For Manchester United handler det ikke først og fremst om å få en fotballdirektør på plass. Det viktigste er at vedkommende får den autoriteten og beslutningsmyndigheten som trengs. Signalene som lekker ut fra United lover dessverre ikke godt.
Det er ikke så mange år siden det ville vært umulig for United å ha en fotballdirektør. Sir Alex Ferguson ville aldri godtatt at ikke han, i tospann med daværende sjef David Gill, hadde det overordnede ansvaret for kjøp og salg av spillere.
Men mye har endret seg i fotballverden på de seks årene som har gått siden Ferguson trakk seg tilbake, og er det noe United virkelig trenger etter en rekke feilslåtte spillerkjøp og ulike taktiske filosofier, er det kontinuitet og en langsiktig tankegang.
Deler av det kan komme med Ole Gunnar Solskjær i managerstolen, og deler av det kan komme med en ny fotballdirektør, så lenge denne personen blir gitt de riktige verktøyene å jobbe med og en reell beslutningsmyndighet.
Det virket imidlertid, dessverre, som om United-ledelsen vegrer seg mot dette.
Et nytt begrep som bekymrer
Torsdag 14. februar presenterer Ed Woodward Uniteds regnskapstall for andre kvartal. De er, som vanlig, oppløftende. Med rekordstore kvartalsinntekter på 208,6 millioner pund, holder United stø kurs mot en totalomsetning på mellom 615 og 630 millioner pund.
Også det vil, naturligvis, være rekord.
En drøy time etter at resultatene har blitt offentliggjorte, stiller Woodward i en telefonkonferanse med investorer og forretnigsforbindelser sammen med finanssjef Cliff Baty og markedssjef Richard Arnold.
Trioen tar som vanlig imot spørsmål, men til en forandring handler ikke alle spørsmålene denne gangen om aksjeutbytte, skatteanslag i USA, nettogjeld eller andre temaer som supportere flest aldri verken ønsker eller klarer å relatere seg til.
Annonse
Det er ikke mange som biter seg merke i benevnelsen som kan fremstå som en bagatellmessig endring.
Denne gangen får Woodward også spørsmål om manageren, og fremdriften i jakten på en fotbaldirektør, en rolle United aldri har hatt tidligere.
Woodward omtaler Ole Gunnar Solskjær og trenertemet i rosende ordelag, men understreker samtidg at klubben ikke vil gi noen ytterligere informasjon før det faktisk er noe nytt kontrekt å melde om.
Deretter forklarer Woodward at klubben fremdeles jobber med å finne den rette personen i stillingen som fotballdirektør.
Det vil si, Woodward benytter aldri uttrykket «Director of Football». I stedet omtaler han rollen som «Head of Football».
Det er ikke mange som biter seg merke i benevnelsen som kan fremstå som en bagatellmessig endring.
Tilsynelatende bagatellmessig.
Mye tyder imidlertid på at den får svært mye å si, for stillingsinnstruksen til den som blir ansatt kan fort bli en helt annen enn den fansen var forespeilet, eller i det minste håpet på.
Sidestilt med Solskjær
Annonse
Informasjonen united.no har fått tyder på at personen som vil bekle stillingen som «Head of Football» skal være sidestilt med Solskjær, og ikke ha et overordnet ansvar for kjøp og salg slik tekniske direktører, sportsdirektører eller fotballdirektører har i andre klubber.
Det er all grunn til å tro at denne informasjonen stemmer.
Flere andre medier bringer lignende opplysninger.
Hvilket igjen bare kan bety en ting;
Det er fremdeles Ed Woodward og Glazer-brødrene Avram og Joel som skal bestemme i alle overgangssaker og dermed kunne trumfe gjennom, eller stanse, potensielle overganger.
Heller trolig mot internt opprykk
37 år gamle Paul Mitchell har hatt fremtredende stillinger i Southampton og Tottenham.
Han har også en stor del av æren for London-klubbens kjøp av blant andre Dele Alli og Toby Alderweireld.
Gary Neville sitt navn nevnes også, men med et heller anstrengt forhold mellom United-ledelsen og «Class of 92» er det lite trolig.
