Theatre of Nightmares

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

«Har skrevet et lite innlegg med litt tanker rundt hva som skjer rundt selve driften av klubben og de sportslige avgjørelsene», skriver Kjetil Nævisdal, som forord til dette leserbrevet:

Theatre of Nightmares

Av: Kjetil Nævisdal

Drømmenes Teater er blitt et pengedrevet galleri, full av artister som maler sorte bilder for profitt.

Glemt er kunsten. 

La oss starte fra toppen.

            I 2005 ble Manchester United kjøpt opp av Glazer familien. Et oppkjøp som smått startet i 2003, hvorpå familien stadig tilegnet seg større andeler av aksjeposten. Fra magre få prosent vokste den seg raskt til over 50%, og så snart de eide 75% ble klubben fjernet fra børsen i London. Ett knapt år senere eier det 100% av klubben.

            Og det som fulgte etterpå har aldri hatt sportslige motiver – la oss legge all tvil til side. For Glazer familien handler dette kun om penger. For Ed Woodward? Vanskelig å si.

            Uten å gjennomgå hele sagaen med grønne skjerf på nytt, så forteller estimater at oppkjøpet, og gjelden de påførte oss har kostet klubben over en milliard pund. Det er den ene siden av saken.

Jeg nevner dette nå, fordi det er relevant for kronikken.

            Styret i dagens klubb består hovedsaklig av representanter fra Glazer-familien, og Ed Woodward. Den siste sportslige avgjørelsen med faglig tyngde ble i mine øyne tatt da Moyes ble ansatt – formodentlig etter sterk anbefaling fra Ferguson, selv om Ferguson sier i sin autobiografi at det var en avgjørelse fattet fra et samlet styret under Glazers, etter nøye avveininger. Hvorvidt dette var en GOD sportslig avgjørelse har vi fasiten på nå, men Ferguson, i all sin genialitet, tok også feil noen ganger.

            Ferguson har senere sagt at han mener Moyes VAR rett mann til å ta over, men at han burde fulgt anbefalingen om å beholde Phelan og støtteapparatet. Vi er neppe uenige i den observasjonen. Jobben ble for stor for Moyes, og etter 10 måneder fattes den neste dårlige sportslige avgjørelsen, men denne gangen sannsynligvis neppe særlig gjennomtenkt.

            Det kan se ut som at Lous van Gaal ble ansatt basert på sine meritter som trener, og ikke på grunn av sin fotballfilosofi. Selv om jeg vil si at hans øye for utvikling av unge spillere og klare retning, om ikke annet tok med seg noe tyngde inn i klubbens retning utenom en lang Curriculum Vitae.

            Vi kjenner alle slutten på den historien, og her begynner historien å bli virkelig interessant:

Signeringen av Josè Mourinho var på ingen måte overraskende. Den kan sies å ha vært ALT ANNET enn nettopp det. Og det som følger under er ikke for å undergrave Jose Mourinho’s strålende trenerkarriere. Men for en del fans, meg selv inkludert, ble spørsmål umiddelbar stilt:

-Hvorfor ansettes en trener kjent for sin pragmatiske og kjedelige spillestil til en klubb som Manchester United?

-Hva slags perspektiver lå til grunn for en slik ansettelse, da Mourinho aldri har vært noen lojal klubbmann og aldri vært i en klubb lengre enn tre år?

-Det var også store spørsmålstegn rundt Mourinhos evne til å videreutvikle talenter, noe som må sies å være det beste vi satt igjen med etter LvG -Rashford, Martial, Rojo, Depay, Shaw, Januzaj, Lingard, Pereira, Fosu-Mensah, Tuanzebe.

Mourinho – en forretningsansettelse

            Når ansettelsen fant sted var forventingene OG premissene ganske klare. Med Mourinho visste man at man fikk mye. Han havner ofte på kant med spillere, har klare favoritter, lager ofte utenomsportslig bråk, er en klubbnomade. Alle ting som ble sidestilt fordi han også var en trener som LEVERTE. Det ble, av de aller fleste, forventet av vi skulle vinne ligaen under Mourinho. Om ikke første året, så nærmest garantert under det andre. Mange fryktet tredjesesongen.

            Kort oppsummert var Mourinho er forretningsansettelse, fattet av forretningsmenn. Prisen var høy, innsatsen høy, men avkastningen også nærmest garantert. Kan noen med hånda på hjerte si at Mourinhos profil på noen måte passet inn i vår historie og profil? Selvsagt ikke. Det ville være idioti å påstå.

