Eivind Holth som jobber for united.no var én av om lag 1.500 United-fans som stod på den nye syngeseksjonen på Old Trafford.
Her er hans opplevelse av initiativet som skal bedre stemningen på Old Trafford.
På united.no, under «historie/kamprop» finner du alltid flere saker om sanger med video og tekster.
90 minutter supporterkultur
Av: Eivind Holth
– Dere vet alle hvorfor dere er her. For å gjøre en forskjell. For å gjøre Old Trafford bedre.
Beskjeden på flyeren som deles ut til de 1,500 United-supporterne ved inngangen til South East Quadrant er like krystallklar som den er overflødig. Allerede utenfor billettportene hoppet og sang vi. Nå handler alt om å finne sete 34 på rad 23, renske sangrøsten og overbevise klubben om at Manchester United vil nyte godt av støtten fra en egen syngeseksjon på permanent basis.
Forutsetningene for fantastiske supporteropplevelser er så absolutt tilstede på Old Trafford. Du har en fantastisk stadion, en enorm fanskare og et av verdens beste fotballag. Likevel mener kritiske røster at atmosfæren ikke er så god som den potensielt kunne vært på Drømmenes Teater, og etter to år med møter med klubben fikk Fans United – en samling supporterorganisasjoner og fanzines – omsider gjennomslag for å arrangere en syngeseksjon som et prøveprosjekt.
Da jeg fikk tilbud om å bytte sesongkortbilletten mot Real Sociedad med et sete i syngeseksjonen var jeg aldri i tvil.
Video fra kampen. Kommentaren fortsetter under.
«20 times, 20 times, Man United!» overdøver den velkjente Champions League-hymnen fullstendig. Når lagene entrer banen har vi allerede rukket gjennom flere av klassikerne i sangboka, og flagg og bannere av ulike typer og størrelser vaier i takt med kampropene. Dessverre får det største flagget aldri luft i seilet. Antageligvis fordi det er for stort.
I hjørnet av stadion har vi god utsikt mot alle de andre tribunene som vi gradvis har sett fylle seg opp ettersom det nærmet seg kampstart. Vi er gutter og jenter, menn og kvinner, barn og eldre, arbeidstakere og studenter, tykke og tynne, rike og fattige. Noen har på seg drakt, andre har skjerf, mens en annen nøyer seg med en pin i jakkeslaget. Vi er med andre ord alle forskjellige, men de neste 90 minuttene deler vi én og samme identitet. Vi er United – og det skal høres.
Og bare for å ta noen av de mest grunnleggende spørsmålene først. Var det god stemning? Utvilsomt. Fungerte tiltaket som forenende? Absolutt. Var det like mye synging som en kunne forvente? Minst! Kunne vi høre Stretford End? Aldri. Ble det trøbbel? Nei. Var det gøy? Så til de grader!
På united.no, under «historie/kamprop» finner du alltid flere saker om sanger med video og tekster.
«Rooney! Rooney! Rooney!» Til høyre for meg står en mann i 40-årene fra Midlands og knytter neven mot målscoreren, mens han graver så dypt ned i toneregisteret han makter for maksimal bass og kraft. Det tar United 69 sekunder å score i syngeseksjonens debut, et argument som selvsagt skal melkes for det det er verdt når forsøket skal evalueres med klubben i ettertid. Hvordan Inigo Martinez på absurd vis presterer å meie ballen i eget bur med strak legg bryr jeg og sidemannen oss fint lite om. Rooney skal æres for flott forarbeid. Ved siden av ham igjen står sønnen i åtte-niårsalderen trygt plassert oppå setet sitt, minst like ivrig som pappa. Det var aldri noen tvil om at dette var én av kampene guttungen skulle være med på.
– Hysj, pappa! Nå må vi synge! avbryter sønnen og river tak i jakkermet hans idet jeg skal spørre ham hvor lenge han har hatt sesongkortet på East Stand. Jeg får et beklagende smil før vi begge trekker pusten dypt og stemmer i videre om den hvite Pelé.
Video fra syngeseksjonen. Kommentaren fortsetter under.
«We are the Busby Boys» ljomer som neste rop under det lave taket på South East Quadrant som muligens er noe av grunnen til at akustikken visstnok skal være bedre der enn i andre deler av stadion, uten at jeg skal påberope meg som noen støyekspert. Jeg kan uansett bekrefte at det var håpløst å høre om du var i riktig toneleie.
