Vår lodd i livet

Er det mulig å kutte ut alt sammen? Altså Manchester United.

Som en filatelist bare bestemmer seg for å lukke sin frimerkesamling for siste gang, eller en ornitolog brått legger vekk kikkerten sånn uten videre. Er det i hele tenkbart at vi en morgen kan se i speilet og si til oss selv «dette gidder jeg ikke mer.»

Bare hoppe av karusellen. Vende ryggen til alt sammen og aldri mer snu seg tilbake.

Nei, vil de aller, aller fleste si.

Det sto nylig likevel å lese på Twitter om en (fram til da, svært så trofast) United-supporter. Han droppet tilsynelatende alt sammen, og fortalte at det var en av de beste beslutningene han hadde tatt. Manchester United skulle aldri mer diktere hans lommebok, timeplan, følelser eller humør. For han var det heretter tap eller vinn med samme sinn, liksom.

Vi mennesker er ulikt skrudd sammen, men det høres smått utrolig ut. Kanskje nevnte supporter innerst inne bare narrer seg selv? Et liv som supporter er en lang blindgate hvor det er umulig å ta U-sving. Man kan ikke bare stenge ute følelsene for sin favorittklubb som du skrur av lyset med en bryter. Manchester United er vår lodd i livet. Terningen er for lengst kastet.

Man kan mange ganger gruble og forbanne seg selv for at man ble med på denne seilasen, men på samme tid ville man aldri vært det foruten.

Fordi: For alle gatene vi har gått som har vært brolagt med knuste drømmer, og alle pengene vi har ofret på Manchester Uniteds alter – det er verd alt sammen for det øyeblikket vi opplever en sjelden gang som er ren magi.

Da er hele reisen verd å reise. Riktignok kan du ikke forklare det til utenforstående. Til de som ikke er bitt av basillen, for å bruke en klisjè. Det er selvsagt fånyttes. Hvis du gjør det, forsøker å sette ord på følelsene og opplevelsen til en som overhodet ikke forstår hva det handler om, risikerer du å bli møtt med hån eller spydighet. I beste fall et hoderystende spørsmålstegn av et fjes.

Finnes det noe verre enn å bli tilsnakket på et eller annet selskap av et perifert bekjentskap som tilfeldigvis kjenner til din interesse (for han eller hun blir det kanskje oppfattet som «interesse», for deg og meg derimot handler det om noe mye, mye større) for Manchester United? «Hvordan går det med ManU nå da?» «Får Solskjær snart sparken?»

Beklager, det er sikkert velment og med gode intensjoner, men akkurat som en baker i godt vennelag neppe synes det er så fantastisk gøy å fortelle hvor mye hvetemel som ble brukt til dagens kneippbrød, er det derfor heller ikke så veldig artig for oss å legge ut om Manchester United til en mann eller kvinne du bare vet ikke har peiling på hva dette handler om. Da er det faktisk mye bedre å snakke om vær og vind, for å si det hardt og brutalt.

Et liv som supporter varer livet ut. Supporter kommer av support – støtte – og det er jo det vi gjør. Støtter Manchester United i medgang og motgang, i solskinn og regn. Selvsagt er det perioder i livet hvor vi ikke ser United så hyppig som ellers. Det kan være av flere grunner. Jobb, familiesituasjon eller økonomiske grunner, men det er aldri på grunn av tabellsituasjon eller formtabellen.

Du sitter på flyet hjem, sliten og blakk og har sett United tape, og likevel pønsker du på når neste tur blir. United er vårt narkotikum, og vi klarer ikke å bli uavhengige enten vi prøver eller ikke.

Selvfølgelig handler det om så mye, mye mer enn de 90 minuttene med fotball. Som en engelsk United-kompis sa – halvt i spøk: «Noen ganger kan de 90 minuttene nesten komme i veien.» Det dreier seg om vennskap. Det handler om en pint eller tre på puben, og både latteren og de dype samtalene med supporter-venner, skandinaviske så vel som engelske. Vi snakker om gjensyn og knyttede vennskapsbånd. Et samhold du ikke finner noe annet sted. Det er et «en for alle, alle for en»-aspekt du ikke ser i andre sammenhenger, uansett hvor forskjellige vi ellers måtte være.

Det er United-supportere som kan stå fjernt fra hverandre politisk med ulik religion eller helt annen bakgrunn og oppvekst. Likevel; på nesten uforklarlig vis er kjemien der når det handler om Manchester United.

Trist nok, der du ser det tydeligst er i begravelser. Det skjer heldigvis ikke ofte, men når Røde samles for å vise sin respekt og ta et siste farvel med United-supporter, kan du se hjertegode bestemødre stå side om side med hardbarkede hooligans, og ingen av dem ser rart på hverandre. Alle er bare der i samme ærend på tvers av alle meninger, ulikheter og synspunkter.

«For meg spiller det ingen rolle om United vinner The Treble eller rykker ned, jeg er United-supporter livet ut uansett.» Det var over en stille pint etter en bortekamp tidligere i sesongen, som en god, gammel supporter-bekjent ytret de ordene (på engelsk). Han har vært med lenge, siden før flyulykken 1958. Han korrigerte seg noe, og presiserte at han selvsagt er glad når vi vinner, men trofeene gjør ingen forskjell på livet hans. Ungkar som han er, sa han videre: «Jeg blir aldri gift. Manchester United er min kone. Jeg støtter United og følger laget så lenge helse og økonomi tillater det.»

Det er sterke følelser for klubben vi elsker. Det er kjærlighet og lidenskap. True Love. Det bør aldri undervurderes eller glemmes. Men blir kjærligheten satt pris på? Nja, det kan kanskje diskuteres. «Hvem tror du ringer deg hvis du i morgen bare blir hjemme? Slutter å følge United, bare kutter ut alt som heter Manchester United.» Det retoriske spørsmålet, for det var retorisk, ble stilt av en annen god United-supporter under et besøk i Manchester nylig.

Svaret er selvsagt ingen. Ingen ringer opp deg eller meg hvis vi «blir hjemme». Til det er Manchester United-maskineriet blitt for stort. Både for stort og kommersielt. Det er alltid en eller annen som er klar for å ta plassen etter deg. Produksjonsbåndet av nye supportere ruller og går uavbrutt. Det er, men det er også noe klubben vet. Selv om klubben er avhengige av supportere for å overleve, er det på en måte snakk om enveiskjærlighet. Et merkelig forhold der den ene parten viser bunnløs og betingelsesløs hengivelse som en hund til sin eier uten at kjærligheten blir gjengjeldt.

Likevel fortsetter vi. Vi hopper ikke av. Fordi det er emosjonelt umulig. Vi har tatt dette valget. Eller som en United-supporter sa en gang: «Jeg valgte ikke United, det var United som valgte meg.»

Uansett; Manchester United er for livet ut. Noen ganger, som med en ektefelle, kan vi være mektig irritert på klubben vi elsker. Men kommer vi tilbake, banker på med en stor bukett blomster og ber om pent vær? Selvfølgelig gjør vi det. Gang etter gang.

Det er fordi følelsene for United er så sterke. Hvor mange bursdager til familie og venner er ikke blitt skjøvet på eller avlyst på grunn av United. Hvor mange dårlige bortforklaringer er ikke blitt gjort for å sett United på TV da andre ting, rent rasjonelt, burde styrt timeplanen. Vi lar faktisk Manchester United diktere lommebok, timeplan, humør og våre følelser.

Sånn er det bare. Og det kommer alltid å være sånn. God RØD jul!