Det er et sentralt spørsmål man stiller seg. Det syntes nemlig svært vanskelig å enes om hvorvidt vi fortjener å være der vi er, eller om vi burde kjempet om ligagullet.
Annonse
Jeg snakker selvsagt om stallen.
La oss spole tilbake til mai 2018. Vi avsluttet sesongen på andreplass, vår beste plassering etter at Ferguson gav seg. Mourinho uttalte selv at det var et mirakel å klare andreplassen.
Vi handlet Fred og Dalot. Så kom august brått på etter en sommer som gikk så grusomt fort, med VM. I tillegg var det to uker kortere overgangsvindu enn hva vi er vant til.
En svært avstumpet oppkjøring startet, og det tok ikke lang tid før Mourinho sendte ut signaler om sin misnøye. Misnøye med at han hadde så få spillere tilgjengelig, misnøye med den lange sommeren, og til slutt misnøye med kvaliteten på troppen.
Han fisket etter en midtstoppersignering, antageligvis, som styret sannsynligvis satte foten ned for. Dette førte til det som i mine øyne var det første varselssignalet om problemer i sikte. Han uttalte nemlig at troppen hans var alt for dårlig til å kjempe om titler. Isolert sett kan man være enig, eller uenig i dette.
Samtidig må man jo si at når man har åtte spillere i semifinalene i VM, er det jo et aldri så lite luksusproblem å mangle spillere fordi de har gjort nettopp det; spilt semifinaler i VM.
Dårlig stemning
Problemet er hva slags signaler dette sender til spillerstallen. Mens trenere som Klopp og Guardiola tilsynedlatende storkoste seg med oppkjøring og ikke kunne få snakket varmt nok om alle talentene og de unge spennende spillerne som nå fikk prøve seg, var Mourinho stort sett pødden hele veien. Vi fikk også enda en feide mellom Martial og Mourinho, etter at Martial var borte fra trening mens han ble pappa.
Annonse
Summa summarum gikk vi inn i sesongen med elendig stemning, dårlig moral, og kun kanskje to oppturer. Shaw virket veldig spennende, og Andreas Pereira storspilte.
Så kom seriestarten, og vi spilte vår beste kamp i PL-sesong 2018/19 mot Leicester. Vår kanskje beste spiller var ikke så overraskende nettopp Andreas Pereira. Så kom oppgjøret mot Brighton, en kamp vi tapte på ydmykende vis. Samtlige spillere presterte elendig, og dette ble mer eller mindre det siste vi så til Pereira. Han ble byttet ut, og fikk aldri muligheten igjen.
ANDREAS PEREIRA – hvor ble han av?
– Tregt, uinspirert og defensivt
Dag Langerød har brutt ned sesongen i gode og dårlige omganger. Vi har hatt noen gode omganger. De kommer stort sett etter at vi havner under og må score mål. Så lenge det er uavgjort virker Manchester United fornøyd med å ligge dypt i eget forsvar og la motstander diktere spillet. Uansett om laget heter City, eller Derby.
Jeg vil ikke bryte ned alle kampene her, og de fleste som leser dette har sett kampene selv, og sikkert gjort opp sine egne meninger om dem. Kort fortalt har sesongen vært preget av tregt, uinspirert spill, defensiv tilnærming og desperate opphentinger i dårlige kamper. Noen høydepunkter har vi fått, men det er langt mellom lysene i tunellen, og de er ofte ikke særlig sterke, disse lampene som lyser vei.
Formasjonsmessig har vi prøvd ut det aller aller meste. Vi har spilte med tre stoppere, midtbanespillere i midtforsvaret er blitt et kjent syn, vi har spilte med fem bak, vi har spilte med to ankre, tre ankre. Slå opp en hvilken som helst formasjon på FIFA på playstation – vi har prøvd den. Tematisk har store trege spillere blitt foretrukket, mens Fred, Pereira, Herrera og Mata har figurert på benken eller ikke i det hele tatt.
Lysende stjerner for andre, men slukner hos oss
Høsten har også vært preget av utenomsportslig fokus, og det er på mange måter en viss ironi at Shaw og Martial, to av spillerne som har fått mest tyn av Mourinho, har vært de som har spilt best for oss. Jeg var fristet til å sette opp en rask oversikt med spillervurderinger, men det er enklere å si at samtlige har skuffet, utenom kanskje nettopp disse to.
