«United er så mye mer enn 90 minutter med fotball»

Merk: Dette var lederen i den nye utgaven av United-Supporteren.

Den viktigste ingrediensen i hele bakverket: Fansen!

Som ketchup uten tomat, som pepperkarer uten pepper. Noe er bare feil når fotballkamper spilles uten publikum på tribunen. Ole Gunnar Solskjær sa i intervjuet i forrige utgave av United-Supporteren at «det å spille uten publikum er nesten som å spille elleve mot elleve på trening.»

Det sier en del.

For oss supporterne blir det til og med fra TV-stolen en annen opplevelse. Merkelig nok, vil noen kanskje hevde, men sånn er det i hvert fall. De tomme tribunene klarer på en utspekulert og sleip måte å tappe engasjement. Ikke alt selvfølgelig, men litt – og det er ille nok. Den kunstige publikumslyden er i hvert fall ingen hjelp.

Det er noe falsk og patetisk over det som irriterer mer enn det inspirerer.

8. mars er det ett år siden sist det var publikum på Old Trafford. Da et fullsatt Drømmenes Teater så United slå naborival og regjerende ligamester Manchester City, og et ekstatisk Red Army eksplodere da Scott McTominay på overtid dundret inn 2-0-målet. De heldige som var på kampen gikk syngende ut i Manchester-kvelden, mens United-supportere andre steder bare gned seg i hendene og så fram til neste tur til Cottonpolis.

Ikke den største pessimisten blant oss hadde trodd at det skulle gå så lang tid uten tilskuere på Old Trafford, men der er vi altså nå.

Og enda verre: Ingen, absolutt ingen vet når supporterne igjen kan fylle de 75 000 røde setene.

Da Boris Johnson åpnet opp for 2 000 tilskuere på noen arenaer før jul ga han oss et håp, men det viste seg snart at det var et falskt håp. Det gikk ikke mer enn 22 dager fra den første kampen til den siste. Det ble påstått før de åpnet at det ikke ville ha noen effekt. Det ville være gøy for de sesongkortinnehaverne som ble trukket ut, men for laget ville det ikke bety noe fra eller til på et stort stadion.

Antakelsen var en grov undervurdering av fansens betydning.

Det er ingen tvil om at de heldige klubbene som fikk lov til å slippe inn 2 000 supportere dro nytte av det. Egentlig var det litt merkelig at politikerne besluttet å slippe inn folk på kampene mens pandemien herjet som den gjorde, men dem om det. Så vidt vi kunne se var det også dårlig med smitteverntiltak. Det ble sagt på forhånd at det skulle være fra syv til ti seter mellom hvert menneske. Det stemte i hvert fall ikke, og bruk av munnbind var litt «comme ci comme ca.».

Dessuten var det en besynderlig avgjørelse å forskjellsbehandle når fansen så avgjort betyr mye. Det burde vært som i Norge, alle lag eller ingen.

Liverpool var den heldigste med tre hjemmekamper med publikum. Brighton, Everton og Southampton fikk to, mens Arsenal, Chelsea, Crystal Palace, Fulham, Tottenham og West Ham fikk én hjemmekamp med publikum.

De øvrige, inkludert United, fikk ingen.

Eldre mennesker har fortalt hvordan folk her i Norge gikk bokstavelig talt mann av huse og møtte opp i tusentall på selv de mest uinteressante fotballkampene etter andre verdenskrig. Årsaken var enkel: Folk var rett og slett sulteforet på fotball. Vil vi oppleve det samme den dagen samfunnet, både i England og her i Skandinavia, er tilbake til normalen? Muligens, men det er én stor forskjell og det er at det ikke ble spilt organisert fotball i det hele tatt i Norge under krigsårene, mens det nå tross alt blir spilt fotball og vi får servert hvert eneste spark på ballen via TV.

Kanskje det blir stikk motsatt? Sånn at den lidelseslange pausen fra å se fotball live, for oss United, gjør oss så bedagelige og tilfreds at vi ikke orker å karre oss opp av godstolen den dagen stadion-portene åpner. Neppe. TV-kampene er gode å ha, men blir aldri bli noe annet enn et surrogat for ekte vare.

