«Våkn opp, United!»

Ta plass i en tidsmaskin og reis tilbake til 1920-tallets England. Bortsett fra hos den privilegerte overklassen, som du definitivt ikke er en del av, råder det streiker, smalhans og fattigdom. Arbeidsledigheten er skyhøy! Spesielt i Nord-England der du befinner deg, faktisk opptil 70 prosent.

Midt i tristessen er det imidlertid et stort lyspunkt.

Du er (høyst hypotetisk, selvsagt) Huddersfield Town-supporter på din hals. Du har brukt dine hardt opptjente shillinger til å se Huddersfield vinne ligaen to år på rad og da de blå-hvite beseirer Bolton 3-0 hjemme på Leeds Road i tredje siste ligarunde våren 1926, er ditt kjære Huddersfield den første klubben i England som klarer mesterstykket tre strake ligagull. På kvelden går du til Spread Eagle i Manchester Street, ditt faste vannhull, for å feire Billy Smith, George Brown og de andre heltene. Du nyter seierens sødme og tenker på hvilken utrolig sesong dette har vært. Som da Town vant sesongens største seier, 5-0 mot Manchester United med Joe Spence & Co. Allsangen runger inne på puben, spesielt da noen drar i gang den nye hiten «My blue heaven». Kvelden er på sitt beste. Du sjekker lommeuret i vesten og ønsker at tiden kunne stoppe der og da, og bruker din siste farthing til å kjøpe enda en velfortjent pint. Du bestiller en Milk Stout og ser med sultent blikk landlorden med stødige hender tappe i en nonic.

Akkurat idet du tar den første, deilige slurken så er han der. Rett foran deg, en forbannet besserwisser og ødelegger idyllen. Uten at du har spurt om hans selskap står han der og hevder med visshet i stemmen at Huddersfield aldri mer skal vinne ligaen. Ja, de skal ikke vinne hverken liga eller cup.

Et så idiotisk utsagn hadde i beste fall fortjent hånlatter, alternativt kunne du sikkert vurdert å kyle det breddfulle ølglasset i fjeset på dusten. For hvordan kunne han påstå noe så latterlig?  Huddersfield rulet! Så skulle liksom ikke klubben vinne ligaen igjen!?

Nesten hundre år senere vet vi at fyren faktisk hadde rett.

Huddersfield ble tre ganger nummer to i årene etter, men har siden ikke vært i nærheten. Hopp videre til Wolverhampton. Dette fantastiske laget til Stan Cullis som knivet med selveste Busby Babes om å være best i England. Wolverhampton lå langflate etter det lokale stortalentet Duncan Edwards, men måtte gi tapt for United. Wolves ville utvilsomt blitt bedre med Edwards, men vant likevel ligagull i 1954, 1958 og 59. Hadde Billy Wright eller noen av de andre heltene i Wolverhampton trodd det hvis noen fortalte dem at klubben ikke en eneste gang siden ville ta hjem ligapokalen? Neppe.

Det er flere eksempler. Som Bill Nicholsons suverene Tottenham, tidenes første Double-mester som fikk stående ovasjoner overalt i England de spilte. Ikke et menneske i hele High Road kunne gjettet at deres helter ikke ville vinne ligaen igjen de neste 59 årene. Hva med Brian Cloughs Nottingham Forest? Laget som ble ligamester i første sesong etter opprykket 1977, og fulgte opp med å vinne Europacupen (tilsvarende dagens Champions League) to år på rad. Det var godt å leve hvis du var Forest-fan, men gleden ble kortvarig. Everton var store, virkelig store, på 1980-tallet. Fem pokaler inkludert to ligagull, men kun ett trofé etter 1987. Fotballverden er full av historier om lag som har gått fra suksess til årelang ørkenvandring. Tenk på Napoli med Diego Maradona. De vant Serie A to ganger, cupen og UEFA-cupen i noen jubelfylte år 1987 til 1990 da det virkelig var en tid for å se Napoli og dø. Og siden? Ingen ligagull på 30 år. I Sverige dominerte IFK Göteborg fullstendig på 1980 og starten av 1990-tallet, men Jesper Blomqvists gamle klubb har i årevis bare vært skyggen av gammel storhet.

