«Stolt og skamfull»

Egentlig skulle det ikke være mulig.

Å føle seg både stolt og skamfull på samme tid.

Men det går altså an.

Skam over Manchester United – eller rettere sagt klubbens administrative ledelse.

Og umåtelig stolthet over Uniteds supportere, manager og spillere.

Du verden så mye galt klubben vi forsøker å støtte klarte å gjøre i løpet av få uker. Like greit å starte med det verste.

Superligaen… Kanskje var det de mest surrealistiske 48 timene i moderne fotballs historie. Fra annonsering med brask og bram til total kollaps i løpet av to døgn.

I kjølvannet gikk Ed Woodward av til spott og spe – selv om han lot seg overtale til å jobbe ut året. Når Woodward påstår at han egentlig var imot Superligaen, så høres det mildt sagt hult ut. Hvis Uniteds adm. dir. var så fryktelig imot, hvorfor hoppet han ikke av en eller annen gang i løpet av den tre år lange prosessen med planer. Slange og løgner er ikke pene ord å bruke om andre mennesker, men det var nettopp de vendinger som ble brukt om Woodward. Det var den lite flatterende karakteristikken fra UEFA-president Aleksander Ceferin da han fant ut at Woodwards støtte til det nye Champions League-formatet bare hadde vært tomt snakk, mens Woodward samtidig bak hans rygg hadde jobbet med planene om Superligaen.

En annen som tydeligvis ikke hadde fått noen informasjon var Ole Gunnar Solskjær. Det var ikke pent å se hvordan han ble kastet under bussen i forbindelse med Burnley-kampen. Hvis Woodward eller Glazer hadde kommet med offentlige uttalelser om Superligaen, ville Solskjær sluppet å bli grillet av journalister da nyheten sprakk den søndagen i april. Forberedt eller uforberedt, Solskjær sto med rak rygg i en særdeles ukomfortabel situasjon.

Planene skal ha vært så superhemmelige at det i klubben kun var Ed Woodward og Joel Glazer som visste om dem. Der er det faktisk en trøst, om enn aldri så liten, at det var bare de to som hadde forseglet Uniteds skjebne og meldt oss på «det gode selskap».

Fordi det var en skammens dag for alle United-supportere, verden over, da det ble kjent at vår klubb skulle være med. Delta i en turnering som ville vært en direkte trussel mot hele integriteten til spillet som er kalt «the beautiful game». Der fundamentet er åpen konkurranse og der alle i prinsippet kan slå alle. Der Leicester kan vinne Premier League, der Hellas kan slå Portugal i EM-finalen og der Villarreal kan slå Manchester United i Europa League-finalen.

Vår klubb, som er tuftet på Sir Matt Busbys verdier som respekt, åpenhet, ærlighet og høy moral, skulle her heve seg over alle andre som et simpelt Melodi Grand Prix-konsept der noen er automatisk kvalifisert. Vi har måttet tåle mange knyttneveslag i trynet som United-supportere. Vi har tatt imot, men alltid med hevet hode.

Men ikke denne gang. For én gangs skyld var det beskjemmende å kalle seg Manchester United-supporter. En smertefull følelse vi forhåpentligvis slipper å kjenne på igjen så lenge vi lever.

Det er ufattelig å tenke på at planene om Superligaen ble smidd av toppsjefene i Europas fotballelite. Sannsynligvis tolv meget smarte hoder, noen av dem kanskje lynende intelligente, men én ting manglet de. Nemlig evnen til å sette fingeren på en fotballsupporters puls. Og evnen til å identifisere seg med mannen og kvinnen i gata – eller rettere sagt tribunen.

Og fordi de manglet denne ene lille, men akk så viktige, egenskapen så ramlet tre års arbeid og planlegging sammen som et korthus. Aldri har fotballfamilien stått så samlet. Supportere, eksspillere, spillere, trenere og ledere. Alle følte avsky. Det ble en unison mobilisering fra grasrot til topp og det var den, samlet sett, som fikk planene til å havne i avfallsdunken.

Gary Nevilles velformulerte utblåsning for åpen mikrofon hjalp sikkert på. Bruno Fernandes var den første profilerte spilleren som offentlig gikk imot Superligaen, og her skal det understrekes at det var før United trakk seg. Portugiseren skrev på Instagram «Dreams cannot be bought». Hans standpunkt var ikke til å misforstå. Det samme med Marcus Rashford som på Twitter la ut bildet av banneret med Sir Matt Busby-sitatet «Football is nothing without fans» og tydeliggjorde med det sin støtte til supporternes demonstrasjoner.

