Vi ba City-supporter og VGs fotballjournalist Knut Espen Svegaarden skrive for oss om sitt forhold til United.Han sa ja.
Svegaarden, med kallenavnet Svea, er Lillehammergutt og City-supporter siden 1969. Han jobbet i Arbeiderbladet 1985-91 og har vært i VG siden 1991. Spesialfelt: Engelsk og norsk fotball. Du kan følge ham på twitter her.
Vi takker for at han sa ja!
———————————————-
Annonse
Av Knut Espen Svegaarden
”Din jævla United-supporter!”
Slik startet flere av brevene – og etter hvert mailene – jeg fikk på 90-tallet.
Og jeg er trolig den City-supporteren som har vært flest ganger på Old Trafford.
Det gikk så langt en periode at vakten ved presseinngangen bare nikket til meg da jeg kom. Han kikket ikke på akkrediteringen en gang, bare ønsket meg velkommen tilbake.
Skulle jeg rope ut – bare en gang kanskje – at jeg holdt med City?
Selvsagt ikke.
De fleste skjønner ikke, og vil neppe noen gang forstå, at en journalist skriver om det som gjelder der og da, ikke ut fra hvilket favorittlag han eller hun holder med.
Annonse
At tilhørligheten til et lag overhodet ikke spiller noen rolle når du er journalist. I hvert fall ikke for meg.
Så da Manchester United ble bedre enn de var før – først – for så å hente tre (fire) nordmenn til klubben, så ble det såpass heftig i VG at vi opprettet vårt eget Manchester-kontor, først i Castlefield, deretter i sentrum. Og det var naturlig at jeg – som fotballansvarlig – reiste ofte over, var på treninger og kamper – og skrev mye om Manchester United.
(Bildet til høyre er av Svegaarden og sønnen Isak)
Fordi jeg kjente Berg, Johnsen og Solskjær best. Og fordi jeg kan engelsk fotball.
Da var det naturlig at det ble mye United. Og helt riktig var det også.
Manchester City var det jo uansett ikke så mye å skrive hjem om.
Der United hadde ”The theatre of dreams” lagde City sin egen versjon – “The theatre of comedy.”
Så det var i grunn ganske enkle valg på den tiden for en VG-mann.
Annonse
Men det var like moro å svare hver gang brevene datt inn at ”Jo, takk for kritikken, men jeg holder faktisk med City, om det skulle være interessant.”
Jeg hørte ikke mer da.
—
I 1968 eller 1969, jeg er ikke sikker, jeg var i hvert fall seks-sju år, falt fingeren ned på et fotball-lag som het Manchester City. Faren min forklarte at City betydde by. Javel, da ble det sånn.
Siden har jeg stort sett hatt et helvete på grunn av ET fotball-lag – men aldri på grunn av United.
Jeg har aldri hatt noe spesielt anstrengt forhold til United, trolig som en av få City-fans. Litt på grunn av noen logiske grunner som jeg skal prøve å forklare her:
1973/74 var den første sesongen jeg fulgte med i engelsk fotball. 10 år gammel så jeg United rykke ned. Den første sesongen jeg kjøpte fotballblader og begynte å skrive lagoppstillinger for City (som jeg har gjort hver sesong siden) var United i 2. divisjon. Da de rykket opp igjen, vant City et trofé. Og de to neste sesongene kjempet City om ligagullet. Det gjorde ikke United.
Så mitt fotball-liv startet på mange måter med Liverpool som hovedrival (som United nå selv har hatt i mange år), og dermed fikk jeg heller ikke noe spesielt forhold til United. I tillegg var jeg veldig allsidig interessert, og kan fortsatt Uniteds cupfinale-oppstilling i finalene på 70-tallet i hodet (lagoppstillinger er en fetisj jeg har).
Og realiteten er den – selv om mange United-supportere sikkert er uenige – at klubbene var ganske jevne fram til 1992/93.
Et lite dypdykk fra etter sesongen 1967/68 da begge vant titler:
City og United 1969-92:
Annonse
City: 1 FA-cup, 2 ligacuper, 1 cupvinnercup, to 2. plasser i ligaen, en tapt FA-cupfinale, en tapt ligacupfinale, og to nedrykk.
Annonse
Totalt: Fire titler, fire ”sølv” og to nedrykk
United: 4 FA-cup, 1 ligacup, 1 cupvinnercup, tre 2. plasser I ligaen, to tapte FA-cupfinaler, to tapte ligacupfinaler, og et nedrykk.
Totalt: Seks titler, sju ”sølv” og et nedrykk.
Litt forskjell, men ikke all verden egentlig.
* I 1989/90 vant City 5-1 på Maine Road.
* I 1990/91 var City foran United på tabellen.
Så kom Premier League, sesongen da City tapte kvartfinalen i FA-cupen hjemme mot Tottenham mens United vant sitt første ligagull siden 1967.
Der og da skjedde det noe.
De fleste trodde manager Mel Machin hadde noe på gang da City, med seks fra egen junioravdeling, slo United 5-1 i 1989 – og at Alex Ferguson var ferdig.
