«Dette fremstår som en overgang som vil tjene alle parter, men fasiten vil kun bli målt i én ting»

I 2003 kjøpte Manchester United et av de mest spennende talentene i europeisk fotball.

Real Madrid kjøpte en av verdens beste spillere i 2009, mens Juventus hentet Ronaldo i 2018 for å skyte fart på den kommersielle utviklingen i klubben og gå til topps i Champions League.

Her er beviset! Cristiano Ronaldo er United-spiller!

Hvilken spiller er det egentlig Manchester United får nå som Cristiano Ronaldo vender hjem til United i en alder av 36 år?

Internt i United har man åpenbart en klar formening.

Solskjær har fått fotball-Europas største vinnerskalle, og Glazer-familien har fått sin kommersielle frontfigur.

Men det aller viktigste er at United-fansen har fått den nødvendige næringen til en berettiget drøm om igjen å kunne vinne de største troféene.

Og knapt noen fortelling i Manchester Uniteds rikholdige historie kan få en vakrere og mer romantisk slutt enn om det er nettopp Cristiano Ronaldo som nå sørger for at Premier League-pokalen finner veien tilbake til Old Trafford.

Dette var Fergusons store drøm

Det hører med til sjeldenhetene at Ole Gunnar Solskjær uttaler seg om andre lags spillere.

Han gjorde riktignok et unntak for Erling Braut Haaland etter pangstarten i Borussia Dortmund, og fredag gjorde han det på ny.

– Jeg trodde ikke Cristiano kom til å forlate Juventus. Det har vært spekulasjoner de siste dagene. Vi har alltid hatt en god kommunikasjon, jeg vet at Bruno har snakket med ham og han vet hva vi føler for ham. Om han skulle forlate fra Juventus, vet han hvor vi er, forklarte Solskjær.

Utsagnet kunne egentlig bare tolkes på to måter.

Enten som et stikk til Glazer-familien for at de ikke gjorde det som trengtes for å hente en av de beste og største United-spillerne tilbake til klubben, eller at Solskjær simpelthen visste mer enn resten av oss på det tidspunktet.

Det viste seg heldigvis å være det siste, for bak kulissene jobbet Ronaldos agent Jorge Mendes og United-ledelsen flittig og effektivt for å få på plass den utrolige overgangen.

Forhandlingene gikk i ekspressfart etter at United meldte sin interesse.

Og for å holde oss til et fartsrelatert uttrykk fra bilsporten:

På dette tidspunktet skal United ha vært trygge på at det var de som var i «pole position» til å hente Ronaldo.

Sir Alex Ferguson skal i flere år hatt et sterkt ønske om at United hentet Ronaldo tilbake til klubben.

Jeg var til stede både i Madrid og på Old Trafford da Ronaldo var sterkt delaktig, som Real Madrid-spiller, til å stikke kjepper i hjulene for Sir Alex Fergusons drøm om å vinne Champions League en siste gang i 2013.

Med scoringer både på Santiago Bernabeu og Old Trafford, knuste han skottens mål.

Men bare tre år senere stilte Ferguson fremst i køen av gratulanter da Portugal vant EM i Frankrike.

Bamseklemmen som fant sted da Ronaldo oppdaget Ferguson sier mye, om ikke alt, om det unike forholdet mellom de to.

Og Ronaldo har trolig sett mange av verdiene i Solskjærs United som de klubben også hadde under Ferguson.

Skotten skal også ha advart mot at «all hell would have broken loose» om Ronaldo endte opp i City.

Men ingen skal heller undervurdere Solskjærs rolle i denne overgangen.

United-manageren skal ha reagert kjapt da han skjønte at Ronaldo var tilgjengelig og ringt Ed Woodward som igjen skal ha reagert like kjapt.

Og i bakgrunnen gjorde Uniteds tidligere spillere som Rio Ferdinand og Patrice Evra en fremragende jobb som fotsoldater med å overbevise Ronaldo om at det bare var én klubb han kunne dra til.

«Én historie, to helt ulike versjoner»

Satsingen på ungdommen, og spillere fra eget akademi, var en av de viktigste bærebjelkene i Sir Alex Fergusons imperium på Old Trafford.

Men få skjønte også bedre enn skotten betydningen av å ty til en «quick fix», eller ta i bruk noe utradisjonelle metoder når behovet meldte seg.

Og på mange måter er det nettopp det United har gjort ved å hente Cristiano Ronaldo tilbake til United.

Å gjøre en spiller, som fyller 37 år i februar, til klubbens best betalte spiller, er ikke det man først og fremst forbinder med den ungdommelige delen av «Cultural Reboot».

Men «Cultural Reboot» handler også om å gjenskape Uniteds identitet, og det ligger i Uniteds DNA å vinne troféer.

