Ett år med Solskjær: Tøff, trygg og tapper

Ikke la det være noen tvil: I Manchester United er det trofeer som teller.

Men er det én ting vi må ta med oss fra sju magre år, er det at langsiktighet, kontinuitet og utvikling er viktigere enn en pokal – i alle fall når det ikke er snakk om en av de største.

Det hjalp i alle fall ikke José Mourinho å vifte med tre fingre i Stockholm.

Urutinert forsvarsspill gjorde at 2019/20-sesongen stoppet med et 1-2-tap for Sevilla – ganske nøyaktig ett år etter at Manchester United sparket i gang sin første fullverdige sesong med Solskjær som manager med 4-0-seier mot Chelsea.

Uansett kan det ikke være tvil om at Ole Gunnar Solskjær får bestått i sin første sesong som United-manager.

Søndag kveld legger nordmannen en lang og innholdsrik sesong bak seg, og jeg våger å påstå at læringskurven har vært bratt.

Selv om det ikke ble Europa League-finale kan ikke manageren få noe annet enn et grønt godkjentstempel på vitnemålet fra Ed Woodward.

Først og fremst på bakgrunn av resultatene. En tredjeplass som lenge virket umulig og tre semifinaler for andre gang i klubbens historie (2008/09 den andre).

Men minst like mye honnør fortjener Solskjær for måten han har evnet å kombinere resultater med et drastisk spillestilsskifte, talentutvikling og spillerlogistikk. Glem ikke presset det fører med seg å stilles til veggs av internasjonale medier to ganger i uka og alle utfordringene han har måttet håndtere.

I coronapausen har Manchester United vært inne i sin mest solide og stabile periode på mange år, og Solskjær er mer avslappet i rollen enn noen av forgjengerne hans noen gang kunne tillate seg.

En energitappende spillestil har fått konsekvenser i tolvmånederssesongen, men utgangspunktet før 2020/21-sesongen er det beste siden 2013.

I sommer trenger ikke United-fansen å drømme om en spiller som Jadon Sancho, en av klodens heteste fotballspillere. Vi kan håpe og nesten forvente. Det diskuteres om klubben bør skifte ut David de Gea, og i førsteelleveren handler det mer om å oppgradere enn å rydde unna – som på stopperplass der Harry Maguire kan trenge en mer pålitelig makker enn Victor Lindelöf, som må ta sin del av skylden for 1-2-målet mot Sevilla.

Joda, Manchester United er riktignok et stykke unna Liverpool, Manchester City og Bayern München, men de er i alle fall nærmere dem enn Southampton og Everton.

Det er nemlig lett å glemme hvor Solskjær-prosjektet var for bare seks og tolv måneder siden. Det føles som at 2019/20-sesongen har vart i en evighet, men så sent som i februar ble det stilt spørsmål.

Hvilken kapasitet har Ole Gunnar Solskjær? Har han autoriteten og den taktiske kompetansen som Jürgen Klopp og Pep Guardiola? Hvor er merittene? Og er laget i det hele tatt i nærheten av å være sterkt nok?

Verken Christian Eriksen og Paulo Dybala lot seg friste til Old Trafford, topp fire virket urealistisk, og i et intervju signaliserte Fred at ikke alt var som det burde være i garderoben.

En gnist kunne fått det til å brenne under Solskjærs føtter.

Men i mine øyne har Solskjær i løpet av sitt første år i jobben vist at han er en Manchester United-manager. Håndteringen av klubbens kulturmessige utfordringer har vært nærmest plettfri.

At oppstyret rundt Paul Pogba ikke har eskalert fortjener et PR-diplom i seg selv. At Mason Greenwood taklet presset i en alder av 17 år skjer heller ikke uten managerens støtte. Og selv har han aldri dukket unna.

– Dette er ikke tidspunktet for å gjemme seg, sa Solskjær til pressesjef Karen Shotbolt da TV 2 spurte om et intervju etter det potensielt skjebnesvangre tapet for Newcastle i oktober.

Måten Solskjær har manøvrert seg gjennom en jungel av feller og fiender er ikke annet enn imponerende.

Derfor var lettelsen stor da alt vippet riktig vei etter at Bruno Fernandes tok Premier League med storm.

De siste årene har min største bekymring for Manchester United vært manglende kollektiv selvtillit. Hvor skjørt og sårbart laget har vært. Et lag med enkeltspillere mer enn en gjeng. Avhengig av flyt og allergisk mot press.

Den samme kollektive svikten har jeg ikke sett med Fernandes på banen, selv om Sevilla klarte å snu semifinalen.

Kun David de Gea og Marcus Rashford av dem som var på banen i Köln startet oppgjøret mellom lagene på Old Trafford for to år siden.

Det var på mange måter starten på slutten for Mourinho. Alle forventet avansement til kvartfinalen, men med for mye respekt for spanjolene og for lite å by på framover var det et sviende nederlag manageren måtte ta på sin kappe.

Trengt inne i et hjørne delte Mourinho ut karameller til alle som stakk nesa fram:

– Dette er ikke noe nytt for United, sa han etter 1-2-tapet, noe mange mente var respektløst overfor Manchester Uniteds historie.

Et par dager senere fulgte han opp med en tolv minutter lang forsvarstale om «football heritage» der han argumenterte for at han kom til en klubb som lå med brukket rygg.

Det var et varsel om hva som skulle komme et halvt år senere.

Et 1-2-tap for Sevilla får ikke de samme konsekvensene for Solskjær.

Han leder et prosjekt i progresjon, og tar laget samme steg i neste sesong som i denne er Manchester United i bedre stand enn på lenge.

Noen plasser må forsterkes, bredden må utvides, laget må bli råere og mer fleksible taktisk, og semifinaler må bli til finaler.