En Harry-handel som gir mening

Det vil garantert komme flere kritiske røster etter at Manchester United gjorde Harry Maguire til verdens dyreste forsvarsspiller.

Vi vet det, for de samme kritiske røstene var også der da Jaap Stam og Rio Ferdinand fikk den samme merkelappen da de kom til United.

«Verdens dyreste forsvarsspiller».

Hvor er de kritiske røstene i dag?

Og hvor er kritikerne som i sin tid mente at Sir Alex Ferguson hadde gått fra både sans og samling da han sommeren 1989 gjorde den unge midtstopperen Gary Pallister til den dyreste spilleren som noensinne hadde gått mellom to britiske klubber?

Law – tidenes dyreste røverkjøp

Det er ubegripelig å tenke på hva Sir Busby klarte å bygge opp sammen med Jimmy Murphy etter München-tragedien der United mistet hele åtte spillere.

FA-cupen ble vunnet bare fem år etter katastrofen i München.

Henholdsvis syv og ni år etter den fatale ulykken ble United ligamester, og ti år etter var United det beste laget i Europa etter å ha slått Benfica 4-1 i finalen av den gjeveste europacupen. 

Busby skjønte imidlertid at han ikke kunne bygge et nytt United på samme vis som han hadde bygget «Busby Babes».

– Der det tidligere hadde vært «ungdom, ungdom og ungdom» som sto i førersetet, tenkte han nå at «jeg gjør det som må til», fortalte den annerkjente journalisten og forfatteren Paddy Barclay til meg sist sommer. 

Barclay kjente godt til Busbys bragder, kanskje bedre en noen annen nålevende journalist.

Og øverst på ønskelisten til Busby stod Denis Law. Spilleren han ønsket å hente gikk  imidlertid først til City og så til Torino. Da Busby endelig fikk napp, kostet Law hele 115.000 pund, en sum som angivelig bare er litt høyere enn det Harry Maguire visstnok skal få i ukelønn i United.

Det spesielle var at Manchester Uniteds omsetning i 1962 var på beskjedne 187178 pund. Dermed brukte United hele 61,4 prosent av sin årsomsetning på én enkelt spiller. 

Det manglet ikke på kritikere den gangen heller, men Law var så viktig for Busby at han fikk overtalt United-styret til å gjennomføre overgangen.

I dag fremstår det som en av de beste investeringene United noen gang har gjort.

– Dette er ikke gambling. Han er gull verdt

Knappe 20 år senere satt den samme Busby i United-styret da den ferske manageren Ron Atkinson fikk Martin Edwards og flertallet i styret med på å betale to millioner pund for Bryan Robson og Remi Moses.

De to spillerne ble verdsatt til henholdsvis 1,5 millioner og 500.000 pund, og det gjorde Robson til den dyreste spilleren som noensinne hadde gått fra en engelsk klubb til en annen.

Også den gangen var kritikerne høylydte, inkludert Sir Matt faktisk. Han trakk seg fra United-styret fordi han mente ingen spiller var verdt så mye.

Men av Uniteds omsetning på 2,65 millioner pund ugjorde kjøpet av Robson 56,6 prosent av Uniteds omsetning i 1981.

En høy andel, men likevel mindre enn den Sir Matt selv overtalte United-styret til å betale for Denis Law.

– Dette er ikke gambling. Han er gull verdt, tordnet Atkinson til pressen som mente at prisen var for høy. 

Og fikk rett.

Det er flere eksempler som viser hvor lett det er å glemme hvilken rivende økonomisk utvikling det er i fotballen.

Da Harry Kane ble linket til United etter en strålende debutsesong for Tottenham var det snakk om en pris på rundt 40 millioner pund.

Under et intervju på Old Trafford, spurte jeg den tidligere United-spissen Andy Cole om hvordan han så på ryktene og den angivelige prislappen.

– Det er for mye penger for en spiller som kun har én god Premier League-sesong bak seg, sa Cole. 

Og glemte helt at akkurat det var tilfelle for ham også da Sir Alex Ferguson hentet ham fra Newcastle vinteren 1995.

Sommeren som endret alt

Russell Beardsmore var blant Sir Alex Fergusons opprinnelige «Fledglings», det første av mange kull med spennende unggutter som den legendariske ungsomstreneren Eric Harrison utviklet for skotten.

Etter gjennombruddssesongen i 1988/89, der han fikk hele 30 kamper, dro Beardsmore på sommerferie til den franske rivieraen klar til å lade batteriene for en ny sesong.

