Da U18-treneren slapp Greenwood løs i «buret»

Av: Paul McGuinness

Hei igjen, alle gode Manchester United-supportere i Skandinavia. Denne gang tenkte jeg å fortelle litt om to av Uniteds mer lovende spillere som begge fikk spilletid på sommerturen. Mason Greenwood er bare 17 år gammel og er et kjempetalent. Axel Tuanzebe er fire år eldre, men toget har på ingen måte gått for han heller.

Jeg så Mason Greenwood på akademiet fra han var ganske liten. Hvordan han utviklet seg fra U10-laget opp til U12-laget og videre. Det var lett å se at han hadde dette medfødte talentet, og han har alltid panget inn mål. En gutt med en atletisk kropp, såkalt «smooth mover» ikke så ulik Marcus Rashford.

Helt fra veldig ung alder hadde Mason også timingen riktig, noe som er meget sjelden. Jeg husker Sir Alex sa en gang at timing er det vanskeligste å lære bort og jeg forstår godt hva han mener. Hvordan lærer man en spiller å dukke opp i boksen i nøyaktig rett øyeblikk? Hvordan lærer du en spiller når han eller hun eksakt skal sette inn taklingen eller sende pasningen? Det er opp til den enkelte å lese alle signalene slik at du hopper i rett øyeblikk, setter inn spurten slik at du får pasningen eller skyter akkurat når keeper står noen centimeter feil. Som trener kan du gi noen tips, men timing er vrient å lære bort og Mason har uansett alltid vært god på timing.

Etter min mening er Bobby Charlton en av historiens beste i Manchester United på timing. Det samme med Paul Scholes. Begge behersket dessuten både høyre- og venstrefot. Kombinasjonen med å være god med begge føtter, ha den atletiske balansen og evnen til å lese spillet godt er unikt – og Mason er i den kategorien.

Som trener er det en enkel sak å se om en ung spiller har det rent fotballtekniske som kreves for å nå langt, men som de fleste vet handler det om mye mer enn bare det fotballtekniske.

Du skal ha rett temperament, mental innstilling, sosial kompetanse, sult og villighet til å jobbe for å bli bedre, alle disse tingene. Dette er de neste steg for Mason, husk at gutten ennå bare er 17 år gammel. På U18-laget har han 31 mål på 30 kamper, en imponerende statistikk. Han har kommet gjennom de ulike alderstrinnene, deretter U23-laget og så debuten på A-laget.

Ting har skjedd i rask rekkefølge for unge Mason. Så sent som i oktober i fjor, like etter sin 17-årsdag, debuterte Mason på Uniteds U23-lag. Ole viste gutten tillit da han slapp ham innpå noen minutter i den viktige Champions League-kampen mot PSG i Paris, og Mason hadde definitivt godt av å få 90 minutter mot Cardiff i ligaavslutningen. Mason fikk være med på sommerturen og Ole lar han få trene mye med A-laget, noe som forteller at potensialet er der.

Mason er fra Bradford og kom til United allerede som liten gutt. Jeg vet at det var litt utfordringer i starten på grunn av reiseveien. Skulle han bo i Manchester, skulle han pendle og i så fall hvordan og sammen med hvem? Ting som det ble diskutert.

Det er heller ingen hemmelighet at andre klubber var ute etter ham. Som med alle andre unge spillere har du som trener og leder den psykologiske biten å tenke på også, som at spilleren skal gjennom alle fasene med tilpassing og tilvenning i sine nye omgivelser.

Mason var alltid den store stjernen på juniorlaget og når du har et så stort talent er det alltid noen mennesker «rundt dem» som mener at han burde debutere på A-laget nå! Det er ikke så enkelt. Det er mange hensyn å ta og hvilken kontekst det skjer i.

For eksempel: Det å slippe inn en unggutt i et A-lag som sliter sportslig og har lav selvtillit er ikke alltid det lureste. Sånn sett var det lettere å gi en unggutt sjansen i en enkel kamp for noen år siden da United lå i toppen. Nå derimot, når laget har gått gjennom store omveltninger i løpet av få år med managerbytter og sportslige skuffelser, er ingen kamper enkle. Når skal man da slippe til en unggutt? Det er mange hensyn å ta når du skal velge tid og sted for introduksjonen på A-laget.

Du må tenke på kampens betydning, motstander, laget, folkene rundt spilleren og ikke minst spilleren selv. Ingen vet heller hvordan spilleren reagerer og responderer fordi dette er en ny opplevelse for han eller hun. Dette krever igjen godt lederskap eller det vi i England kaller «man management» fra Ole. Manageren skal vite når det er rett tidspunkt å slippe til en unggutt, enten det er Mason eller andre.

