– Jeg tror Rangnick passer veldig godt inn i «The United Way»

Av: Ketil Owren
Livslang United-supporter på 33 år fra Snertingdal. 

Manchester United har en unik og tradisjonsrik historie. En historie som over flere tiår har skapt en identitet så sterk at det til og med har oppstått et eget begrep, «The United Way».

Enkelt forklart er The United Way en oppskrift, regel eller retningslinje for hvordan Manchester United skal framstå både på og utenfor banen, men hva betyr det egentlig i praksis? 

I en periode hvor vi har prøvd å finne tilbake til oss selv gjennom prosjektet «cultural reboot», bare for å sparke nok en manager, så syns jeg det er spennende å gruble litt ekstra over begrepet The United Way og hva det egentlig betyr.

Vi hører det hele tiden, men hva kommer det av, og er det dessuten sunt for klubben?

Det åpenbare svaret på det spørsmålet er selvsagt ja, men jeg mener også at begrepet ofte misforstås og da er faren stor for at man går i noen feller.

For å ta det positive først så hadde begrepet The United Way aldri overlevd og fått den anerkjennelsen det har gjort, om ikke det var for at det representerer noe som faktisk er positivt og levedyktig over tid.

Manchester United er ikke hvilken som helst fotballklubb og vi gjør ting på vår egen måte. På den måten er man sikret en klar identitet. Et godt eksempel på The United Way er at klubben alltid skal slippe til unge spillere og at flere av dem skal komme fra eget akademi.

Laget skal dessuten spille angrepsvillig og underholdende fotball. Det handler altså ikke kun om å vinne, men du skal gjøre det på en bestemt måte.

Mens disse linjer skrives, ser det ut som United får en tysk midlertidlig manager i Ralf Rangnick. Hvordan vil han passe inn United-filosofien? 

Det er ikke vanskelig å forstå hva Ole Gunnar Solskjær mener når han snakker om viktigheten av folk som har vært i United-systemet over flere år og kjenner klubben.

Kontinuitet og kulturbæring er selvsagt nettopp det, viktig.

Det som imidlertid er lett å glemme er at de to største managerne i Uniteds historie, Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson begge kom utenfra med sin bakgrunn og sine ideer.

Argumentet med at f eks en av spillerne fra Class of 92 burde være manager fordi det ville vært forenelig med The United Way kan derfor både være riktig nok med tanke på tradisjon, men også på samme tid falle på sin egen urimelighet da Busby eller Ferguson aldri hadde skjedd med en sånn tankegang.

Kontinuitet og overføring av taus kunnskap er som allerede nevnt uvurdelig, men uten ny inspirasjon vil det uansett være vanskelig å ikke rygge inn i framtida.

Når man veit hvor mye både Busby og Ferguson har påvirket United, må man også stille spørsmålet: Er det Busby og Ferguson som skapt sin kultur, som igjen forbindes med Manchester United, eller er det United som har flagget sin kultur gjennom managerne? Svaret er selvsagt komplisert og ligger sannsynligvis en plass midt imellom, men det er slående hvor raskt den kulturen vi opplevde under Ferguson forduftet etter hans avgang.

Jeg har allerede nevnt Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson og det er selvsagt ikke tilfeldig. Hvor skal kriteriene ligge når man snakker om en definisjon av The United Way?

Jeg vil tro at veldig mange som kjenner Manchester United vil koble begrepet opp mot nettopp de to, og da vil det også være naturlig å se nærmere på hva disse personene sto/står for både som fotballtrenere og mennesker. Jeg skal i all hovedsak forholde meg til Busby i dette innlegget da han var først, og The United Way er et begrep som garantert ble snakket om også før Ferguson gjorde sitt inntog i Manchester United i 1986. 

Jeg har nettopp kost med meg VG-TVs dokumentar om Sir Matt Busby, og jeg la merke til spesielt en uttalelse fra den legendariske manageren som ble presentert i dokumentaren.

Da han fikk spørsmål om hvordan han klarte å få tak i alle de gode unge spillerne som senere skulle bli kjent som Busby Babes, uttalte han blant annet at de har speidere som hele tiden leter etter unge spillere med det nødvendige naturtalentet til å bli en fremtidig Manchester United spiller.

Manchester United er en familieklubb, men det skal selvsagt noe spesielt til for å signeres for denne klubben. Du skal enkelt og greit være god nok.

Busby var heller ikke redd for å åpne lommeboka og signere kvalitet om han måtte det, med Tommy Taylor og Denis Law som to gode eksempler.

Hvis man skal tolke Busbys filosofi som en retningslinje for The United Way, vil derfor kvalitet være en helt avgjørende ingrediens. 

Manchester United har helt siden Newton Heaths dager blitt assosiert med hardt arbeid, beina godt plantet på jorda og kan kanskje sies å være Real Madrids «Galacticos» motstykke som fotballklubb.

På flere måter kan nok det stemme, men da Busby Babes herjet som verst, klarte Real Madrid å fylle Santiago Bernabeu med 100 000 tilskuere og Wilf McGuinnes uttalte faktisk at Sir Matt Busbys drøm var at Manchester United skulle bli Englands Real Madrid.

Da lønnstaket for spillere forsvant tidlig på 60-tallet og lønningene steg til værs, ble Busby spurt om han syns spillerne var overbetalte.