I en tid der verken internett eller mobiltelefoner var allemannseie, levde de gode gamle papiravisene i beste velgående, og lite var mer populært blant ferierende turister enn aviser hjemmefra.

På solsengen ved hotellbassenget lå Beardsmore og leste engelske aviser da han oppdaget at United var nær ved å gjøre en skikkelig storhandel. Ikke én, ikke to, men tre nye midtbanespillere.

Sammen med Neil Webb, Mike Phelan og Paul Ince kom Gary Pallister og Danny Wallace. Etter en sesong der United ble nummer elleve i ligaen bestemte United-styret seg for å hente spillere for 7 millioner pund.

Uniteds årsomsetning i 1989?

9,56 millioner pund. Spillerkjøpene den sommeren utgjorde med andre ord 73 prosent av omsetningen.

Da kan du snakke om et styre som virkelig backet manageren sin. 

Og hvor mye av årsomsetningen har United egentlig brukt nå på Maguire?

Vel, tallene blir først klare senere, men det antydes en årsomsetning på 630 millioner pund. I så fall har klubben brukt 12,5 prosent av det på Maguire – og 24 prosent totalt på overganger hittil i sommer.

Så er det selvsagt det Maguire presterer på banen som vil være avgjørende, men de tallene sier veldig mye om at dette rent økonomisk ikke er særlig å kritisere.

Det er forresten få ting som er artigere enn å se gamle videoklipp fra en tid der kameraene fikk være med nesten overalt.

I serien «Behind the scenes» fra nettopp 1989 er det et klipp fra et styremøte der Ferguson snakker med Uniteds-styret om en ikke navngitt spiller som en agent har foreslått for klubben.

– Agenten kan ha snakket med Aston Villa, Arsenal eller hundre andre klubber. Vi må identifisere de spillerne vi vil ha. Det kan være han forsøker å skape et marked for spilleren sin, forklarer Ferguson.

Klippet er 30 år gammelt, men det kunne like gjerne ha skjedd i dag med andre personer i hovedrollene.

Ferguson ville ikke la seg diktere eller styre av agentene. Han ville hente de spillerne han ønsket seg.

Mye tyder på at vi ser en lignende utvikling nå under Ole Gunnar Solskjær.

Nordmannen vil bygge laget rundt de spillerne han ønsker seg, og selv om det kunne vært spennende å se en topp motivert Paulo Dybala i United, gjorde klubben det eneste rette ved å droppe interessen når argentinerens motivasjon ikke på langt nær var like stor som lønnskravene.

De to viktigste kjøpene

Med Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire har United fått de defensive forsterkningene laget virkelig trengte etter hele 54 baklengs i ligaen sist sesong.

Det var ni baklengsmål flere enn det City og Liverpool hadde til sammen, og 15 flere enn både Tottenham og Chelsea.

Skal United tilbake i Champions League i 2020/21-sesongen vil et solid forsvar være helt avgjørende, og skulle Solskjær lykkes med å ta United dit, vil den økonomiske belønningen der alene dekke det aller meste av overgangssummen for Harry Maguire.

United fremstår ikke som gullkandidater i Premier League, en knapp uke før alvoret sparkes i gang, men klubben er definitivt på rett vei.

Og det tok tid både for Manchester City og Liverpool å bygge opp dagens slagkraftige mannskap.

På samme måte som det tok tid for Sir Alex Ferguson i sin tid også.

Fotballen har endret seg, men mange av mekanismene er de samme. 

Og på samme måte som da Denis Law kom i 1962, Bryan Robson kom i 1981, og i 2016 da Paul Pogba vendte tilbake, vil det alltid være dem som vil kritisere høye overgangssummer.

I United har disse overgangssummene imidlertid alltid gått hånd i hånd med utviklingen av egne talenter, og det er lenge siden en United-manager kunne råde over så mange spennende unggutter som det Ole Gunnar Solskjær gjør akkurat nå.

Og det er lenge siden en manager har vært så ivrig etter å gi dem sjansen.

Men noen ganger må man hente en bunnsolid forsterkning for å tette et åpenbart hull.

Harry Maguire er en slik forsterkning.

Og om det er én ting du kan være sikker på, så er det at kritikerne, de som mener at 80 millioner pund er galskap, vil fordufte i løpet av relativt kort tid om United snart er med i kampen om de gjeveste troféene igjen.