Det viktigste er at spilleren beholder selvtilliten. Minuttene med A-laget skal være en god opplevelse samtidig som det ikke skal gå til hodet på spilleren. Du skal takle det både fysisk og mentalt. Ryan Giggs ble for eksempel testet meget forsiktig i starten av Sir Alex, selv om det var nok av forståsegpåere som mente at Giggs var så stort talent at han burde spille fast.

En annen viktig ting å ta hensyn til i Masons tilfelle er hvem som skal spille på topp sammen med ham. Etter min mening bør Mason ha en erfaren spiss ved siden av seg. I skrivende stund er det usikkerhet omkring Romelu Lukaku. Hvis han forlater United og ingen ny kommer inn, er Marcus Rashford plutselig den mest erfarne spissen United har. Greit, Marcus har notert seg hele 170 kamper, god erfaring å ta med seg, men han er bare 21 år.

Da Marcus kom inn på laget var det rutinerte spillere rundt ham, ikke minst Wayne Rooney, og det er en enorm forskjell. Jeg liker at United nå bygger et ungt og levende lag, men de yngste trenger også et par erfarne spillere til å lede dem.

En annen ting jeg liker er at United hadde med hele elleve egenproduserte spillere på sommer­turen. Gutter som er vokst opp i Manchester United. Det er bra å ha en kjerne som kjenner The United Way.

Jeg tipper at det var en av hovedgrunnene til at Juan Mata skrev ny kontrakt. Han er et perfekt forbilde som kan lede de unge spillerne både på og utenfor banen. Han kjenner klubbens verdier og står for gode og sunne verdier selv. Det er positivt å ha en sånn personlighet i troppen, og Juan vil uten tvil være viktig for garderoben.

Jeg hadde aldri Mason på mitt lag og skal ikke skryte på meg noe av æren for hans fremgang, men han var med på noen sporadiske økter på mitt lag. Han var også med i det vi kalte «buret». En dag i uken slapp vi inn spillerne i blandet alderskull, slik at en 13-åring kunne testes mot for eksempel en på 17 år. Buret var i praksis en liten trang bane med gjerder på alle sider så spilleren hadde ingen steder å «gjemme seg». Det var veldig begrensede flater å spille på, du måtte være kjapp både i bevegelsene og hodet. Vi trenerne holdt oss utenfor, observerte med minimale avbrudd fra vår side. Spillerne fikk ordne opp selv.

Da Mason slapp til i buret første gang var han blant de helt yngste. Du kunne se hvordan han i starten observerte og så på både fysikken og farten før han involverte seg skikkelig, men en spiller med et slikt balltalent og balanse som Mason vil alltid klare seg fint i buret.

Axel Tuanzebe skrev ny treårskontrakt i juli, en nyhet som gledet meg stort. Jeg har fortalt om Axel Tuanzebe tidligere, men det er to og et halvt år siden og mye har skjedd siden og derfor tenkte jeg å vie noen linjer til min tidligere elev.

Han er en gutt jeg har sans for og som jeg alltid har hatt høye håp for. Axel kommer fra en nokså streng bakgrunn med romersk-katolske religiøse foreldre. Han kom til United allerede da han var åtte eller ni år gammel, er fra Rochdale og å regne som en lokal gutt.

Axel er ekstremt atletisk, høy og rask. Han kom alltid først i mål når vi hadde løpekonkurranser og han kunne kanskje gjort en karriere som tresteghopper. Axel er også veldig fokusert. Han er dyktig mann mot mann og vrien å passere.

For eksempel så ville vi ikke at Marcus Rashford skulle duellere med Axel i starten fordi vi var redd at det skulle hindre progresjonen til Marcus, så god var Axel. Axels innstilling har alltid vært sterk, han er lærevillig og en såkalt født leder. Han hadde det vi kaller et voksent hode på unge skuldre. Jeg utnevnte ham til kaptein på U17-laget og hadde ingen betenkeligheter med å gi ham kapteinsbindet også da han rykket opp på U18-laget. Axel var den første siden Gary Neville som ble kaptein som førsteårsspiller på U18-laget. Jeg tenkte det ville være en verdifull erfaring som han kunne ta med seg fordi jeg så potensialet for at han kunne bli lagkaptein også som seniorspiller.

