– Vi har alle et ansvar for å støtte laget

Leder fra forrige utgave av medlemsbladet United-Supporteren.

Vi kan alle bidra!

Av: Redaktør Lars Morten Olsen

Lionel Messi stormet mot Barcelona-fansen. Han hadde nettopp scoret mot Real Madrid. Nå håpet han på applaus og hyllest, men alt han møtte var et blitzregn fra mobiltelefoner. Måtte det aldri skje på Old Trafford…

– Håper det der aldri skjer på Old Trafford, husker jeg at jeg tenkte.

At supporterne blir mer opptatt av å få et kult bilde på mobilen enn å hylle og støtte sin helt og sitt lag.

José Mourinho er en mann med meningers mot og han sier hva han mener selv om han risikerer å støte sine egne. Premier League-sesongen var ikke mer enn 13 dager gammel før han begynte å klage på Old Trafford-stemningen. Det var etter møtet med Leicester, altså allerede i andre hjemmekamp.

Trist, men like fullt på sin plass.

Kanskje det var litt taktikkeri fra managerens side? At han bevisst valgte å si fra så tidlig i sesongen for på den måten å gjøre det klart for Uniteds tilhengere hvor viktig støtten er for laget.

Han har aldri sagt det rett ut, men kanskje har Mourinho blitt negativt overrasket over den generelle stemningen på Old Trafford etter at han overtok som manager. Det var aldri noen hemmelighet hvor sterkt han ønsket managerjobben i Manchester United, og muligens hadde han denne romantiske forestillingen om at stemningen alltid er fantastisk på Drømmenes Teater.

Han hadde vært der som manager for bortelaget og sett, og ikke minst hørt, hvordan mektige Red Army kunne løfte sitt lag frem.

Han trakk frem minnet fra da United gikk ut sammenlagt for Porto i
2004 da portugiserne gjorde 1-1 (og 3-2-sammen- lagt) i 88. minutt.

– De neste fem minuttene var et helvete for oss. I vår kultur, når du scorer like før slutt, er det over. Motstanderen er død og stadion er død. Derfor trodde vi det var over. Men Old Trafford tenkte ikke at det var over. United-supporterne tenkte at det fortsatt var mulig å vinne. Jeg glemmer aldri det lydnivået, har Mourinho fortalt.

Nå ønsker han det han ynder å kalle «hell» tilbake. Altså at United-fansen skaper et sant «helvete» for bortelaget.

Vi har tidligere omtalt Red Army sin fantastiske støtte til laget når United spiller borte. Der er vi uovertrufne, og selv nøytrale kommentatorer som motstander- fans har latt seg imponere av den vokale støtten som Uniteds spillere får fra egne supportere på bortebane.

På Drømmenes Teater er imidlertid stemningen variabel.

La det imidlertid være klinkende klart at dette overhodet ikke er et problem kun for Manchester United.

Så å si alle klubber i de to øverste divisjonene leter etter å finne tilbake til stadion-atmosfære av god, gammel årgang. Til den stemningen som mange av oss ble så forelsket i, og som var en av de viktigste grunnene til at vi ble så hektet på engelsk fotball og, for vår del, United.

En gang var engelske supportere fanebærerne av en supporterkultur som fans i andre land misunte og forsøkte å kopiere. Nå er det bare å holde opp hendene og innrømme at engelske stadioner har ramlet nedover på listen, noe vi fikk et klart bevis for i fjorårets møte med St. Etienne, der de franske supporterne lett vant slaget om tribunen både hjemme og borte.

Det er sikkert en rekke årsaker til dalende stemning, men mange peker på året 1993 som selve starten på når det begynte å gå galt.

Taylor-rapporten fra 1990 hadde etter Hillsborough-tragedien slått fast at samtlige stadionanlegg i de to øverste divisjonene i England måtte utelukkende ha sittetribuner fra og med august 1993.

En ny generasjon med publikummere og dyrere billetter er to andre forklaringer som går igjen. Uten noen som helst forkleinelse for den nye generasjonen, har det likevel vokst opp unge, bra supportere som aldri har fått den gamle stadionopplevelsen i ryggraden. Den gang da kompisgjenger møttes før match, og sto sammen på tribunen og skapte denne unike atmosfæren.

