«Det var en brutal, men også banebrytende finale for United»

For fem år siden hadde ikke en gang United et kvinnelag. Det sier alt om den eventyrlige ferden dette laget har hatt siden 2018.

Det er en mager trøst i dag, men bør være en inspirasjon i morgen.

Det sies at Wembley-gresset er verdens mest ensomme plass om man har tapt en finale her.

Trolig var det slik United-jentene følte det søndag ettermiddag da dommer Emily Heaslips fløyte lød for siste gang.

Nedbrutt, knust og utmattet.

Men når finaleskuffelsen har lagt seg og tapet har kommet litt på avstand, vil det også vokse frem en følelse av stolthet.

For Manchester United hadde lenge Chelsea i kne.

Til slutt fikk imidlertid Marc Skinners jenter en brutal og ubehagelig leksjon i hva fotball på det absolutte toppnivået handler om.

Effektivitet.

Leah Galton sendte ballen i mål etter bare 20 sekunder, men den rekordraske finalescoringen ble annullert for offside. United forstsatte imidlertid med uforminsket styrke, styrte det meste av spillet før pause og skapte de største sjansene.

Men da Chelseas Sam Kerr besørget kampens eneste scoring halvveis ut i 2. omgang, ble oppgaven i tøffeste laget for Manchester United.

Chelsea har vært i disse situasjonene så mange ganger før og har all verdens rutine i gruppen.

For United var dette et brutalt, men også banebrytende, møte med Wembley.

United har endret kvinnefotballen

I en årrekke var det snakk om de tre store innen kvinnefotballen i England.

Chelsea, Arsenal og Manchester City.

Så kom Manchester United.

Det føles som de kom sakte, men sikkert, men i realiteten har det gått i ekspressfart. 

For fem år siden hadde ikke Manchester United engang et kvinnelag, nå duellerer de med Chelsea, klubben som har vært trofégrossister på kvinnesiden, om å bli Englands beste lag.

Første stikk gikk til London-klubben, men det er lenge igjen av «krigen».

Inngangen til finalen kunne egentlig knapt vært mer ulik for de to lagene. Dette var United-kvinnenes første store finale, mens Chelsea hadde spilt i ti tidligere finaler der blåtrøyene hadde vunnet FA-cupen fre ganger og ligacupen to ganger.

Før søndagens kamp hadde Chelsea også vært i fem av de åtte FA-cupfinalene for kvinner som har vært spilt på Wembley.

Før søndagens finale hadde United-kvinnene aldri spilt på nye Wembley før. To ganger var det forrige damelaget til United i aksjon på den gamle Wembley. Det var i to oppvarmingskamper mot henholdsvis Oldham i 1994 (før herrenes semifinale mellom United og Oldham) og i 1996, og igjen var det en oppvarmingskamp mot Newcastle før herrenes Charity Shield-finale mellom Manchester United og nettopp Newcastle.

Chelsea har vunnet elleve store trofeer siden Women´s Super League ble etablert i 2011. Kun Arsenal har vunnet mer, men Chelsea har vunnet ligaen de tre siste sesongene.

Fire ganger har Chelsea vunnet The Double, og gjorde det så sent som forrige sesong. Det er fullt mulig, og ganske sannsynlig, at de gjør det denne sesongen også.

Men de har aldri måttet jobbe hardere for det enn denne sesongen. Manchester United har pushet London-klubben hele veien.

Og mye tyder på at United har kommet for å bli. Mary Earps, Nikita Parris, Alessia Russo og Ella Toone spilte alle for England i EM-finalen mot Tyskland sist sommer da England vant 2-1.

United-kvinnene har fått sine profiler og idoler, noe som var en drøm for kvinnelagets første manager …

En utrolig reise på knappe fem år

Høsten 2018, etter å ha vært i jobben som United-manager i drøye fem måneder, satte Casey Stoney seg ned med undertegnede på Leigh.

Kvinnelagets første manager er en av de største legendene innen engelsk kvinnefotball. Stoney spilte 130 A-landskamper for England, og representerte både Arsenal, Chelsea og Liverpool som spiller før hun fikk jobben som United-manager.

Stoney var en av pionerene som måtte tråkke opp løypen for kvinnefotballen. Både for England og Manchester United.

– Da jeg spilte med gutta fikk jeg gjennomgå. Mest fra foreldrene som var til stede. De sa at jeg ikke burde spilt og at det var en skam. Det var grusomt til tider. Når du er 10, 11, 12 år og du ikke vet hvem du er, du prøver å finne din plass og en egen identitet, og så får du gjennomgå for det ene du faktisk er god på.

Hun hadde et behersket og rolig vesen, men det er ikke vanskelig å se motivasjonen lyse i ansiktet hennes. 

Hun forklarte hvordan hun hadde satt sammen troppen på 21 spillere, og et støtteapparat på seks personer, i løpet av knappe fire uker.

– Det ble mange togreiser, enda flere bilturer, utallige møter med agenter og møter med klubben. Og ikke minst mange søvnløse netter, forklarte hun. 

Men da sesongen startet for United på nivå to viste både hun og spillerne umiddelbart hva intensjonen var. 9. september ligadebuterte kvinnelaget med å slå Aston Villa 12-0 foran drøye 1000 nysgjerrige tilskuere på Boldmere St Michaels som lurte på hva de hadde i vente.

Søndag fikk vi et foreløpig svar. Et utsolgt Wembley på United-jentenes første FA-cupfinale med tronarvingen prins William på tribunen sammen med over 77 000 tilskuere. 

Opprykket til WSL ble sikret i suveren stil. United vant 18 av de 20 ligakampene, tapte kun én gang og hadde en målforskjell på 91 plussmål.

Det Casey Stoney hadde fått til med Uniteds kvinnelag på rekordtid var oppsiktsvekkende.

Det skulle nesten ikke vært mulig.

Likevel var det bare begynnelsen.

– Vi skal bryte barrierer, fastslo Stoney. 

Men det var ikke verken opprykk eller pokaler som var hennes største motivasjon og drivkraft i starten.

–  Nei, mitt fremste mål er at alle jenter skal kunne vokse opp med en drøm om å spille for Manchester United, forklarte hun. 

Flere av spillerne som spilte den historiske første kampen var i Uniteds startellever i FA-cupfinalen mot Chelsea.

De har vært med på hele reisen, en reise som på ingen måte er fullført.

Den solide oppturen som kvinnefotballen har fått i England har kommet synkront med Uniteds opptur.

Kvinnefotballen i England har hatt stor nytte av Manchester United og vice versa.

Samlet sett har United-jentene trukket flest tilskuere i WSL. Det til tross for at kvinnelaget spiller sine kamper i Leigh som er kronglete å komme seg til.

Potensialet til å nå en ny oppvoksende generasjon er enormt, og vi bør bare ha sett begynnelsen for hva kvinnefotballen kan bli under Manchester United-paraplyen.

Det er ikke nødvendigvis et nå eller aldri-scenario, men muligheten til å satse det remmer og tøy kan holde på jentene vil være det smarteste grepet som kan tas nå.

United har vist at de kan hamle opp med Arsenal og Manchester City. Den siste nøtten som må knekkes heter Chelsea og den er hard.

Det siste steget for Manchester United blir også det vanskeligste, men FA-cupfinalen viser at United kommer nærmere og nærmere.

Det viktigste nå blir å bruke Wembley-opplevelsen som et springbrett og motivasjon i fremtiden.