Hopp inn tidsmaskinen igjen og reis denne gang til 1968.

Du gatecrasher Manchester Uniteds legendariske bankett på Russell Hotel i London etter finaleseieren i Europacupen. Du ser Matt Busby klatre opp på bordet og synge Louie Armstrongs «What a wonderful world», kveldens emosjonelle klimaks, mens alles tanker går til de som mistet livet ti år før i München. Senere på kvelden henger du i baren sammen med George Best og David Sadler. De to kompisene svever høyt og hvorfor ikke? De er 22 år gamle, har verden for sine føtter og føler at dette bare er begynnelsen. Denne gang er det du som er budbringeren og forsøker å si på en så skånsom måte som mulig at United ikke kommer til å vinne ligaen på et kvart århundre og det vil gå hele 31 år før United igjen kan feire Europacupen (Champions League). Best og Sadler er vantro i blikket. Hvordan kan du påstå noe sånt? Nå som våren er som vakrest, nattergalen synger i Berkeley Square, London svinger og Manchester United er konger av Europa!

Best og Sadler var sikkert ikke de eneste som nektet å tro at det gikk som det gikk. Ingen spåkone i verden kunne lest Uniteds fall etter 1968. Ei heller hvordan United har ramlet siden 2013.

Etter at United hadde seilet inn til ligapokal nummer 20 med elleve poeng ned til toer Manchester City, mente Sir Alex Ferguson at fundamentet var godt nok for i hvert fall to ligagull til. Rafael da Silva så enda lysere på det. Han var 23 år i 2013 og røpet i et intervju med The Athletic at han trodde han skulle rekke syv ligatitler til med United. Men det var før brasilianeren var klar over at Ferguson skulle gå av. Alle visste at manageren var uerstattelig. Som Gary Neville sa i et intervju med United-Supporteren:

– Sir Alex hadde vært så lenge i klubben at det var som om en far flytter ut av hjemmet og det kommer en stefar inn. Barna trenger tid til å bli kjent med stefaren og stefaren trenger tid til å bli kjent med barna.

Tre stefedre har flyttet inn og sjekket ut igjen. Mor og barn trenger ro nå. Ro og stabilitet. Det er mange likhetstrekk mellom fallet etter Busby og Ferguson. To managergiganter som med jernhånd styrte klubben og bygget flere storlag i løpet av to og et halvt desennium.

I etterpåklokskapens lys var det to par sko som var umulig å fylle. Ryan Giggs, som var med å vinne samtlige Uniteds 13 Premier League-titler til nå, sier at det kan ta 15 eller 20 år før United vinner ligaen igjen. Hvem tør love at gullgrossisten bare farer med sludder og vås?

– Hver manager som blir ansatt i United blir sett på som det er han som skal vinne ligaen for oss. Men det fungerer ikke sånn, sier Giggs.

Dette er ingen dystopi om hvor svart det kan gå med klubben vi elsker, bare en velment advarende pekefinger. Vi har ingen Guds rett til ligagullet bare fordi klubben vår heter Manchester United (selv om vi sang at det var «vårt» trofé).

Vi kan heller ikke lene oss tilbake i trygg forvisning om at ting ordner seg bare fordi vi tross alt er United. Suksess kommer ikke av seg selv. Suksess må opparbeides og et lag må gjøre seg fortjent til ligapokalen.

Huddersfield, Tottenham, Wolverhampton og de andre har ikke gjort seg fortjent til det til tross for at det har gått henholdsvis snart 100 år og 60 år. Hvem vet, kanskje brukte de den ferske suksessen som sovepute helt til den ikke lenger var fersk?

Det er livsviktig at United aldri ender opp som dem.

Minnene av det vonde vakuum mellom Busbys siste ligagull og Fergusons første bør virke som en varsellampe for Woodward, Glazer & Co. Hverken de eller vi må noen gang ta suksess for gitt. Det er nok av eksempler på klubber med vinnerkultur så solid at den satt i veggene. Hva hjelper det når det kommer råte i de samme veggene? Eller at man hviler så lenge på laurbærene at bladene rekker å visne?

Det er på tide å våkne nå, Manchester United!