Han er fra Manchester og virket lenge som et åpenbart valg. Mitchell har også en høy stjerne i RB Leipzig der han har en tilsvarende jobb.
Koblingen til United er naturlig, men kilder tett på United har forklart til united.no at Mitchell ikke er aktuell.
Neville har også uttalt seg i svært kritiske ordelag mot Woodward tidligere.
United kunne hentet en ekstern kandidat, fått nye impulser utenfra og et nytt kontaktnettverk med på kjøpet. Mye tyder på at United i stedet vil gå for en intern løsning.
Det er for tidlig å felle en dom over en slik løsning, men den trenger ikke å være et problem.
Det er nemlig rollen i seg selv, og de begrensningene som trolig kommer med den, som kan bli hodepinen.
Historien har faktisk vist, gang på gang, at klubben har gjort lurt i å se til egne rekker, og en trenger ikke kaste blikket lenger enn til erkerivalen Liverpool for å se en klubb som åpenbart har lykkes med den strategien.
Michael Edwards fikk jobben som sportsdirektør i november 2016, jobbet ikke spesielt godt i tospann med Brendan Rodgers, men skal virkelig ha funnet tonen med Jürgen Klopp. Kanskje ikke så rart ettersom Edwards har hentet spillere som Allison, Virgil van Dijk, Mohamed Salah og Fabinho til klubben.
Den nye fotballsjefen til United skal etter det united.no forstår ha en langsiktig strategi for førstelaget, lånespillere, akademiet og ha et ord med i laget rundt spillerlogistikk.
Men ingen utøvende myndighet eller autoritet til å avgjøre noe som helst.
Om United går for en internløsning er sjefen for Uniteds globale speidernettverk, Marcel Bout, en mulig kandidat.
Det samme er akademisjef Nicky Butt, selv om han er en mindre sannsynlig løsning.
Kontinuitetsbærer
En intern forfremmelse vil gi Ole Gunnar Solskjær muligheten til å jobbe med noen han kjenner allerede og med en mye mer ydmyk og lyttende tilnærming til omgivelsene enn sine to forgjengere Louis van Gaal og José Mourinho, er det all grunn til å tro at Solskjærs samarbeid med en ny fotballsjef vil bli godt.
Annonse
Flere i United-systemet, deriblant Mike Phelan, skal imidlertid ha uttrykt bekymring over en uoversiktlig organisering av den sportlige delen av klubben, blant annet har United hele 58 speidere på verdensbasis.
Om det fremdeles skal være slik at Ed Woodward er mannen som skal styre Uniteds overganger i fremtiden også, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at United her ikke benytter seg fullt ut av en historisk mulighet.
En fotballdirektør bør nemlig være selve kontinuitetsbæreren.
Den som skal tenke minst 10-15 år frem i tid og som staker ut kursen for hvilken type fotball klubben skal spille og igjen ha det overordnede ansvaret med å hente spillere som passer denne filosofien.
I samarbeid med manageren burde denne personen hatt et konkret budsjett å forholde seg til og prioritert selvstendig innenfor budsjettrammene hvilke spillere klubben burde gå for.
En totrinnsmodell, med direktelinje fra manageren til den øverste administrative lederen, fungerte utmerket for Sir Alex Ferguson og David Gill.
José Mourinho prøvde å forsikre alle om at det var den beste modellen da han var United-manager også etter det første overgangsvinduet. Mourinho, som tidligere hadde hatt anstrengte forhold til sine fotballdirektører både i Chelsea og Real madrid, sa han hadde med en ønskeliste med fire navn som han hevdet Ed Woodward hadde levert i henhold til.
United hadde imidlertid arbeidet med en overgang for Paul Pogba i mange måneder før Mourinho fikk United-jobben.
Også da United hentet Luke Shaw og Ander Herrera var avtalene i mål allerede før Louis van Gaal kom til klubben, og mens det er vel og bra at Woodward tenker spillerlogistikk frem i tid, er det ikke han som burde satt med den oppgaven.
