LESERBREV: Lov med høye krav

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Lov med høye krav

Av: Kjetil Nævisdal

Mitt supporterliv startet i august 1991. Mitt store forbilde, Peter Schmeichel, signerte for Manchester United. Jeg startet selv min fotballkarriere som keeper på midten av åttitallet. De fleste andre som sto i mål på den tiden endte opp som «Yids» etter at Thorstvedt havnet i Tottenham. Men siden treneren vår var Liverpoolfan til veis ende, hadde jeg alltid et godt øye for United. Jeg var i en alder der autoritetspersoner var til for å trosses. Og når Schmeichel signerte, var en ny kjærlighet i livet funnet. En rød djevel ble født!

NRK viste engelsk tippekamp på lørdagen klokken fire, da var det lite som kunne hindre meg ifra å benke meg ned foran TV’en. Vi var ikke bortskjemte med to oppgjør i uken, og sultne på kamp ventet man tålmodig i ukesvis, på neste gang man fikk se heltene på skjermen igjen!

Resten er, som de sier, historie. Og for en historie! De fleste som leser dette, kjenner så alt for godt til oppturene og den fantastiske generasjonen vi var vitne til under Sir Alex Ferguson. Jeg trenger ikke gjenta den her. Men det er viktig at vi husker den! For fire år siden var vi mestre. Vi var selvskrevne i Champions-League sluttspillet. Vi forventet alltid seier på Old Trafford, og når lag utenfor topp fire stod på den andre banehalvdelen var det magre penger på å vinne på oddsen, dersom man hadde unitedseier på tippekupongen.

Stjernene forsvinner

Jeg er nå 34 år, og kan ikke huske et united-lag uten verdensstjerner. Bestandig har vi kunne se troppen vår, og plukke to, tre eller til og med fire navn som var nærmest selvskrevne på et verdens-drømmelag. Og etter å ha drømt meg tilbake noen få år, åpner jeg nå øynene og skuer spillerstallen i 2015-2016, tung til sinns. Vi har kun èn spiller som rekker helt opp til toppen, og det er mye som tyder på at vi også står uten vår kjære målvakt, David de Gea, neste sesong.

Jeg trenger heller ikke nevne de magre årene vi kommer fra. Det er langt mellom lyspunktene. Lite mat for et sultent dyr som er godt vant fra festmåltider hver helg. Magesekken krumper inn, og det virker som om stadig flere godtar lavtrofè-dietten vi er på.

Det er bare timer siden jeg leste et innlegg fra Andy Mitten -en skribent jeg googlet nesten daglig grunnet flotte artikler fra innsiden av klubben. Enda et rovdyr som i mine øyne er blitt vegetarianer. Det er magert innhold som nærmest desperat maner til tålmodighet, og han gjør styrets jobb med brannslukning i en tid det går varmt rundt ørene på Woorward. Det er desverre slik jeg leser det, mellom linjene.

Hva er klubben?

Så spør jeg da; har vi allerede glemt? Er det dette vi er blitt redusert til? Når jeg snakker med mine venner som holder med andre klubber, enten det er Liverpool, Everton eller Leeds (hvem husker det orginale derbyet?), får jeg høre det gang på gang; «-Det er nå man skiller medgangssupportere fra «ekte» supportere».

Jeg som så mange andre, har vokst opp i en tid der det var lite man kunne si for å slenge dritt om Manchester United. Vi hadde det som plommen i egget, og trepoengere og trofèer kom like ofte som regnet i Bergen. Og uttrykket «medgangssupporter» ble født. En generasjon med fans som ikke visste hva det ville si at holde med et lag som ikke vant tre av fire kamper, og kunne feire edelt metall i mai måned nærmest hvert år.