Og for Ronaldo er det å vinne like naturlig som det er for resten av oss å skifte truser hver morgen.

Ole Gunnar Solskjær får fotball-Europas fremste vinnerskalle i sine rekker.

Ronaldo vant alt med United. Champions League, Premier League, FA-cup og ligacup. Han var det nærmeste man kommer en trofégarantist, foruten Sir Alex Ferguson selv, og drømmen er at han nå løfter United inn i gullkampen i Premier League. 

Det er garantert det den gudbenådete portugiseren har som sitt mål.

Og for United-fansen vil også det være en del «Cultural Reboot», nemlig å vinne. 

Det er en historie det fremdeles snakkes om blant United-fansen, men som har to helt ulike versjoner alt etter hvem du ønsker å tro på.

Etter Manchester Uniteds nedsabling av AC Milan i Champions League i 2010, plukket David Beckham opp et grønt og gult skjerf, og plasserte det omhyggelig rundt nakken mens han applauderte Stretford End.

Den biten av historien hersker det ingen tvil om.

Det som fulgte i kjølvannet av Beckhams gest hersker det langt mer tvil om.

Da TV-bildene av Beckham gikk verden rundt, ringte Glazer-familiens talsmann og PR-ansvarlige, Teshin Nayani, sporenstreks ha ringt Joel Glazer og uttrykt sin bekymring.

«Nå har Green and Gold-kampanjen fått sin poster boy. Hva skal vi gjøre»

«Vi skal sitte helt stille i båten. Dette vil gå over», lød svaret fra en overraskende rolig Joel Glazer. 

Men det er også en annen versjon av den samme historien, en versjon jeg har blitt fortalt av en særdeles god kilde om at Glazer-brødrene reagerte med engstelse og frykt.

Uansett hvilken versjon av historien man tror på forteller Beckham-episoden en tydelig ting:

Om profilen som blir din frontfigur bare er mektig og populær nok, kan man nesten oppnå hva som helst.

Det går imidlertid et viktig og åpenbart skille mellom Beckham-historien fra 2010, og den som snart vil utspille seg med Cristiano Ronaldo.

Denne gangen gangen går ikke Glazer og United-supporterne i klinsj. De sitter i den samme båten.

Langt fra alle supportere har tilgitt Glazer for delaktigheten i Superliga-planene, men denne overgangen vil tjene nesten alle som har et hjerte som banker for United uansett om man støtter dem amerikanske eierfamilien eller, som det store flertallet av United-fans, ikke gjør det.

United har fått en kommersiell ledestjerne, mens fansen får en av klubbens mest populære spillere og et av klodens største idrettsikoner tilbake.

Fotball er følelser, følelser er ofte romantikk, men selv om romantikk i fotballverden kan føles vidunderlig, er det ikke alltid den mest farbare og produktive veien å gå.

Dette føles likevel helt spesielt.

Cristiano Ronaldo er ikke den samme spilleren som forlot Manchester United til fordel for Real Madrid i 2009, men han er fremdeles en fantastisk spiller som har tilpasset seg alderen og han representerer noe av det beste vi har sett i United:

En epoke da United var det ledende laget både i England og Europa.

Det er lett å skjønne at United-fansen praktisk talt har gått av hengslene siden fredag ettermiddag da nyheten kom.

«Jeg er sikker på at han mente det»

Alle har sine spesielle minner fra Ronaldos første epoke som United-spiller. Personlig tenker jeg alltid på 2007/08-sesongen.

Det gikk noen år før BBC og statskanalens flaggskip «Match of the Day» skjønte det samme som resten av fotballgale England, nemlig at Manchester, og ikke London var i ferd med å bli fotballby nummer én i Storbritannia.

Før Storbritannias mest populære og folkekjære fotballprogram, som i tiår har vært en institusjon på balløyen, flyttet til Media City i Salford, er lørdag 12. januar 2008 en dag som starter som lørdager flest. 

Fem personer har i flere timer satt klistret til TV-skjermen i de gamle, men ærverdige BBC-lokalene i White City. De sitter med notatblokker og analyserer praktisk talt hvert eneste spark på ballen.

Først når det er pause i lørdagens siste kamp mellom Manchester United og Newcastle på Old Trafford tillater de seg en liten pust i bakken.

Hjemmelaget har dominert stort mot et relativt sterkt Newcastle med blant andre Alan Smith, Nicky Butt og Michael Owen på laget.

Det står likevel 0-0 til pause, idet Gary Lineker reiser seg for å hente en drikkeflaske.

«Hvordan er det mulig at Manchester United ikke leder denne kampen?», spør Gary Lineker og humrer.

Hans to kompanjonger i sofaen, Alan Hansen og Mark Lawrenson rister smilende på hodet. 

Produsenten, som satt bak i det trange lokalet ved siden av meg, snur seg mot meg og ser spørrende på meg som en videreformidling av Linekers spørsmål.   