Annonse
Lukaku bøtter inn mål for Belgia men er vaksinert mot å score for oss. Pogba spiller fantastisk som oftest for Frankrike, men ser ut som en umotivert old-boys-spiller for oss til tider. Rashford og Lingard spiller brilliant for England, men er skygger av sitt potensiale for oss. Jeg tror de fleste ser en klar rød tråd i det jeg prøver å si.
JESSE LINGARD og MARCUS RASHFORD – strålende for England, middelmådige for United.
– Derfor må Mourinho bort
Noe er anderledes i vår klubb, enn hva det er andre steder. De fleste er nå til slutt enig om fellesnevneren. Jeg har ikke tenkt å bruke side opp og side ned på å fortelle alle om at Mourinhos tid i denne klubben er, eller burde være, omme. Men der er det altså. Fellesnevneren som får ligningen til å gå opp. Jeg nevner det ikke nå for å formidle et budskap om at han bør sparkes, men for å formidle et budskap om HVORFOR han bør sparkes, og om hvorfor vi ikke kan måle kvaliteten på stallen under ham. Og her er jeg nådeløs i min kritikk av et griskt, tafatt og direkte feigt styre uten ambisjoner utenom høyere fortjeneste.
«Vi ikke kan sammenligne oss med City, Chelsea, Arsenal, Tottenham eller hvem det nå måtte være, så lenge Mourinho er trener.»
Det er nemlig slik at spillere som har vært klart best i sine tidligere lag, eller ihvertfall svært viktigere brikker, ikke er i nærheten av å prestere for Manchester United. Troppen er full av dem. Noen får spilletid og er elendige, andre brukes ikke overhodet, selv om laget sliter. Forstå det den som kan. Jeg skal ikke spekulere i hvorfor Bailly, Fred, Pereira og andre ikke spiller fotball i et lag som skriker etter dem.
Det jeg derimot vil si, er at vi ikke kan sammenligne oss med City, Chelsea, Arsenal, Tottenham eller hvem det nå måtte være, så lenge Mourinho er trener. Spillerstallen vår er breddfull av store navn på gode spillere med et toppnivå som er så mye høyere enn hva de presterer for oss, at toppen kan engang ikke skues høyt der oppe.
Derfor må vi starte å behandle ett problem av gangen før vi kan se omfanget av denne sykdommen i klubben. Så kan vi sikkert mange være enige om at spillere som Young, Valencia, Matic, Jones og flere har svært begrenset nytte i vår fremtid som topplag, med all respekt for dem. Det er ikke dem jeg sikter til. Jeg sikter til våre unge, moderne, raske talenter, spillere som ikke har passert 25, eller er rett rundt den alderen, og forsvinner i intet under en rådvill trener.
Ikke døm dem fordi Mourinho ikke evner å tilrettelegge for deres suksess.
Hovedfokuset på dette innlegget ønsker jeg ikke skal handle om verken trener eller spillere, direkte.
Hovedfokuset mitt skal handle om noe litt større, nemlig mentalitet, forventninger og målsetninger. Sportslige ambisjoner, realistiske eller urealistiske.
Fremdeles sitter mange på gjerdet. Og ikke nødvendigvis fordi man fremdeles har tro på Mourinho – selv om noen sikkert også har det, men fordi “man mangler alternativer”. Og her er mitt ankepunkt, og min dype fullstendige uenighet i nettopp dette.
«Skal fansen få gjort noe må vi snakke samme språk som eierne.»
Vi som klubb er i en situasjon der vi rent praktisk er overlatt i styrets, trenerens og spillernes vold. Det er lite supportere kan gjøre. Vi har sett fly med bannere over stadion, vi har sett plakater og skilt, og vi har hørt buing fra tribunene. Jeg syntes ikke noen av disse delene har så mye for seg. Skal fansen få gjort noe må vi snakke samme språk som eierne. Vi må henvende oss til dem, og sponsorene rent økonomisk. Jeg snakker om tomme seter på Old Trafford. DET er et signal de ikke har råd til å overse.