Han var en stødig gutt og du kunne alltid stole på ham når det gjaldt å få ting gjort. Da han var på U17-laget utnevnte jeg ham til det vi kalte «formann». Formannen delegerte alle oppgavene for spillerne utenfor banen og rapporterer tilbake til meg. Han gjorde oppgaven glimrende! Jeg ga ham masse ros og oppmuntret ham for hans lederegenskaper. Han tok ære i at garderoben skulle være ryddig og ren. Klærne skulle legges pent fram og klubbdress og skjorte skulle være nystrøken. En gang vi var i utlandet ba jeg Axel å holde takketale til vertskapet, også en opplevelse jeg tror han vokste på. Han var mer moden enn de andre og han brukte å holde herlige, inspirerende pep-talks i garderoben.

Det har imidlertid ikke bare vært lovord og ros fra min side. Det er så mange penger i dagens fotball at en ung gutt, uansett hvor god bakgrunn, kan bli påvirket av pengene og oppmerksomheten fra beundrere. En dag kom han kjørende til trening i en ny, prangende hvit Mercedes. Da måtte jeg ta ham til side og fortelle at i Manchester United gjør vi ikke sånn, ikke før du er etablert førstelagsspiller. Men det er sånn du lærer av, vi legger det på kvoten for å være ungdommelig uomtenksom.

Det er så mange distraksjoner som kan ødelegge, men hvis han ikke lar seg forstyrre og holder føttene på bakken og tråkker på den smale rette stien tror jeg han kan nå langt. Axel er en av de beste lagkapteinene jeg noen gang har hatt og har potensial for å bli lagkaptein om noen år, også for United.

Han har hatt halvannen sesong på utlån i Aston Villa og jeg er sikker på at det har gjort ham godt. Han fikk prøvd seg både som høyreback og midtstopper, fikk mye spilletid og lærte garantert av å spille sammen med erfarne folk som James Chester og ikke minst John Terry. I mai spilte han hele kampen da Villa vant playoff-finalen mot Derby, en fantastisk erfaring å ta med seg.

Axel kommer aldri til å bli verdens beste fotballspiller og han er heller ikke den beste med ballen i føttene, men jeg har tro på at han kan komme langt. Mye på grunn av den atletiske kroppen og hurtigheten, men også på grunn av innstilling og de nevnte lederegenskapene. Posisjonering og det å velge rett beslutning til rett tid er de viktige tingene for unge forsvarere fordi mye av jobben deres blir gjort når de ikke har ballen.

Dette tar tid å lære, fordi som ung har du ennå ikke vært oppe i alle situasjonene du vil havne i som fotballspiller. Den ene uken spiller du kanskje mot en ung spiller, den eneste en voksen spiller og du lærer nye triks, men når du er på førstelaget må du likevel lære kjapt.

Når jeg ser Axel tenker jeg litt på Martin Buchan, en av Manchester Uniteds beste lagkapteiner gjennom tidene. Martin var heller ikke den beste med ballen i føttene, men leste spillet så utrolig bra at han behøvde ikke ha så mange ballberøringer. Det er det Axel må gjøre, lære seg å lese spillet enda bedre og være god mann mot mann.

Jeg vil ikke sette Axel i Martins klasse ennå bare så det er sagt. Martin var rask, en dyktig kommunikator, leste spillet fantastisk og var en ypperlig leder. Martin kunne være banens beste selv om han knapt var borti ballen. Han kunne gå av banen som den eneste med ren shorts fordi han aldri satte seg i situasjoner hvor han måtte ta en sklitakling. Han leste spillet, var i rett posisjon til rett tid, en virkelig klassespiller.

Jeg håper virkelig at Axel får noen sjanser på Uniteds førstelag, det var fint å se ham få litt spilletid på sommerturen. Han er bare 21 år og jeg har fortsatt gode forhåpninger for ham. Det er litt stas å se en spiller jeg har trent komme gjennom på førstelaget, jeg legger ikke skjul på det. Vi holder kontakten fortsatt, men jeg vil ikke bry meg for mye siden det er noen år siden jeg trente ham. Men det er en fin gutt som har alle muligheter, og nå er det først og fremst opp til ham selv.

Avslutningsvis må jeg med en viss stolthet fortelle at jeg i sommer bestod min PRO-lisens-eksamen. Jeg gikk opp til eksamen med blant andre Peter Schmeichel og Steven Gerrard. Med PRO-lisensbeviset i hånd kan jeg nå bli manager, en jobb jeg tidligere sa jeg aldri ville ha etter å ha sett hvordan det gikk innpå min far Wilf. Uansett; jeg har ingen planer om å bli det nå. Jeg trives i jobben jeg har for det engelske fotballforbundet, men det er uansett kjekt å ha PRO-lisensen i boks.

Kombinasjonen med å være god med begge føtter, ha den atletiske balansen og evnen til å lese spillet godt er unikt, og Mason er i den kategorien.