Trafford har sjel og den har størrelse. Sir Alex Ferguson stand tar flere mennesker enn hele stadion til både Watford og Burnley. Ja, du kan putte Bournemouth sin Dean Court ganger to inn i Sir Alex Ferguson stand.

Det er sånt som supportere kan hovere over, men det tar ikke bort det faktum at klubben har sovet i timen.

Siden Glazer-familien kjøpte United i 2005 har Bayern München, Borussia Dortmund, Atletico Madrid og Juventus alle flyttet inn i ny arena eller hatt omfattende ombygging av sin gamle. Real Madrid startet arbeidet på Santiago Bernabeu i sommer, mens Barcelona skal bruke hele 500 millioner euro for å oppgradere Camp Nou. I Milano skal San Siro rives og bygges opp til et topp moderne stadion. I Nederland har arkitektene stolt vist fram tegninger av hvordan Feyenoords nye stadion blir. Og det er flere: Roma, Steaua Bucuresti, Hertha Berlin, Bologna… vi stopper der.

I England valgte West Ham å bytte ut sjel og historie på Boleyn Ground med et nytt stadion som tar 60 000. Prospektet av Evertons nye stadion ser spennende ut, mens Tottenham Hotspur Stadium høster applaus fra alle hold. Gamle White Hart Lane ble bulldosernes rov og erstattet av dette nye anlegget på mer eller mindre samme flekk. London-klubben har klart å legge listen og Tottenham-fans vi har snakket med påstår hardnakket at de til og med har klart å bevare sjelen.

Tilbake på Old Trafford derimot skjer ingenting. Absolutt ingenting. Ja, det har ikke skjedd noe siden de to tribunekvadrantene i nordøst og nordvest åpnet i 2006, et byggeprosjekt som var stemplet og godkjent før Glazer tok over.  Tribunen som nå heter Sir Bobby Charlton Stand har stått omtrent urørt i 40 år. Det påstås at det er «umulig» å utvide den som de tre andre tribuneseksjonene, skjønt «umulig» i denne sammenheng betyr nok snarere komplisert og dyrt.

Og det er kanskje kjernen i problemet. At klubben (les Glazer) ikke ønsker å legge ned penger i arenaen. Fotballens Onkel Skrue sitter med armene i kors og ser forfallet skje. Det er provoserende, flaut og unødvendig.

Når en huseier forsømmer vedlikehold, blir det ekstra synlig når naboene er flinke til å holde i stand og det er tilfellet rundt Uniteds stadion. Der dokkarbeiderne før lastet og losset ligger Salford Quays, beskrevet som en av Storbritannias mest omfattende urbane byfornyelser. Media City, like ved, er ikke mindre imponerende med The Orange Tower og Quay House som huser blant annet respektive Salford-universitet og BBC.

Og hvis toppdressene på Old Trafford (de gangene de faktisk er der og ikke på Mayfair-kontoret i London) kaster et blikk ut av glassfasaden, ser de rett i veggen på Hotel Football, et Gary Neville-innkast unna. Så er det da også nettopp Neville og hans kompanjonger i «Class of 92» som eier hotellet. Uten tvil en torn i øyet på hierarkiet i Manchester United som daglig spaserte forbi buskaset som vokste på den vesle landflekken ved kanalen uten å tenke på at tomten kunne faktisk kjøpes fra kommunen og ikke minst skape det om til en gullgruve.

Pålitelige kilder har fortalt at dette irriterte Ed Woodward & Co. så kraftig at de la inn et betydelig bud på hotellet, men fikk bare hånlatter til svar. «Class of 92» hadde ingen intensjoner om å selge. Ikke da og ikke nå.

Under Old Traffords tribuner, der du neppe tilfeldigvis støter på Ed Woodward, Richard Arnold eller noen av de andre toppdressene, stues supporterne sammen før match og i pausen. Der ser det omtrent akkurat ut som det gjorde på 1980-tallet. Fansen står som sild i tønne og med spisse skuldre presser seg fram til kiosken for å kjøpe en overpriset pai, brus eller øl. Så var det toalettene da… Det holder egentlig med å slå fast at det å kalle dem innbydende er blank løgn.

Det smerter å si det, men Old Trafford fremstår som gammel. Gammel, litt billig og skitten, liksom.

Arenaen som stolt kalles «The Theatre of Dreams» fortjener så mye, mye bedre.