«United trenger bare den forløsende scoringen. Om Newcastle fortsetter å slippe til Ronaldo og Rooney vil de få svi for det», svarte jeg.

«Jeg tror du har rett», smilte Lineker som overhørte kommentaren. 

Knappe fire minutter ut i 2. omgang smalt det.

Ronaldo skjøt, for en sjelden gangs skyld et frispark under muren og i mål.

«Det der er ikke flaks. Han mente å gjøre det. Garantert. Den gutten er allerede fenomenal, men han kan bli helt unik», forklarte en ivrig Mark Lawrenson.

United vant kampen 6-0, Ronaldo scoret sitt, hittil, eneste hat trick for United, men han skjøt også United til topps både i ligaen og i Champions League.

Og i motsetning til kollegaen i sofaen, Alan Hansen, som flere ganger bommet stygt med flere av sine United-spådommer, er det ingen overdrivelse å si at Mark Lawrensons spådom fra 2008 har gått i oppfyllelse.

Ronaldos eksplosive utvikling hadde ikke bare gjort ham til en særdeles viktig spiller for United. Han ble også et naturlig overgangsmål i Spania. 

Ikke lenge etter skjøt da også ryktene om Ronaldos fremtid fart. Ferguson overbeviste Ronaldo om å ta én sesong til United med en «gentlemen’s agreement» om at han kunne få dra sommeren 2009.

En kommersiell gigant

Det var alltid Cristiano Ronaldo sin store drøm å spille for Real Madrid en dag.

Takket være Sir Alex Fergusons håndtering av, og støtte til, Ronaldo fikk skotten skvist ut nesten alt han kunne før han motvillig måtte la portugiseren dra til Madrid.

Ronaldo var ekstremt god i United, men i Real Madrid ble han praktisk talt utenomjordisk god.

Sammen med Lionel Messi har han definert hva toppnivået i fotball er de siste 11-12 årene.

Og det er skyhøyt.

Ingen andre har vært i nærheten av deres nivå over tid.

Til tross for at Real Madrid gjorde Ronaldo til verdens dyreste fotballspiller i 2009 er det umulig å komme til en annen konklusjon enn at Los Blancos fikk ham for billig.

Real Madrid kjøpte ikke Cristiano Ronaldo for at han skulle være en kommersiell ledestjerne. De kjøpte ham simpelthen fordi han var den beste spilleren i verden som var tilgjengelig.

Ronaldo var sterkt delaktig i en solid sportslig epoke i Madrid, men også de kommersielle inntektene vokste betydelig.

Men som tabellen viser hadde United også en eksepsjonell kommersiell vekst i de ni årene Ronaldo var i Madrid, og på det kommersielle feltet var utvilsomt Bayern München lokomotivet i europeisk fotball.

Populariteten til Ronaldo var imidlertid i ferd med å bli eksepsjonell, og dette var en av de viktigste grunnene til at Juventus begynte å leke med en drøm, nemlig å hente Ronaldo til Torino.

The Italian Job

Etter 15 troféer på ni sesonger bar det videre til den «gamle damen» i Torino for Ronaldo.

Under en bedre lunsj i Manchester, med en av mine beste kilder innen finansverden, ble jeg fortalt at Juventus sin markedsavdeling fikk et helt avgjørende ord med i laget før Torino-klubben hentet en 33 år gammel Ronaldo for 100 millioner euro, pluss tilleggsklausuler på 12 millioner euro, i 2018.

Overgangssummen var en ting, men nettolønnen på 31 millioner euro i året var en annen.

Ronaldo hadde scoret 450 mål for Real Madrid, og i seks av ni sesonger scoret over 50 mål.

Tallene var eksepsjonelle.  

At Juventus trodde ville tjene på å hente Ronaldo rent sportslig, var det ingen tvil om, men kunne det forsvares fra et økonomisk ståsted?

Tallknuserne i markedsavdelingen gjorde sine beregninger og presenterte sine kalkyler.

Svaret var ja for Juventus hadde en plan.

Klubben hadde, i likhet med United, tatt eierskap over sitt eget effektsalg noen år i forveien og opplevde nå en eksplosiv vekst i omsetningen av supporterartikler, med draktene som det store trekkplasteret.

Fra 2016 til 2019 steg disse inntektene med 48 prosent, men den virkelige godbiten kom da Juventus og adidas kunne presentere en nye utstyrsavtale i desember 2018, verdt rundt 50 millioner euro årlig frem til 2027.

I oktober 2019 ble en ny sponsoravtale også inngått med den eksisterende draktsponsoren Jeep verdt rundt 45 millioiner euro årlig.

Men de nye sponsoravtalene kom også med en kostnad.