Etter at det kun ble sitteplasser er det naturlig nok blitt mer vrient for mange venner å sitte sammen og, som vi tidligere har vært inne på her i United-Supporteren, blir det vanskeligere å skape en bra stemning når man sitter på et stadion.

Og dessverre er noen i den gamle kompisgjengen blitt priset ut, og det er kanskje det største faresignalet av dem alle. Når unge, gode supportere ikke har råd til å gå på kamp. Etter hvert mister de kanskje interessen, og for å sette det litt på spissen kan en hel generasjon bra supportere falle fra.

For Uniteds del er det også de som mener at selve konstruksjonen på Old Trafford er montert sammen på en måte som gjør at noe av lyden dør ut. Ofte er det blitt sagt at stemningen i visse deler av stadion er bra, mens andre steder under samme match har ikke folk hørt «noe».

Andre igjen mener at det forsvant mange gode supportere med Glazer-overtakelsen. Supportere som gikk over til FC United, og som aldri har kommet tilbake.

Akkurat den kjøper vi ikke.

Det var garantert gode supportere som beklageligvis valgte et supporterliv uten Manchester United, men at disse var alfa og omega for Old Trafford-stemningen kan ikke stemme. Konstruksjonen får vi ikke gjort noe med, samtidig var det en stor tabbe av klubben å sette bort en stor og sentral del av Stretford End til VIP-plasser.

Noen peker på turismen, men det er altfor enkelt å bortforklare dårlig stemning fordi det er noen hundre billetter som går til for eksempel skandinaviske fans. Vi har med selvsyn mange ganger sett hvordan også lokale supportere sitter en hel kamp uten å gi laget støtte.

Klubben fortjener honnør for at de har forsøkt å få bukt med den sviktede tribunestemningen. Etter flere diskusjoner med supporter-grupper ble det syngeseksjon på tribunedelen J Stand. Kritikere mener at det ikke burde være behov for en syngeseksjon. De har rett i at det ikke burde vært det, men trist nok var stemningen så dalende at syngeseksjon var høyst påkrevd.

Under nevnte tribune ble det før kampen mot West Ham avduket et flott veggmaleri av Bryan Robson, malt etter et ikonisk bilde der fansen bærer Robson på gullstol ute på Old Trafford-gresset etter 3-0-seieren mot Barcelona i 1984. Både idé og betalingen for veggmaleriet var det supportere som sto bak, og Robson var selv til stede under avdukingen.

Robson har selv sagt at stemningen den kvelden da Diego Maradona & Co. ble slått er den beste han har opplevd noensinne. Legenden forteller at jubelbrølene kunne høres helt til Rochdale da United snudde 0-2 fra første møte til 3-2-seier sammenlagt.

Det er bare å stikke fingeren i jorden og innse at den type stemning kommer ikke Old Trafford – eller noe stadion i England – til å oppleve igjen.

Dette er på ingen måte ment som en svartmaling av hvordan det er å se Manchester United live, snarere en «situasjonsrapport» om hvordan det står til på alle engelske arenaer i disse dager.

Faktisk er det positivt når klubben og i dette tilfellet manageren tar opp temaet. Det betyr at både stemningen og vi United-supportere blir diskutert i spillergarderoben så vel som de indre gemakker hos toppene i United.

Det er heller ikke sånn at stemningen alltid er laber, men den varierer.

Champions League-semifinalen mot Barcelona i 2008 påstås å være den beste siden ståtribunene ble fjernet.

Selvsagt er det ikke samme atmosfære i en hjemmekamp mot Brighton eller Stoke som i en semifinale mot Barcelona, men enten man kommer fra Stretford, Shanghai eller Steinkjer kan vi alle gjøre vårt for at stemningen på Old Trafford blir bedre og spillerne og manager får den støtten de både behøver og fortjener.

Som United-supportere har vi alle et ansvar for å støtte laget.

Når Lukaku, Rashford eller hvem som helst annen United-spiller scorer, vær så snill å hylle dem med applaus og jubel – ikke med en stum mobiltelefon.