Er det nå vi skilles? Supporterskaren? Er det på forumet her vi ser en halvdel som maner til opprør, trenerskifte og en skarp øks, mens de andre oppfordrer til tålmodighet og fornuft? Det er vanskelig å si. Det er alltid tøft å skille mellom fornuft og lidenskap. Det er problemet med kjærlighet. Det er sort/hvitt. Hat/elsk. Jeg har sagt lite om mine meninger, og mye om det generelle. Men jeg mener man skal støtte klubben, uansett. Og særlig når det går dårlig. Men før noen henter øksa;

Hvem er klubben? Eller kanskje mer riktig «HVA» er klubben? Er Louis van Gaal klubben? Er Ed Woodward klubben? Er FA-cup trofèet klubben? Definitivt ikke! Selv ikke når Alex Ferguson satt bak roret, mannen som oppfant uttrykket «ingen er større en Manchester United», kunne man si at èn mann, eller èn ting kunne definere Manchester United. Og det kan man fremdeles ikke.

Statuer har blitt reist. Tribuner har fått navn. Musèet er fylt til randen med sølvtøy. Men ingen av disse tingene ER Manchester United. En del av klubben, såklart, men ikke selve klubben. Klubben er først og fremst et navn som assosieres med følelser, filosofier og minner. Derfor eksisterer ikke medgangssupportere. Noen er mer engasjert enn andre. Noen har fulgt klubben lenge, andre kort. Men vi har alle en følelse, en idè om tilhørighet, og en filosofi om hva klubben ER.

Feil folk på alle nivåer

Og akkurat det, er hva jeg ønsker å formidle her. Jeg er ikke så opptatt av om vi vinner FA-cupen, eller om vi deltar i CL til neste år. Jeg er opptatt av hva det er konsekvensen av! HVORFOR og HVORDAN vi vinner FA-cupen, eller kvalifiserer oss til å delta i den gjeveste klubbturneringen. Det høres kanskje flåsete ut. Og i bunnen av alt, et ønske om å bli engasjert og underholdt. Og dette er også hvorfor jeg mener både Ed Woodward bør gå fra sin stilling som sportsdirektør, og hvorfor Louis van Gaal ikke passer som trener.

Vi mangler ledere som forstår historien, hjertet og lidenskapen. Både i styret, på benken, og på banen. Vi mangler en Keane, en Vidic, en Ferguson, en Meulensteen, eller en David Gill. Alle personer man kan finne mye negativt å si om, alle med sine karakterfeil, men de ELSKET klubben, de ville vinne lidenskapelig!

Jeg sitter ikke på noen fasit, men vi kan ikke kjøpe oss til suksess. Penger er kanskje en nødvendighet for å lykkes, men det er heller ikke kuren. Vi trenger det som sitter under klubblogoen aller mest. Personer som drives av mer enn store lønninger, fine hus og en plass i historiebøkene.

Lov med høye forventninger

Men èn ting vil jeg si til leserne; Ikke la dere stemple som medgangssupportere fordi man krever noe mer enn middelmådighet. Ikke la deg tråkke på fordi du ønsker å bli underholdt, og ikke la noen fortelle deg at du «er som alle andre» fordi man ønsker en ny manager! Det har bare gått noen få år, ikke la historien være nettopp det, historie!

Vi er Manchester United, og vi forventer seier på Old Trafford uansett motstand. Vi forventer spillere på banen som som blør for drakten, tør utfordre, og ikke er redde for å tape sålenge de forsøker å vinne. Vi må ikke se oss fornøyd med fjerdeplasser og nasjonale cuptrofeer hvert femte år! Jeg ser artikler som sammenligner oss med Tottenham og Leicester. Fire år er gått, og disse lagene er rettesnoren? Barcelona, Bayern Munchen, Juventus eller PSG -det er disse lagene vi skal måles mot! Det er på det nivået vi skal ligge! Vi er ikke fornøyd med 4. plass. Vi burde vunnet serien med 15 poeng! DET er rettesnoren.

Hvordan kan vi forvente at styret, trenere, og spillere skal ha denne høye standarden, dersom ikke fansen krever det? Det er vi som betaler for de flotte bilene, de vakre kjærestene!