I stedet var det Machin som fikk sparken, bare 10 uker etter massakren på Maine Road, og Ferguson som vant flere ligagull på 90-tallet med seks spillere fra egen junioravdeling…
Litt ironisk er det derfor at Ferguson, som overtok som manager rett etter at City slo United i juniorfinalen i 1986, rått kopierte Citys talentkonsept da han startet revolusjonen sin. Det har han i hvert fall innrømmet selv. Og svaret kom med Class of 92. Resten er historie.
Citys formann Peter Swales fikk uansett panikk da United vant gullet i 1993 (han hadde hele tiden vært stolt av at City var det siste Manchester-laget som vant ligaen) og begynte med sin egen versjon av ”Manager of the month”.
Bare fra august til desember 1996 hadde City fem managere.
Og i de 25 årene Ferguson har styrt Old Trafford har han hilst på 16 City-managere.
Ikke rart United har vært stabilt gode siden 1991 mens City har vært ustabilt dårlige.
* Da United vant The Double i 1996, rykket City ned.
* Da United vant The Treble I 1999, spilte City på nivå tre.
For meg ble avstanden så stor at jeg gikk fra United som bare en av mange konkurrenter på 70-tallet til at jeg ikke brydde meg på 90-tallet.
– Se heller til dem. Og lær, sa jeg til City-supportere som ropte ut sin galle på den tiden. Det var bare å la seg imponere over det Ferguson fikk til, med en blanding av egne produkter, smarte kjøp og dyre kjøp.
I stedet ble United en jobb, en interessant en.
Jeg er trolig den første, norske journalisten som besøkte Alex Ferguson på kontoret hans – dette var på treningsfeltet The Cliff i 1987. Jeg opparbeidet meg et godt forhold til Englands beste fotbalspiller, Bryan Robson, via intervjuer både i 1988, 1990 og under EM 1996 (da som assistent-trener).
Og jeg husker jeg spurte Gary Neville under EM 1996 om hva han trodde om Ole Gunnar Solskjær som medspiller.
– Who? var svaret.
Det gikk kanskje en måned, så skjønte unge Neville godt hvem jeg mente.
Og da Solskjær scoret vinnermålet i 1999-finalen, så innrømmer jeg at jeg jublet. Fordi jeg aldri har hatt noe til overs for Bayern München, men mest fordi jeg jublet over at en gutt jeg kjente ganske godt skapte historie.
Jeg klarte til og med å finne ut hvor han bodde, tok meg dit – og ringte på.
Ut kom Solskjær, mens kona Silje sto bak. Jeg fryktet sinne.
Han var mest opptatt av hvem som kunne ha fortalt meg hvor han bodde, så han kunne luke i venneflokken sin.
Typisk Solskjær.
Ellers var han vennligheten selv.
Som vanlig.
—
Fra 1989 og til 2002 slo ikke City United.
Men siden har det blitt noen enkeltseirer, så vi i hvert fall slipper å høre om hvor mange år det er siden siste seier.
Og så kom pengefolket til City, i 2008, reddet klubben fra konkurs og har gjort den konkurransedyktig.
Også overfor United.
Det er jevnere nå, jevnere kamper, jevnere på tabellen, jevnere om mye faktisk. Og banneret på Old Trafford er borte. Takk.
Og det er det noen United-supportere som ønsker et bedre City velkommen, mens mange trolig synes det hele er falsk og dumt – på grunn av pengene.
Den store debatten om det er utrolig vanskelig å ta. Jeg bare minner om to ting:
* Ferguson var den manageren som brukte mest penger fra han overtok i 1986 og til han endelig vant ligagullet i 1993.
* United og City har historisk sett alltid brukt mye penger. Og skal et lag i dag klare å slå seg inn blant de beste må de bruke mye penger for å ha noen mulighet, siden pengepremiene i PL og CL er så høye at de som deltar der hele tiden får mest og derfor bare kan øke forspranget både sportslig og økonomisk.
Men jeg sier ikke at jeg liker det.
På 70- og 80-tallet så du hvem som var den beste manageren og hvilken klubb som gjorde best jobb. Fordi vilkårene var ganske like. Den smarteste vant – ofte. Som Clough i Derby og Forest, som Saunders i Aston Villa og Robson i Ipswich.
Siden Premier League og Champions League ble innørt er dette en sannhet med sterke modifikasjoner. Det er gitt ut bøker som konkluderer med det opplagte: Det er penger som gir suksess i dag.
Jeg vokste opp med gleden over lokale spillere og ønsker meg egentlig tilbake dit.
Imens gleder jeg meg over at Manchester har to gode lag, og at derbyene kanskje betyr mer enn de har gjort noen gang i min tid.
Og vær trygg på en ting: Respekten for United som klubb er like stor som den har vært de siste 20 årene, tross Citys lille suksess i fjor.
Imens kjefter jeg som vanlig på noen idioter av City-supportere som fortsatt – historieløst – synger ”Munich-sanger”.
City mistet sin kanskje beste spiller gjennom tidene på rullebanen i München (Frank Swift, pensjonert spiller, da journalist).
For meg er ikke fotball hat.
Og det er heller ikke hovering.
Sånn forblir det – uansett om det er United eller City som vinner på søndag, eller som står øverst på tabellen i mai.
