«Denne gjengen er spesiell. Det er ikke rart vi lar oss rive med»

Manchester United er klar for klubbens første finale i FA Youth Cup siden 2011 etter 3-0-seieren mot Wolverhampton.

Den gangen var Harry Maguire midtstopper hos den tapende finalisten Sheffield United.

I går fikk United-kapteinen se en bunnsolid forestilling i semifinalen fra tribuneplass, og i likhet med resten av de 10 000 tilskuerne på Old Trafford, må han ha likt det han så. 

Charlie McNeill og Alejandro Garnacho, lagets kanskje to største profiler, besørget scoringene, men det var flere som imponerte. Isak Hansen-Aarøen leverte en stor kamp på midtbanen til United. Kobbie Mainoo har ennå ikke fylt 17 år, men herjet tidvis med sine midtbanerivaler fra Midlands.

I tillegg har klubben en annen ekstremt målfarlig unggutt i Joe Hugill. 

United-laget er også besatt med spillere som Dan Gore og Tyler Fredricson, unsung heroes kanskje, men svært verdifulle spillere som kan ha en stor fremtid i klubben.

United-laget fremstår som et meget sterkt kollektiv og det er flere som bør ha forutsetningene for å ta det neste steget.

Tilbake der klubben hører hjemme

Internt i United vil du ikke høre noen som vil trekke de konklusjonene foreløpig.

Forståelig nok.

Akademifotball vil først og fremst alltid handle om utvikling av spillere.

Selv om en semifinale i FA Youth Cup bare er ett hinder unna en finale i den prestisjetunge ungdomsturneringen, ønsker Manchester United å fokusere hardt på nettopp utviklingsperspektivet, og dermed legge minst mulig press på de unge spillerne.

Klubben gikk faktisk så langt som å stanse et par av intervjuene som klubbens egen TV-kanal MUTV hadde gjort med et par av U18-spillerne før kampen mot Wolverhampton.

Grunn?

Et par av dem sa at de hadde tro på at laget kunne vinne hele turneringen.

Før kampen var også trener Travis Binnion opptatt av å dempe forventningspresset på sine unge spillere.

– Verken jeg eller spillerne føler noe press, for de utvikler seg positivt. Spillerne kjenner selvsagt til klubbens historie, men press? Nei, jeg tror ikke det, for vi har ikke gjort det til en greie, fortalte han til manutd.com.

Men internt i United vet man også at finaleplassen i FA Youth Cup er en bekreftelse på at klubben er tilbake i der United hører hjemme.

Da klubbens akademi hadde forfalt i årene etter Sir Alex Fergusons avgang, visste man at man måtte ta tak. Budsjettene ble mangedoblet, fasilitetene forbedret og støtteapparatet rundt akademilagene kraftig oppgradert.

Nå er klubben i ferd med å høste fruktene av satsingen.

De gyldne årgangene

I Manchester United vil FA Youth Cup for alltid bli særlig assosiert med to epoker.

Den første er de fem triumfene i de første fem utgavene av turneringen. En rekke av spillerne på Jimmy Murphys mesterlag ble kort tide etter en del av Sir Matt Busbys suksessfulle og legendariske «Babes». Flere av dem mistet livet i den tragiske München-ulykken i 1958.

Den andre epoken er det store gjennombruddet til «Class of 92». Ryan Giggs var allerede etablert på førstelaget, og Paul Scholes, som i ettertid alltid har blitt assosiert med denne gruppen, spilte ikke et eneste minutt i turneringen da United ble kronet til mestere våren 1992, klubbens første triumf siden 1964.

Selv om de to epokene fremstår som de eneste der et helt kollektiv praktisk talt tok steget fra ungdomslaget opp til førstelaget, har turneringen også vært et utstillingsvindu for enkeltspillere som har blitt profilerte førstelagsspillere.

Phil Neville er en enslig svale fra laget som ble mestere i 1995, fra vinnerlaget i 2003 fikk Phil Bardsley, Chris Eagles og Kieran Richardson karrierer i Premier League selv om mulighetene i Manchester United ble få. Og på laget som ble mestere i 2011, forrige gang United vant turneringen, spilte både Paul Pogba og Jesse Lingard.

Det gjorde også Ravel Morrison, spilleren som på det tidpunktet ble beskrevet som et generasjonstalent og langt foran sine jevnaldrende lagkamerater. Og der spilte den notoriske måltyven Will Keane som fikk mye av karrieren ødelagt på grunn av skader.

Finaletriumfene i FA Youth Cup har derfor også gitt grobunn for diskusjoner. «Hva om…?» «Tenk om…?» og «Om bare….».

Det er nemlig aldri noen garanti for at spillerne som blomstrer på dette nivået, vil klare å ta steget opp til førstelaget.

På den andre siden er det flere som har gått gradene i akademiet, og selv om de aldri vant FA Youth Cup, biter de seg fast og får karrierer på Old Trafford. Danny Welbeck gjorde det. Marcus Rashford er et annet eksempel og det er mange flere. Nå er Anthony Elanga det siste skuddet på stammen over egenproduserte spillere fra Uniteds berømte akademi.

Lekent og elegant

Det har en stund blitt hvisket om han internt i United.

Blant dem som har fulgt akademifotballen i United tett har han allerede vært et hett samtaleemne, og det går neppe lang tid før han blir et samtaleemne blant United-fansen generelt.

For i Charlie McNeill har United en spesiell spiller. Et enormt talent, smart, kynisk og giftig.

Mot Wolverhampton var det nettopp han som sendte United i føringen i 1. omgang. Et langt og presist fremspill fra en opplagt og god Isak Hansen-Aarøen. 

McNeill dro seg iskaldt forbi Wolves-keeper Palmi Arinbjornsson og plasserte ballen i mål. United burde ha ledet mer til pause, men måtte vente til knappe timen var spilt før Alejandro Garnacho doblet ledelsen. 

Garnacho som nylig ble tatt ut i bruttotroppen til Argentinas seniorlandslag, avsluttet på vakkert vis med en avslutning som ble plassert i lengte hjørne forbi Arinbjornsson. 

Og det var i sannhet ikke et mål for mye da Charlie McNeill, typisk nok, satte inn sitt andre for dagen og fastsatte sluttresultatet til 3-0.

Om dette var en smakebit av United-fremtiden, er det lov å glede seg uhemmet til koldtbordet står klart.

Det virker åpenbart at flere av disse ungguttene vil få sine sjanser på førstelaget med tid og stunder.

Hvem som griper den er umulig å si i dag, men akkurat nå kan både trenerne, fansen og ikke minst spillerne selv, glede seg over Uniteds første FA Youth Cup-finale siden 2011.

Da er det også vanskelig ikke å la seg rive med.