Uniteds supporterskare består av mange fraksjoner, men her var det rørende samhold og enighet om å rydde styggedommen av veien. Derfor har vi supporterne all grunn til å påberope oss noe av æren for at Superligaen strandet som en livstrøtt hval. Ingen har lyst på gåselever og trøfler til middag hver dag. Som det sto på den ene plakaten. «We want our cold nights in Stoke».

Det var ille nok at United var påmeldt til Superligaen, men det som gjorde det vondt verre var at United, det vil si Joel Glazer og Ed Woodward, visstnok var blant pådriverne bak galskapen. Glazer skulle sågar smykke seg med tittelen «vise chairman».

United-fansen hadde fått nok. Det var tid for å demonstrere og det ble raskt klart at dette ville bli svære greier. Men til tross for at demonstrasjonen ble varslet, var det tydeligvis ingen i klubben som tenkte på at det burde vært større vakthold enn noen få klubbansatte, stort sett godt voksne menn som er gode United-supportere. Det tok lang tid før forsterkninger og politi på plass. Likeledes var det grenseløst naivt at ikke laget hadde ankommet Old Trafford før demonstrasjonen skulle starte.

Men som supporter må det ha vært en fantastisk følelse å stå der. Skulder ved skulder med likesinnede, vite at dette ble lagt merke til verden over og at det ville få betydning. Noen ytterst få gikk over streken og det var synd at en fra politiet ble skadet. Å storme inn på banen er heller ikke greit.

Men igjen; det skyldes Glazers forsømmelse. Hvis amerikanerne hadde gjort jobben sin, rustet opp Old Trafford til et moderne stadion med tilstrekkelig standard så vel byggeteknisk som teknologisk, ville det vært fysisk umulig å komme inn på et stengt stadion.

Ved demonstrasjon nummer to kunne klubben benyttet anledningen til å strekke ut en olivenkvist, men meldte i stedet krig. Nå var det plutselig ikke måte på vakthold! Var det flaut første gang, var det direkte pinlig nå. Gjerdene, veggene og barrierene rundt Old Trafford ga assosiasjoner til en krigssone på film. Det ble kalt inn ekstra politiforsterkninger fra nabofylker og Wales. Hva tenkte de på? Glazers skal vite at det å sette opp murer for å stenge sine egne fans ute, er ikke akkurat brobyggende.

Det er blitt anslått at det var opp mot 10 000 demonstranter på den første demonstrasjonen, mens det til sammenligning var 500 på nummer to. Ved den første var det tidenes undervurdering, ved den andre var det kanoner mot spurv.

Og apropos ting å gremmes over. Tre års utestengelse til supporteren som kastet et skjerf (!) inn på banen etter kampslutt!? Hvem er det som sitter og kommer opp med sånt vås? Hva slags mennesker er det? Nå endte historien godt, men det var kun fordi Luke Shaw tok affære og ryddet opp.

Etter Superliga-fiaskoen kom Glazers med en beklagelse, men den ble prompte sendt i retur over Atlanteren med beskjeden «Apology not accepted.»

Men det skulle komme mer fra Florida-familien. Etter 16 års stillhet hadde østersen plutselig begynt å snakke. Det kom et brev! Ingen lar seg imidlertid dupere av brevet fra Joel Glazer. Pene ord, kanskje forfattet av en Philadelphia-advokat for alt vi vet. Supporter-organisasjonen MUST har i årevis forsøkt å kommunisere med Glazers uten at amerikanerne har vist et snev av interesse for å gå i dialog. Så hvorfor nå?

Vel, et tips er Glazers hadde fått med seg hva fotballsupportere faktisk er i stand til. Supportere, eller «kunder» for å bruke en terminologi Glazers kanskje skjønner bedre, er nemlig kapable til å stoppe fotballkamper, hindre treninger og ødelegge sponsoravtaler. Glazers har på trygg avstand sett hendelser som er ekstremt kompromitterende for merkevaren Manchester United. Og en merkevare satt i dårlig lys betyr i klartekst tapte inntekter. Det er definitivt et språk Florida-søsknene forstår.

Supportere vil imidlertid ha handling og ikke ord.

Supportere er lei av å se en gjeld som ikke slettes samtidig med at Glazers melker penger ut av United som om klubben var en ku.

Supportere er lei av å se Drømmenes Teater forfalle uten at eierne koster på stadion så mye som et malingsstrøk

MUST, som Supporterklubben har inngått samarbeidsavtale med, jobber for mye bra. Blant annet at supportere bør bli representert i Uniteds styre, på sikt den såkalte 50+1-modellen og enda lenger fram et Glazer-fritt Manchester United.

Som Gary Neville sa i sin tordentale: «Disse åtseleterne bør sparkes ut av både fotballklubben og landet.»

Det er først da champagnen kan sprettes…

Dette er lederen fra siste utgave av United-Supporteren.