            Men vi var sulteforet på trofeer, og Woodward fikk stadig tynnere hånd å legge på bordet ved nye sponsorforhandlinger. Fansen, aksjene og sponsorene krevde trofèer. Mourinho skulle levere dem.

Mourinho HAR også levert trofeer. Men til hvilken pris?

            Jeg skal i det lengste prøve å unngå spekulasjoner. Men stadige sprikende rapporter forteller om store problemer innad. Splittelser i spillergruppen, stor sannsynlighet for at han har mistet hele, eller deler av garderoben, de dårlige resultatene, og alt det utenomsportslige bråket. Fans har blitt uvenner av mindre, og denne diskusjonen har ingen definitive svar, utenom at tilstanden i klubben er svært dårlig.

            Forholdsvis gode kilder og journalister snakker om at Mourinho ønsker seg ut av klubben, og for meg er tegnene på nettopp det klare. Demonstrative lagoppstillinger for å opponere styrets avgjørelse om å ikke signere enda en midtstopper ved å bruke midtbanespillere er et ekstremt godt signal.

            Hans merkverdige og svært splittende pressekonferanser som tilbakedateres til sommeren, og helt fra Sevilla-fadesen har vi sett en trener som distanserer seg fra klubben, fra enkelte spillere, og fra styret. Ville dette blitt tillatt under Ferguson? At en enkeltperson stiller seg over klubben ved å si at det er naturlig å ryke ut av Champions League, at det er det Manchester United kan forvente, siden han selv har slått dem flere ganger? For min egen del mistet jeg all tillit og ønske om å støtte treneren etter den pressekonferansen. Det var egoistisk, det var illojalt, og det vitnet om en trener som ikke ser på seg selv som en del av klubben. Men jeg kan bare snakke for meg selv.

            Alt er ikke Mourinhos feil. Men det betyr ikke at Mourinho ikke bør – og ganske sikkert også senere i sesongen får sparken. Kniven som splitter fansen stikker dessverre langt dypere. Jeg tror et managerbytte definitivt vil gi oss en lysere hverdag, men på sikt kommer natten ganske fort dersom roten til det onde ikke fjernes.

            Ferguson har vært en velsignelse i forkledning. Ikke en forkledning han selv har ønsket, men hans enorme status i klubben har dekket over dype problemer i en klubb som fremdeles befinner seg i middelalderen hva sportslig drift angår. Han myknet fansens hjerter med god fotball og mange trofeer, og de grønne skjerfene ble stadig færre.

            Hvorfor, lurer jeg på? Glazers er ikke roten til alt ondt, men så lenge de har en lang feit finger med i spillet når det taes sportslige avgjørelser har de minst EN vond rot i gressteppet på Old Trafford. For la oss ikke lure: Glazers-familien har mange gode kvaliteter, men fotballkunnskap er definitivt ikke en av dem.

            Da er det passelig å nevne Ed Woodward. En mann som for meg sitter midt mellom to stoler, den ene stolen er fanget til Glazers og klubbens økonomi, den andre stolen er sportlige avgjørelse og investeringer i klubben. For meg mangler det en stol her. Den stolen Woodward BURDE sittet på, midt imellom disse. Jeg tror Ed Woodward er helt riktig mann, på helt feil plass. Jeg tror de fleste av investeringene, overgangsbudsjettene og pengene inn i klubben er forhandlet dit av Ed Woodward, ikke på TROSS AV, som mange tror. Men det blir synsing. Jeg tror Woodward har en umulig oppgave, han skal tilfredstille en manager som ikke har støtte av eierne etter manglende resultater -som vi så i sommer, og samtidig følge klare retningslinjer fra klubbens eiere.

            Han er fanget i et nett han selv har vært med å spinne. For lenge har de tatt seg sportslig vann over hodet, og de går fort tomme for surstoff dersom de ikke agerer. Det ryktes inn en sportsdirektørstilling. Den stillingen kan ikke bli besatt fort nok, og for min del er det NØKKELEN til en forandring i klubbens sportslige drift.

