Før jeg ble ansvarlig redaktør i Supporterklubben var jeg vanlig journalist i Nettavisen, og jeg reiste Norge og verden rundt for å dekke spesielt skisport og fotball.
I 2007 og 2008 hadde jeg ansvaret for Oslo-klubben Lyn i norsk fotball.
Jeg dro på treninger, og snakket jevnlig med trenerne, spillerne, legen, fysioterapeuten og de fleste som var involvert rundt den ganske så hardtsatsende Oslo-klubben.
Annonse
Nå har Lyn falt til 3. divisjon, nivå fire i Norge, men den gangen var det kvalitet i mye av det som ble gjort.
Lyn hadde gode kontakter mot det nigerianske markedet, og John Obi Mikel hadde allerede gått fra Lyn til Chelsea da det høsten 2007 ble klart at de hadde funnet mer nigeriansk gull.
Da slapp de nemlig innpå 18 år gamle Odion Ighalo i Tippeligaen.
Han scoret i debuten, og noterte seg også for ytterligere to nettkjenninger utover den høsten da Lyn endte midt på tabellen.
Våren etterpå eksploderte det.
I april rundlurte 18-åringen først alt som var av Bodø/Glimt-spillere før han serverte Kim Holmen. Senere i samme kamp stanget han selv inn 3-1.
Uka etter driblet han halve HamKam før utlikningen i den kampen, og da kampen var over lå Lyn på tabelltoppen.
Et par dager etter dro jeg til Kadettangen i Oslo, der Lyn trente. Mitt store ønske: Finne ut mer om denne 18-åringen, bakgrunnen hans og drømmene.
Annonse
Jeg er usikker på hvordan det ser ut på Kadettangen nå, men den gangen var det bare en liten brakke ved siden av banen. Eller sagt på en annen måte: Det føltes nesten så langt unna Premier League og Drømmenes teater som det var mulig å komme.
Jeg tror kanskje jeg var den første i verden, foruten lyn.no, som snakket med ham så inngående som jeg gjorde, og han var som 18-åringer flest. Litt beskjeden. Setningene var ikke lange.
Lagkameratene herjet med ham.
– Hva var det beste med Norge, spurte jeg.
– At det er så nær Island, avbrøt den islandske lagkameraten.
– Truffet noen norske jenter, da?
– Nei, sa han raskt.
– Løgner, ropte den islandske lagkameraten glisende.
Annonse
Oppveksten var sikkert ikke så spesiell til Nigeria å være den gangen, men han fortalte om det som i alle fall kan karakteriseres som en annerledes barndom.
Odion var den yngste av sju søsken, det var fattigdom og faren hadde derfor et ønske, eller krav om du heller vil si det på den måten: At barna fikk seg en ordentlig utdannelse og jobb.
Fotball? Det var det ikke plass til i de livene faren hadde tegnet ut.
Men det var det Odion elsket.
Han lurte seg unna så ofte det var, noe som fikk konsekvenser – eller sagt mer konkret – straff.
Fysisk avstraffelse med ris.
Det skjedde ofte.
Odion Ighalo elsket imidlertid fotballen. Han gjorde ikke som faren ønsket, han dro på trening, fikk en del hjelp av moren, etter hvert litt utstyr, en enorm utvikling og bare 18 år gammel, etter noen få mål og scoringer for Lyn, var han selv blitt en av heltene i hjemlandet.
Han tjente, etter mine opplysninger, en helt ok norsk årslønn i Lyn, men mye ble sendt hjem til familien. Familebåndet var nemlig sterkt.
Han var imidlertid ikke som en del andre nigerianske fotballspillere som var i Norge på den tiden, de som gjerne satte varmeovnene på maks for å få en temperatur mest mulig likt Nigeria og hadde en haug med andre spesielle preferanser.
Hos Ighalo skal skapene ha vært fulle av havregrøt og vanlig mat.
Annonse
Da noen av de andre nigerianerne dro til hjemlandet under en landslagspause ble han igjen for å trene ekstra på Toppidrettssenteret hver eneste dag.
Annonse
Sånn har han fortsatt under hele karrieren.
Den seriøsiteten har han fått igjen for.
Sommeren etter at han lekte seg foran mine øyne i Tippeligaen så han ut til å ende i Brann, men i stedet kom italienske Udinese på banen. Brann var sinte, men Odion var i Italia.
På grunn av intervjuet, alle treningsøktene jeg så fra sidelinjen og en del turer inn i garderobeanlegget på Kringsjå i rommene der Ighalo også var så fulgte jeg imidlertid med på gutten videre. Det har jeg alltid gjort.
Det ble ingen suksess i Udinese.
Det var først på utlån til Udineses farmerklubb, spanske Granada i Segunda Division, at målene kom i 2009/10-sesongen.
Til slutt tok Watford, som også er inne under Pozzo-paraplyen som eide så mange klubber, sjansen. Det ble også en suksess.
Den litt beskjedne gutten fra Kadettangen hadde vokst seg stor, og han skjøt Watford opp til Premier League med 20 mål på 22 kamper fra start i Championship. Han fortsatte med 15 mål på 36 kamper i sin første sesong i Premier League.
Han var ikke lengre bare en suksess.
Han var en gigantisk suksess.
Til slutt slo han til på en lukrativ kontrakt i Kina, der lønna ifølge rapportene skulle ligge på nærmere 300.000 pund i uka.
Mer enn nok til å sende hjem, altså.
Han innrømmet også at det var pengene som avgjorde, men hvem kan egentlig si noe på det?
Det spesielle var at jeg på slutten av intervjuet på Kadettangen spurte ham om drømmene hans.
Jeg husker svaret som det var i går. Kanskje fordi jeg selvsagt også den gangen var stor United-supporter.
– Hvor er du om fem år?
– Hvis Gud vil så er jeg i Premier League, begynte han.
– Og aller helst Manchester United.
Nå er den drømmen også gått i oppfyllelse.
Det er nok ikke den signeringen alle United-fans håpet på, men jeg kan ikke noe for det at jeg er fascinert av møtet på Kadettangen, historien hans og jeg er spent på 30-åringens vegne.
Denne gangen handler det heller ikke om penger for Odion Ighalo. Det handler om drømmen om Manchester United.
