«Det er ikke saken i seg selv, men hvordan han responderer på den, som avgjør Maguires fremtid»

Manchester United-manager Ole Gunnar Solskjær har fått en delikat sak i fanget han garantert ville vært foruten.

Velger han å stå last og brast med kapteinen sin, eller gir han nå kapteinsbindet til en annen spiller?

Trolig vil det siste alternativet sitte langt inne.

LES OGSÅ: – Trodde de ble kidnappet

I Maguire fant Solskjær en strålende leder. Frem til fredag har Maguire faktisk vært et prakteksempel på en United-kaptein. Jordnær, veltalende, og en strålende ambassadør for United både før, under og etter coronaviruset.

I løpet av noen sene nattetimer timer på Mykonos ble glansbildet fullstendig ødelagt. Samtidig ble det en solid påminnelse for Maguire om at kapteinsrollen i United medfører et enormt press og oppmerksomhet fra alle kanter.

Tiltalen, og dommen, mot Maguire er alvorlig. Det er det ingen som helst tvil om. Vold mot offentlig tjenestemann, gjentatte forsøk på bestikkelser og fornærmende verbale utbrudd mens han skal ha motsatt seg arrest, tar seg ikke bra ut for en United-spiller under noen omstendigheter.

Og spesielt ikke for en kaptein.

Rettssaken mot Harry Maguire og hans følge fremstår likevel som både mangelfull og forhastet.

De 50 sidene med den knusende tiltalebeslutningen ble oversendt så sent at Maguires advokater aldri rakk å studere dem inngående og utfallet av saken virket gitt på forhånd.

Derfor vil ankesaken bli viktig og forhåpentligvis både langt mer opplysende og klargjørende.

I mellomtiden har engelske aviskommentatorer reagert akkurat slik som forventet.

«Ta fra ham kapteinsbindet i United og utelat ham fra landslaget.  Southgate var naiv som stolte på Maguires fremstilling».

Ole Gunnar Solskjær har fått en vrien sak å håndtere, men han er forberedt på å bli møtt med kritikk uansett hva han velger.

I motsetning til det engelske kommentatorkorpset vil imidlertid Solskjær ta seg god tid.

Da presset på nordmannen var som verst i høst og vinter, viste han en stoisk ro. Han hadde en plan, holdt seg til den og klarte på imponerende vis å holde kritikerne på en armlengdes avstand.

Og når det gjelder krisehåndtering har Solskjær gått den beste skolen under Sir Alex Ferguson.

Da Eric Cantona ble utvist på Selhurst Park, og Rio Ferdinand surret med både tid og sted for en dopingkontroll på Carrington, stod både Ferguson og klubben 100 prosent bak spillerne.

United følte seg urettferdig behandlet i begge sakene, men reglene var klare enten man likte dem eller ei, og bevisene var uomtvistelige.

Det er ikke tilfellet i denne saken.

Det er påstand mot påstand og politibetjentene og Maguire-følgets versjoner er så totalt ulike at det ikke handler om to versjoner av sannheten.

En av partene har en gjengivelse man rett og slett ikke kan stole på.

Men hvem?

Den greske retten festet lit til politimennenes forklaring.

I denne omgang.

Det er også en vesentlig forskjell på episodene med Cantona og Ferdinand. Selv om de to var blant Uniteds fremste profiler, var ingen av dem, imotsetning til Maguire, kaptein i klubben da hendelsene inntraff.

Men begge ble det senere, og begge løftet noen troféene etter noen av de mest minnerike dagene i historien for United-fansen.

Det viser at det er en vei tilbake.

Harry Maguire vet imidlertid at grensene for hva som tolereres av en spiller, som har fått kapteinsrollen, er mer rigide.

Begrepene foregangsbilde og rollemodell er mer enn bare tomme ord på balløya der kapteinsrollen ofte tillegges langt mer vekt enn i noen annen liga.

Maguire og hans forsvarere vil anke dommen, som de mener er feil, men uansett om en anke vil føre frem eller ei er skaden et faktum. 