Vi synger «Kicking a blue», vi hyller evigunge Ryan Giggs, vi mimrer om nordmannen som puttet ballen i tyskernes nett, vi knytter nevene i været når Carrick takler saftig, vi ønsker Sociedad-fansen velkommen med «Coma United Road», vi roper på Fellaini med «United-afro», og vi synger «From the Banks of Irwill», «The pride of all Europe», «United are the team for me» og alle de andre klassikerne. Både før, under og etter kamp holder syngeseksjonen det gående med varierte kamprop som skaper en atmosfære mange av de mest bereiste supporterne mente kun kan oppleves på bortekamper. Først når ting roer seg i pausen innser jeg at stemmen er så godt som sprukket, og at jeg antageligvis har beveget meg opp og ned på toneskalaen som en svingende jojo.
«David Moyes’ Red Army, David Moyes’ Red Army!» er blitt en av de mest populære sangene på Old Trafford, og er på mange måter supporternes svar til Sir Alex Fergusons ordre om at den nye manageren skal støttes, uansett hva. Vi skriker av full hals, mens hender og bein følger takten så godt de kan. Den går, og den går, og den går. Og det er akkurat dette som gjør at jeg sitter med en følelse av at oppdraget var vellykket. Intensiteten, utholdenheten og trykket i alt som blir formidlet, og det som virket som et unisont mål om å holde hver sang i live så lenge som mulig om du så måtte avslutte verset alene.
For akkurat i det du må hive etter pusten og avspenner stemmebåndet i den tro om at du skal få noen sekunders hvile går kampropet opp nok en oktav, og når naboen trykker til enda litt ekstra kan jo ikke du være noe dårligere. Her snakker vi høy måloppnåelse av vurderingskriteriet positiv atmosfæreproduksjon for supportergrupper!
Der vi står i hjørnet mellom tradisjonelt sett relativt rolige South Stand og bortesupporterne på East Stand er vi på en måte i vår egen boble. Vi enser ikke de 6,000 baskerne som står på nabotribunen, mens Antoine Griezmanns frispark i tverrliggeren. En svak Evra-pasning har ikke sjanse til å avbryte Pete Boyle som et par rad foran meg er i ferd med å telle ned antall Cantona’er. Vi er her for å støtte og lage stemning, og det er tilsynelatende ingenting som kan stoppe oss i å lykkes i akkurat det.
På united.no, under «historie/kamprop» finner du alltid flere saker om sanger med video og tekster.
Video fra syngeseksjonen. Kommentaren fortsetter under.
«We’ll never die!» Om dette kan hamle opp med stemningen i Old Traffords glansdager har jeg ingen forutsetninger for å mene noe om. Det jeg imidlertid kan gå god for er at grupperingen av likesinnede røde med et felles mål for øyet mobiliserte støtte, stemning og atmosfære som vanskelig kan skapes andre steder enn på Stretford End. Og når alt kommer til alt bør vel akkurat det være grunnen til at United-fans befinner seg på Old Trafford?
Nå er det i imidlertid ikke ens egens opplevelse av å være i syngeseksjonen som skal måles, men heller om atmosfæren på stadion totalt sett ble forbedret eller ikke. Reaksjonene tyder uansett på at tiltaket var vellykket. Syngeseksjonen holdt det gående i samtlige 90 minutter og mer til, de ble sett og hørt, og det har ikke kommet noen rapporter om uro eller noen form for sikkerhetsbrudd som skulle tilsi at klubben kan komme til å sette ned foten av den grunn.
Jeg kan se poenget til de som karakteriserer tiltaket som flaut og pinlig for en klubb i Manchester Uniteds posisjon, men er det dette som må til for å skape atmosfæren vi ønsker på Old Trafford så er det en kamel som bare må svelges.
Spørsmålet nå er hvordan klubben vil håndtere saken videre, og om en syngeseksjon faktisk kan bli et faktum på Old Trafford. Alt vi kan gjøre nå er å støtte David Moyes og Manchester United – uansett hvor vi sitter.
På united.no, under «historie/kamprop» finner du alltid flere saker om sanger med video og tekster.