Busby svarte at alle bør betales etter evne og at han aldri har hatt noe imot å betale svært store lønninger til flere United spillere fordi de hadde evnen både til å vinne og trekke publikum.

Til tross for at United klarte å holde lønningene nede i denne perioden, så var budskapet klart: Vi skal vinne, vi skal underholde og for å klare det må vi ha de beste spillerne.

Busby tenkte stort og var ikke redd for å gjøre de nødvendige grepene for å nå sine mål, heller ikke å lokke med penger om det var nødvendig.

Stikkordet igjen er kvalitet, og Busbys beste lag hadde i likhet med «Galacticos» alltid stjernespillere selv om hardt arbeid skulle ligge i bånn. 

Et annet interessant sitat fra Sir Matt Busby er at han uttalte at fotball er forretninger, og at selv om det fortsatt kan sies å være en sport, så er det resultatene som teller og at klubbene til syvende og sist er nødt til å vise til en eller annen form for profitt etter at sesongen er over.

Busby mente at fotballen hadde gått inn i en mer kommersiell gate, og klarte derfor å få den suksessrike forretningsmannen Louis Edwards inn i klubben tidlig på 60-tallet.

Skal man tro den tidligere klubbsekretæren Ken Ramsden, var Edwards en mann som hadde en forretningssans som ikke fantes i idretten på den tiden.

For meg var dette overraskende all den tid Busby romantiseres som selve fotballens far i United, mens forretninger er noe United ofte kritiseres for i dag og som forbindes mer med Glazers enn det gjør med selve fotballklubben.

Eksemplet viser dog i all tydelighet at man fint både kan være en strålende fotballklubb med nettopp fotball som hovedfokus, samtidig som man ser fordelen av god markedsføring.

Stikkordet er selvsagt balanse, men skal man igjen forsøke å koble The United Way og tradisjon opp mot nevnte Busby må innovasjon, nytenkning og god forretningssans som er nødvendig for sportslig suksess derfor også sies å være viktige ingredienser.

Husk også at da Old Trafford ble bygget i 1910, så var det et enestående og særdeles kostbart anlegg som ble sett på som et unikum i England. 

Om Sir Matt Busby og The United Way skal anses som synonymer å være, har jeg nå argumentert for at nytenkning og innovasjon må ansees som viktige ingredienser.

I et intervju for noen dager siden kritiserte Zlatan Ibrahimović United for å snakke for mye om fortida. I utganspunktet tar jeg hva svensken sier med en klype salt, men han har åpenbart et poeng, og det er blant annet her som jeg allerede har vært inne på at begrepet ofte misforstås.

Det snakkes stadig om Sir Alex Ferguson og det glade 90-tallet.

Jeg har også allerede skrevet noe om hvordan Ole Gunnar Solskjær til stadighet snakket om folk som kjenner United-kulturen, men det er fryktelig fort gjort at du da ender med å se bakover  i stedet for framover, noe som igjen vil kunne føre til stagnasjon.

Det er helt sikkert flere i helrødt noen mil vest for Manchester som kjenner seg igjen i dette, da Liverpool i 30 år har vært fanget av egen fortid før Jurgen Klopp omsider klarte å få klubben til å tenke framover igjen.

Dette er på ingen måte kritikk av Solskjær, da jeg utmerket godt forstår hva han mener, men denne balansen kan være utfordrende og vi har også gode eksempler fra egen klubb.

Da Busby og Ferguson forsvant, prøvde klubben seg med ansettelser hvor man prøvde å videreføre tradisjonene fra de nevnte to. Begge gangene endte det i fiasko. Det er ingen ting i veien med tradisjoner og nostalgi, men å rygge baklengs inn i framtida fører sjelden til god utvikling.

Er dette tilfeldig, og hva kan klubben eventuelt lære av det?

Selv om Wilf McGuinness og David Moyes begge sikkert var strålende mennesker med gode Manchester United-verdier, så var ingen av dem verken Sir Matt Busby eller Sir Alex  Ferguson.

David Moyes kom riktig nok utenfra, men man satt alltid med følelsen av David Moyes skulle være en ny Ferguson, og det samme følte jeg ofte med Ole Gunnar Solskjær. 

Ralf Rangnick er nettopp en innovativ, framovertenkende offensiv fotballprofessor, som har inspirert noen av verdens beste trenere over flere år.

Han er sin egen herre med sine egne ideer og han ønsker i tillegg å bygge en klubb med tanke på helheten samtidig som unge spillere er selve hjørnesteinen i byggverket. Rangnick må derfor kunne sies å tikke noen av de viktigste prinsippene lært av Busby selv.

I tillegg kommer han utenfra med nye ideer som United sårt trenger, noe både Busby og Ferguson i sin tid gjorde.

Derfor bør det være alle muligheter for at Ralf Rangnick passer veldig godt inn i Manchester Uniteds filosofi «The United Way».

Lykke til med en veldig spennende sesong framover alle røde venner, og husk: I Manchester Uniteds 143 år gamle historie er det veldig mange flere år med motgang enn medgang. Apropos The United Way. 

Mvh Ketil Owren.

Livslang United-supporter på 33 år fra Snertingdal. 

Supporterklubben tar gjerne imot leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.