Annonse
Hvorfor vi bør sende et slikt signal
Annonse
Det har vært en rekke personer i ulike stillinger – det være seg Mourinho som trener, pundits på TV og medier, United-legender, journalister og andre, som aktivt har jobbet med å senke forventninger. De fleste forventet et tittelrace denne sesongen. FØR sesongstart. Selv om Mourinho selv aktivt prøvde å drepe disse ambisjonene før ligastart. Så ble ambisjonene igjen senket til at man skulle være fornøyd med topp fire.
Nå er ambisjonene å i det hele tatt klare å karre seg inn i topp fire før sesongslutt, og i skrivende stund fant jeg ut at Mourinho i et intervju med brasiliansk presse sa at han trodde det ville være et “mirakel” å klare topp fire. Det finnes ikke nok tyggis i hele verden for å døyve den vonde smaken man får i munnen når man hører slikt.
Ikke fordi det er trist å innse at han har rett, men fordi man tenker “hva slags signaler sender dette til en allerede demotivert spillertropp”.
– Ingen har fått se Uniteds toppnivå
Igjen faller vi tilbake på signaler. Jeg syntes det er vanskelig å anslå kvalitetene i dagens stall. Alle ser hvor vi er nå. Men toppnivået vårt – det er det faktisk ingen som har sett, tør jeg påstå. Mourinho er så langt unna å hente noe som helst ut av dagens stall, at det blir vill gjetning. Men skal jeg være edruelig skal jeg ærlig si at vi neppe kunne hamlet opp med City når mai 2019 kommer. Men å være i topp fire? Det er en selvfølge!
Og her kommer poenget mitt: Nå må fans, supportere, alle som heier på Manchester United klatre ned fra gjerdet;
-Er det realistisk at vi kan bytte ut halve troppen, gi Mourinho fem milliarder og revolusjonere stallen? Nei.
-Er det realistisk at vi skifter eiere, eller dagens styre?
Nei.
-Er det realistisk å tro at Mourinho snur dette?
Nei.
– Spark ham!
Så hva gjenstår da? Jo, vi må sparke Mourinho, og håpe at en ny trener kan motivere spillerne, hente det beste ut av troppen, og stake ut en ny kurs man kan tro på og jobbe mot sammen.
Og hver gang det blir sagt, får jeg alltid høre fra noen : “Ja men vi kan ikke sparke Mourinho, vi har ingen gode kanditater til å overta”.
«Det handler ikke om HVEM som skal overta. Det handler om SIGNALER.»
Her kommer svaret, og “punch-linen” min: Det handler ikke om HVEM som skal overta. Det handler om SIGNALER. Det handler om at vi som klubb, fra topp til bunn, fra Glazers til lille Ola Nordmann på 7 år; alle som elsker denne klubben, gir et enkelt budskap om at middelmådighet aksepteres ikke.
– Middelmådighet kan ikke aksepteres
Nei, middelmådighet kan ikke aksepteres. Ikke på noe plan. Mourinho har ikke bare akseptert og omfavnet middelmådighet, han har bygget ned, ikke bare fansens, og egne forventninger, men langt verre – spillernes forventninger, for å få aksept for det verste som kan skje denne klubben, nemlig at folk begynner å godta at vi kun er et middels bra lag. Knapt nok det. Bare uttalelsen alene burde være nok til å få sparken. Om vi så må gå trenerløse frem til januar.
Sparkingen av Mourinho handler ikke om neste trener, det handler ikke om planen videre. Det handler om å ta standpunkt til dagens situasjon, og vise verden, fansen, spillerne, at vi ikke finner oss i det.
Noen må gå foran og si det rett ut. Vi er Manchester United. Vi er vinnere. Vi aksepterer ikke noe annet enn å være favoritter i hver eneste kamp, og er vi ikke det, skal vi gå utpå banen og TRO det likevel, og prøve å være best allikevel.
«Vi har mistet all respekt som klubb. Ingen frykter oss lengre.»
Tre år med Mourinho har skaffet oss noe langt verre enn hva vi fikk under Moyes og LvG. Vi har fått implementert en fotballfilosofi der vi frivillig legger oss for motstanderens føtter og lar dem diktere hva slags fotball som skal spilles, og vi har frivillig tatt stempelet som underdogs. Vi har mistet all respekt som klubb. Ingen frykter oss lengre, og Mourinho, styret, og en rekke andre prominente mennesker tilknyttet klubben har godtatt at det er slik, og bedt fansen om å godta det også.