Jeg har nemlig enorm tillit til Woodward og Glazers økonomiske drift av denne klubben. De har tatt mye penger fra vår klubb, men det får vi ikke gjort allverdens med. Men de har også backet klubben, eksempelvis har Mourinho fått 4,7 milliarder, (200 millioner mer enn hva Klopp har fått), og det er før vi regner på lønnsbudsjettelle forskjeller, som jeg mistenker er astronomiske.

            Glazers og Woodward har kokt suppe med ukjente ingredienser helt siden Moyes avgang, en suppe de selv er ansvarlige for og nå må spise. Det er ikke Mourinho’s feil at hans ansettelse skjer på tvers av klubbens, fansens og spillerstallens filosofi og ønske om å spille fotball. Det må dårlige kokker ta på sin kappe. Mourinho ER derimot ansvarlig for forvaltningen av ingrediensene han har fått, og den er rimelig tynn, den suppen han har fått ut av det.

            Vi kan ikke kvitte oss med 22 mann. (Eller ti, som det ryktes om i dagens spalter i skrivende stund ønsker seg ut.) Det finnes verken sportslige eller økonomiske premisser til grunn for å gjøre de endringene som tydeligvis kreves for å tilrettegge for suksess under Mourinho. Elsk eller hat ham, han ble ansatt i en utakknemlig jobb på gale premisser, og for min del spiller det ingen rolle hvem pekefingeren rettes på. Alt er nemlig lett å peke ut i ettertid. Etterpåklokskap er sofamanageres sterkeste argumenter, men argumenter likefullt.

            Derfor er rekkefølgen på hva som skjer de neste ti månedene avgjørende. Vi MÅ fjerne pengesedlene fra Old Trafford og dyrke drømmen. Fundamentet til denne klubben var ikke grønne dollar-enger, men hardt arbeid, stolthet og et sterkt ønske om å underholde arbeiderne som la ned sine få pund for å støtte de elleve som var utpå der. Tit for Tat. Man får, og man gir.

            Sjelden har fotballspillere fått mer, og gitt mindre. DET faller fullt og helt på spillerne. De skal heller ikke frikjennes. Men dagens sportslige fundament er kanskje ikke så solid, men byggestenene er definitvt der, vi trenger bare riktig lim for å holde det sammen. Det evner ikke Mourinho.

            Men jeg har desverre også overhode ingen tillit til at dagens styre evner å finne riktig mann til å overta, selv om det til tider kan være fristende å si at “hvem som helst er bedre”. Det er neppe langt unna sannheten pr idag, men klubben skal drives lengre enn den neste sesongen, og også lengre enn de neste tre sesongene, som dessverre var tidslinjen når Mourinho ble ansatt.

Økonomisk suksess viktigere enn sportslig?

            Mitt håp er at styret nå innser sine begrensninger, og svømmer til overflaten for å trekke sårt trengt luft. Man kan bare holde pusten enn så lenge, og med mindre Glazers har et ønske om å selge de nærmeste årene, må driften moderniseres og tilrettelegges for faglig tyngde på alle områder, ikke bare den økonomiske.

            Frykten er at økonomisk suksess er viktigere enn den sportslige, for da kan vi bli et topp-fire lag i lang, lang tid fremover. I den grad økonomisk suksess er Champions League, og forskjellen på første og andreplass i Premier League sannsynligvis er en investering som smaker langt mindre enn den koster, fra et rent økonomisk perspektiv.           

            Ethvert dyktig firma håper på det beste, men planlegger for det verste. Dessverre ser det ikke ut som klubben evner å gjøre sistnevnte, og nå mistenker jeg at de sitter på gjerdet mens klubben forfaller, da mangelen på sportslige kvalifikasjoner gir fordel for økonomiske, og Mourinho ble dessverre tildelt ny kontrakt i januar når PSG lokket. Dette fører med seg en ganske stor fallskjerm som Mourinho nå sikler grovt på, og Glazers neppe ønsker å utbetale.

            Spørsmålet nå er ikke hvorvidt Mourinho får sparken, men hvor dypt kniven i spillerstallen vil stikke, hvor langt ned på tabellen, og om topp fire må være matematisk umulig, før Mourinho forlater galleriet i et siste strøk med sortmaling og et selvgodt “hva var det jeg sa”.      

            Dessverre har ikke dagens styre svaret på disse tingene, men et Excel-dokument med de siste kvartalstallene foran seg.

            I en supporter-hverdag som desperat skriker etter helter, maler vi skurker på alle bildene foran oss, og før vi får blanke ark må vi kvitte oss med disse.