Omdømmet til United-kapteinen ligger kanskje ikke i ruiner, men det har fått en solid skade, selv om Maguire, i beste fall, bare har vært naiv.

Det har blitt hevdet at Maguire og hans følge er ofre for en «set up», en regelrett felle, som de gikk i, og at United-kapteinens først og fremst har vært naiv som var på feil sted til feil tid.

Når Maguire i tillegg er så innstendig i sin forsvarstale, vitner det om en genuin følelse av å bli urettferdig behandlet, og de som kjenner United-kapteinen og hans fremtoning, vet også at anklagene mot ham strider fundamentalt mot de verdiene han vanligvis representerer.

Kanskje burde han aldri satt seg i den situasjonen, kanskje burde han hatt med egne vakter og kanskje burde han holdt seg innendørs fremfor å oppsøke steder der bråk var en potensiell risiko.

Etterpåklokskap er den sikreste kunnskapen, men den er likevel en mager trøst for Maguire nå.

For litt over ett år siden publiserte den greske avisen Kathimerini en rapport om en omfattende intern granskning av korrupsjonsproblemet i gresk politi. Den viste at det ble registrert tre nye korrupsjonsanklager mot politiet hver eneste dag og at problemet ikke blir mindre. 

Ifølge det tyske antikorrupsjonsbyrået Transparency International skal smått utrolige 96 prosent av alle grekere synes korrupsjon er legitimt om det hjelper dem til å oppnå det de ønsker. 

Det finnes imidlertid ingen holdepunkter for å si at politimennene som var involvert i Maguire-hendelsen er korrupte. Det er viktig å understreke.

Likevel kastes unektelig et merkelig slør over hele saken når rettsbehandlingen ble banket gjennom i ekspressfart.

På den andre siden er det heller ikke til å stikke under en stol at oppmerksomheten ville blitt enda større og konsekvensene langt, langt mer alvorlige om det som, ifølge aktoratet skjedde på Mykonos, hadde inntruffet i England.

Sjangeren «gresk tragedie», der helten til slutt lider en tragisk skjebne, er et velkjent fenomen som har hatt stor betydning for den moderne litteraturen.

Når har Maguire fått sin egen greske tragedie rett i fanget og den kan få betydelige konsekvenser for hans karriere, men skaden er ikke uopprettelig.

Det er tvilsomt om alle kortene vil komme på bordet, selv i en ankesak, til det virker partenes forklaringer av det som skjedde på Mykonos altfor sprikende.

Men det burde være et minimum, for å sikre at rettssikkerheten har blitt tilstrekkelig ivaretatt, at Maguires forsvarere får anledning til å gå gjennom saken på en helt annen måte enn det tilfellet var i første rettsinstans.

Jakten på syndebukker og trangen til offentlig korsfestelse er stor i England. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli. Den trangen overgås bare av et ugjenkallelig behov etter å fordømme. 

Det behovet har bare blitt forsterket i en tid der sosiale medier opptar livene våre i stadig større grad.

Men et påkrevd minimum burde være at saken har blitt skikkelig opplyst. Det har, enn så lenge, ikke denne saken blitt.

Harry Maguire kommer imidlertid ikke godt ut av denne saken uansett hvordan man snur, vrir og vender på den.

Men det er ikke først og fremst det som skjedde på Mykonos som vil definere Maguires fremtid i United og på det engelske landslaget.

Det er hvordan han slår tilbake som vil bli avgjørende. 

Ingen betviler i dag at både Eric Cantona og Rio Ferdinand er legender i Manchester United, men fremtiden deres i klubben ville hengt i en tynn tråd uten den ugjenkallelige støtten fra Ferguson.

Harry Maguire kan også bli en legende i United, men han vet også at tabbekvoten allerede er brukt opp om han skal beholde kapteinsbindet.

Ole Gunnar Solskjær viste en stoisk ro i måten han håndterte presset sist høst og vinter.

Den egenskapen kommer godt med nå.