Ed Woodward har delegert noe av det sportslige ansvaret. Han har blant annet overlatt kontraktsforhandlinger til Matt Judge, som har rykte på seg for å være en meget dyktg forhandler, men det virker åpenbart som det sitter ekstremt langt inne for den tidligere bankmannen å gi fra seg kontrollen over spillerlogistikken.
Citys sjakktrekk
Da Manchester United møtte Barcelona i Champions League-finalen i 2009, mønstret den ferske Barcelona-treneren Pep Guardiola et lag med en rekke utskiftninger fra laget som United hadde slått i semifinalen i samme turnering et drøyt år i forveien.
Da hadde den 37 år gamle Guariola overbeviste Barcelona-ledelsen med sine vyer og visjoner og fikk managerjobben på bekostning av, blant andre, den tidligere assistenttreneren i Barcelona José Mourinho.
På La Ligas åpningsdag måtte Guardiola tåle kraftig kritikk da nyopprykkede Numancia slo Barcelona 1-0.
Det skal imidlertid ikke ta mer enn ni måneder før Guardiola kroner en uforglemmelig debutsesong som Barcelona-sjef.
Med 2-0-seieren over United i Champions League-finalen på Stadio Olimpico i Roma, gjentar han Sir Alex Fergusons bragd fra 1999. Han vinner «The Treble».
Selvsagt genierklæres den unge treneren sporenstreks.
I kulissene har imidlertid Guardiola hatt betydelig hjelp av særlig to nøkkelpersoner.
I 1991 var Txiki Begiristain med på Barcelona-laget som tapte cupvinnercupfinalen mot Manchester United i Rotterdam. Året etter var Begiristain reserve på Wembley da Barcelona vant den gjeveste Europacupen for første gang med 1-0 mot italienske Sampdoria.
Sentral på Barcelona-laget denne maidagen i 1992?
En 21 år gammel Pep Guardiola.
I 2003 blir Begiristain fotballdirektør for den katalonske storklubben og er med på å ansette Guardiola som trener fem år senere i 2008.
I tillegg har Barcelona Ferran Soriano som skulle få stor betydning for Barcelonas økonomiske utvikling i denne perioden.
Soriano kom inn i klubben omtrent samtidig som Begiristain. I løpet av fem år var Barcelonas omsetning nesten tredoblet og et underskudd på 73 millioner euro i 2003 var snudd til et overskudd på 88 millioner euro i 2008.
Manchester City ledelsen agerte ved å bruke en av businessverdens beste læresetninger. Det hanler ikke nødvendigvis om å komme opp med de beste idéene, men å kopiere de man vet fungerer.
Høsten 2012, med bare halvannen måneds mellomrom, hentet dermed City to av de tre viktigste personene som hadde bygget opp Barcelona til å bli Europas ledende klubb.
Den tredje skulle komme noen år etter da grunnlaget for suksess var lagt.
En klar filosofi for hvilken type spillere City skulle hente ble utarbeidet. Da Pep Guardiola ankom City i 2016 kom han derfor til en klubb som hadde forberedt seg på hans ankomst i flere år.
Det viser viktigheten av å tenke helhetlig og langsiktig.
Woodward har satt sammen en ekstremt kompetent og dyktig ledelse på den administrative delen av United. Men tiden vil vise om han har lært noe som helst av sine opptrinn på den sportslige siden.
Woodward har en rekke agenter og fotballpersonligheter i sin omgangskrets og skal ha rådført seg med flere av disse på overgangsmarkedet, men ting kan tyde på at han lytter mer til folk som kjenner Manchester United nå enn det tilfellet var tidligere.
Ansettelsen av Solskjær har et element av gambling ved seg, men kom trolig etter råd fra folk i klubben som mente det ville være på tide å finne tilbake til klubbens identitet.
Det spiller egentlig ingen rolle om den nye fotballsjefen tituleres teknisk direktør, fotballdirektør eller simpelthen bare fotballsjef.
Det viktigste blir å la denne personen få de nødvendige rammene, den avgjørende autoriteten og en reell beslutningsmyndighet til å forsterke Uniteds identitet ytterligere i tiden som kommer.
Frykten er at dette i ettertid blir sett på som en strålende mulighet United hadde, men som dessverre ble skuslet bort.