I 2017/18-regnskapet var spillerlønningene i Juventus på 233,3 millioner euro. I 2018/19-regnskapet, som var Ronaldos første sesong i Juventus-trøyen hadde de samme lønningene økt med rundt 68 millioner euro til 301,3 miillioner euro.

En betydelig «bidragsyter» til denne utviklingen var naturligvis Cristiano Ronaldo.

Og med de nye sponsoravtalene på plass, samtidig som drømmen om å vinne Champions League igjen virket fjern, hadde i realiteten portugiseren, fra et markedsståsted vært sentral i at Juventus hadde oppnådd det klubben ønsket.

Det var trolig den viktigste grunnen til at Juventus mente det var det dags for å sende Ronaldo videre, nemlig for å spare de skyhøye lønnsutgiftene.

At United får fem år til å betale overgangssummen på 15 millioner euro, pluss 8 millioner euro i mulige tilleggsklausuler, kan simpelthen ikke tolkes på noen annen måte.

Vil han løfte Uniteds inntekter?

Joel og Avram Glazer trengte ikke å gjøre regnestykket mer komplisert enn nødvendig. For dem holdt det trolig med en enkel likning:

Cristiano Ronaldo + Manchester United = Suksess.

I alle fall på den kommersielle biten.

Ronaldo har fått en toårskontrakt verdt rundt 27 millioner euro i året, altså noe mindre enn det han hadde i Juventus, men så er han også tre år eldre.

Han blir likevel Uniteds klart best betalte spiller, foran både David de Gea, Paul Pogba og resten av Uniteds stjernegalleri. 

Men for Glazer gir dette mening, akkurat som da de hentet den amerikanske fotballegenden Tom Brady til Tampa Bay Buccaneers i en alder av 43 år.

Tabellen under viser hvor stor andel av Uniteds omsetning som har gått med til lønn (av samtlige ansatte i United, men i all hovedsak spillerne) før COVID-19 inntraff.

Styringsmålet er ca. 50 prosent og her har United vist en imponerende stabilitet.

I 2019/20-sesongen lå lønnsutgiftene på 55,8 prosent, og de vil trolig stige til rundt 60 prosent for 2020/21-sesongen.

Per 3. kvartal (ved utgangen av mars) lå lønnsutgiftene på 59,75 prosent, først og fremst på grunn av sviktende inntekter med en hel sesong uten tilskuere på Old Trafford.

Med Ronaldos tilbakekomst vil lønnskostnadene naturligvis stige, men det vil også inntektene.

Fotballøkonomi handler ikke først og fremst å se hva du råder over akkurat nå, men hvilke inntekter du kan forvente de neste årene.

United vet at fansen nå er tilbake på Old Trafford, Champions League-deltakelsen er i boks og med Cristiano Ronaldo i den røde United-drakten igjen har klubbens kommersielle direktør Richard Arnold fått et trumfkort i ermet. 

Ronaldos popularitet er ekstrem.

Manchester United som klubb har 26,7 millioner følgere på twitter. Ronaldo alene har 93,8 millioner.

På Facebook har United ca 74 millioner følgere, mens du kan doble antallet til 149 millioner for CR7.

Instagram? Der er historien enda mer ekstrem. United blir nesten miniputter med 42,7 millioner følgere sammenlignet med Ronaldos 332 millioner. 

Det er tall det nesten er vanskelig å ta inn over seg.

United jakter fremdeles en sponsor til treningsutstyret og anlegget på Carrington etter at avtalen med AON gikk ut i sommer og de kommersielle inntektene til United har flatet ut i en periode, og trolig gått noe ned denne sesongen.

Med Ronaldo har United fått en gyllen mulighet til å få pendelen til å svinge motsatt vei igjen.

Portugiserens comeback har blitt beskrevet som en siste dans, men dette er så mye mer, både sportslig, kommersielt og ikke minst for fotballromantikerne.

Skeptikerne vil vise til hvordan det gikk med både Bastian Schweinsteiger og Alexis Sanchez i United. Spillere med skyhøye lønninger som bidro minimalt.

Men de kom aldri til klubben som United-ikoner.

Det gjør Ronaldo, og det gjør kombinasjonen mellom han og United unik. 

Derfor ble dette drakampen Manchester United simpelthen ikke kunne tape.

Etter å ha levd i skyggen av Manchester City rent sportslig i en årrekke, er det United som nå glefser City i hælene.

Det er United som har blitt den bråkete naboen. 

Og apropos bråk.

Kan du forestille deg desibelnivået på Old Trafford når Old Traffords speaker Alan Keegan igjen annonserer Cristiano Ronaldo som United-spiller?

Jeg er ikke lettrørt, særlig ikke når det gjelder fotball.

Men akkurat den tanken er det umulig ikke å få gåsehud av.

Kilder: The Athletic, BBC, Sky Sports, Deloitte.