Og ekte vare i denne sammenheng er å se United live. Det dreier seg om, som alle supportere vet, så uendelig mye mer enn 90 minutter med fotball.

Det kan være små, enkle ting.

Som å våkne på hotellrommet med visshet om at «yes, i dag er det match!».

Bunken med aviser du kjøper inn, men egentlig aldri leser så mye av fordi du er for oppspilt og har nerver i ulage.

Alle de faste prosedyrene. Som å gi noen pund til en tilfeldig uteligger. Både fordi han eller hun garantert trenger dem, men også fordi du innbiller deg at det bringer lykke.

De uvurderlige timene med kompisgjengen på puben når ordet kvalitetstid får en helt ny mening.

Den overfylte trikken som aldri har hørt om 1-metersregelen ut mot stadion.

Spaserturen du har tatt så mange ganger før. Fra cricketbanen eller Salford Quays der du instinktivt øker tempoet litt når du får øye på den utskjelte, men karakteristiske takkonstruksjonen på Old Trafford.

Du kjenner sitringen i kroppen og optimismen stige for hvert skritt du tar. Du ser de samme, kjente fjesene. Den skrikende half and half-selgeren du ikke levner et blikk. Pin-selgeren, han du kjøpte München-nål av i fjor. Programboden med gamle skatter der alderen på kundekretsen ser ut til å øke for hvert år. Barney og de andre trofaste fanzine-selgerne som har stått på nøyaktig samme plass kamp etter kamp, år etter år i sol, regn og snø. De enormt svære politihestene som utsondrer respekt. Svartebørsselgerne som kanskje forsøker å være diskret, men som likevel stikker ut som en kvise på nesetippen. Fish & chips-boden du alltid stopper ved. Ikke fordi du er sulten, men av overtro og gammel vane.

Den lange køen utenfor Bishop Blaize og den hoiende gjengen som har kommet seg inn, men som står på pubens veranda med svingende plastkrus for å misunne de i køen.

Du ser Angelo og hans Red Star, som han påstår er Manchesters eldste suvenirsjappe. Lou Macari Fish and Chip Shop, som lå der da du så din første match. Ildsjelene til MUST i Sir Matt Busby Way. Hotel Football med den gamle slåsskjempen O’Neill utenfor og like bortenfor Webby, de beste dørvaktene i byen.

Til slutt den lange rekken med mennesker foran deg for å komme inn på stadion, rekken som beveger seg uendelig sakte. De stygge massive betongtrappene du må forsere. Det altfor trange barområdet under tribunen der noen alltid skumper borti et ølkrus som spruter utover. Den siste turen på det nedslitte og stinkende toalettet for å slippe å måtte gå under kampen. Alt det er et savn.

Så, endelig er du inne på tribunen.

Du trekker inn den udefinerbare, men like fullt så lett gjenkjennelige lukten av stadion. En kompott av gress, halvhjertet mat i form av pai og pølser, våte klær, svette og mennesker. Du skuer over mot bortesupporterne og fnyser av deres ynkelige forsøk på å psyke ut United-fansen.

Du er med når Old Trafford løfter laget fram, og skriker stygge ord både vokalt og inne i deg når det går imot.

Du sjekker irrasjonelt ofte hvor lenge det er igjen av kampen.

Når den forløsende scoringen endelig kommer kaster du deg om halsen på personen ved siden av. Et menneske du aldri har sett før, men som ser omfavnelsen som like naturlig som du.

Det er hva alt handler om.

Vi er mange som kjenner på savnet nå, kall det gjerne hjemlengsel til Manchester og Old Trafford. Derfor er denne utgaven av United-Supporteren dedisert til nettopp DEG, United-supporteren.

Derav den originale, men fantastisk fine forsiden på dette bladet. Derav også en supporter-enquête der vi spør om hvordan tomrommet etter United egentlig oppleves.

Passende nok sammenfaller denne supporter-hyllesten med Supporterklubbens jubileum. 15. februar er det 40 år siden to 18-åringer i Bergen bestemte seg for å starte supporterklubb for Manchester United. To kloke hoder. Hvilken beslutning DET var!

Kanskje det viktigste avsparket av dem alle…