«En bønn om tro, håp og kjærlighet»

Det hang en mørk sky over United-bussen som natt til onsdag bragte klubben til flyplassen i Miami, men inntil videre virker det som stormen løyer.

Det var nemlig ikke mer som skulle til enn en seier mot Real Madrid.

USA-turneen har vært litt som å reise til en fornøyelsespark, bare for å finne ut at det bare er karusellen for de minste som er åpen.

Null begeistring, bare de samme rundene om og om igjen.

På Hard Rock Stadium fikk vi endelig kjøre den kuleste berg-og-dal-banen i 45 minutter.

Likevel er det vanskelig å beskrive de to siste ukene som noe annet enn en fiasko, mye på grunn av et klima skapt av klubbens egen manager.

Det er han som har satt dagsorden med en negativ tone, det har han som har valgt å lufte skittentøyet foran journalistene, og dermed er det også han som er årsaken til det mange opplever som en elendig sesongoppkjøring.

Jeg leser beskyldninger om en agenda mot Mourinho, men kroppsspråket til portugiseren kunne ikke vært tydeligere.

På pressekonferansene har så godt som hvert eneste spørsmål blitt tatt imot med et sukk, og jeg møtte ham også ved flere anledninger på klubbens hotell ved Miami Beach – også da med det jeg tolket som en frustrert holdning.

Og fordi det er Mourinho som er direktøren for dette omreisende sirkuset, kan ikke denne oppkjøringen være noe mer enn en ener eller toer på terningen.

Svake resultater, masse støy og knapt noen form for oppturer.

Mourinho bryr seg ikke om at han ikke blir likt. Han liker å surfe på bølgene som skaper et oss-mot-dem-miljø som også Sir Alex Ferguson brukte til sin fordel.

Men til slutt beveget vi oss så langt bort fra fornuften at den effekten gikk til spille før det var for sent.

Uansett hvordan du vrir og vender på det, har klage-klasene med Anthony Martial, manglende aktivitet på overgangsmarkedet og en lite fruktbar treningshverdag skapt så store bølger at den selvdestruktive portugiseren havnet på dypt vann.

Dette er tredje gangen på 20 år at manageren til Manchester United ikke har satt seg ned med de engelske journalistene for å snakke om tingenes tilstand.

David Moyes gjorde det, Louis van Gaal gjorde det, og Mourinho gjorde det i 2016 og i 2017. Men ikke i år. Og ingen har fått noen forklaring.

Klubben ville fjerne managerens kommentar om hva han mente om at Martial reiste hjem til sin fødende kjæreste, men rakk ikke å stoppe klippet før det var på MUTV.

En United-spiller skal ha trekt tilbake et sitat i et intervju fordi han fryktet hva manageren kom til å gjøre dersom han leste det.

Mest kritisk er signalet han sender til spillerne når han avslutter turneen med å konstatere at han ikke har fått noen verdens ting ut av de to ukene på amerikansk jord.

Jeg kan ikke huske en verre inngang til en ny sesong i mine år som United-supporter.

Mourinho har «drept» dette laget i oppkjøringen. Nå må han bygge dem opp igjen.

For hvordan skal spillerne ha troen på dette prosjektet hvis ikke manageren har det?

Samtidig er det viktig å understreke at Mourinho har grunn til å være misfornøyd med enkelte ting.

Jeg hadde også vært frustrert hvis jeg som manager hadde hatt 17 utilgjengelige spillere to uker før seriestart.

Vi skal heller ikke glemme at rapportene fra innsiden forteller om en spillergruppe som er fornøyd med situasjonen i Manchester United.

Ander Herrera klarte i alle fall å overbevise meg om at spanjolen selv har stor tro på kollektivet til Mourinho da jeg intervjuet ham en av de siste dagene i Miami.

Men det er ikke problemene som er problemet.

Negativiteten som har spredd seg som ild i tørt gress og legger et unødvendig press United-spillerne i seriestarten – det er problemet.

Mourinho bør bygge opp spillerne, ikke bryte dem ned. Det bør erfaringene med Luke Shaw og Henrikh Mkhitaryan være gode bevis på.

Dette er Mourinho sånn som vi kjenner ham, også før han kom til United, men nå har han ikke noe annet valg enn å spre tro, håp og kjærlighet til det slår gnister av spillerne på Carrington.

Ting endrer seg lynraskt i fotballen, så jeg tror mye kan skje på de ni dagene fram til sesongen sparkes i gang mot Leicester neste fredag.

Victor Lindelöf, Phil Jones, Marcus Rashford og Romelu Lukaku er allerede tilbake. Det hjelper.

Kampen mot Real Madrid viste at laget fortsatt kan vinne fotballkamper. Det hjelper.

Mourinho slipper reising og pressekonferanser. Det hjelper.

Sannsynligvis kommer det inn en ny midtstopper før overgangsvinduet stenger. Det hjelper.

Etter kampen mot Real Madrid så jeg også Ed Woodward og José Mourinho i en samtale tilsynelatende fri for konflikter på vei inn til United-garderoben i Hard Rock Stadium.

Det eneste United-fansen kan gjøre er å gi spillerne og laget den støtten de fortjener, uansett hva du måtte mene om manageren.

Det er trist å se hva denne sommeren har gjort med enkelte supportere som lar seg rive med av dommedagsprofetien og går i strupen på hverandre uten grunn.

For noen dager siden var det en som spurte meg om han var en dårlig supporter fordi han ikke stilte seg kritisk overfor Mourinho.

Det er ikke sånn det skal være.

Jeg husker godt en episode fra bortekampen mot Manchester City forrige sesong.

Da en frustrert mann i 20-årene på stillingen 0-1 stjal «half-and-half»-skjerfet til en forbipasserende medsupporter, brøt en tredjemann inn og satte skapet på plass.

– We stand fu**ing together! skrek han og slo knyttneven mot United-logoen på brystet.

Sånn skal det være i Manchester United.

Også når alt går til helvete.

Uansett om stormen er rett rundt hjørnet eller om den kommer om tre eller fem år – ikke la den splitte og ødelegge supporterkulturen som har vært med og definere denne klubben i så mange år.

God sesong!

ANNONSE FOR TURTILBUDET TIL MUSCS: