Her er Håkon Aaberges kampkommentar etter Manchester-derbyet.
Nå blir det umulig å ikke ta Ten Hags United seriøst
Supportere som ikke har turt å tenke tanken om ligagull, vil nå kanskje ta en ekstra titt på tabellen, og på kampprogrammene til Arsenal og City. Supportere som allerede har hvisket litt om det til de aller nærmeste, vil kanskje nå rope det ut enten det er i kommentarfeltet, den lokale puben eller fra verandaen. Avisene kommer til å skrive om at United er i tittelkampen.
Da er det verdt å minne om at United-forsterkningene i januar er Jack Butland og Wout Weghorst, og selv om de gjør det bedre enn forventet, så vil det fortsatt være en overraskelse om de kan skyte United særlig mye nærmere en ligatittel.
Annonse
Nå får United noe helt nytt å forholde seg til – snakket om ligagull kommer til å legge en ny type press på dette United-laget.
Da hjelper det på å ha en type som Erik ten Hag til å lede United. Nå er det uansett umulig å ikke ta United seriøst.
Denne seiersrekken handler om mye mer enn såkalt «enkel» motstand
United hadde vunnet åtte kamper på rad før City-kampen. Nå er det ni.
Jeg har sett enkelte snakke om at Uniteds gode seiersrekke i stor grad handler om mangelen på kvalitetsmotstandere i perioden.
Til en viss grad har de et poeng. Seks av de åtte kampene har vært hjemme på Old Trafford, og lagene United har slått i løpet av denne seiersrekka holder til på nedre halvdel i Premier League, i Championship og i League One. I tillegg til Fulham, selvsagt.
Likevel: I løpet av samme periode har Liverpool spilt uavgjort hjemme mot Wolves, tapt borte mot Brentford og trengt ekstraomganger hjemme mot Derby i ligacupen, for å nevne noen resultater mot tilsvarende motstand som United har hatt.
Tottenham har i løpet av denne perioden tapt borte mot Nottingham, spilt uavgjort borte mot Brentford og tapt hjemme mot Aston Villa.
Annonse
Svært formsterke Newcastle har gitt fra seg poeng på hjemmebane mot Leeds.
Selv Manchester City har tapt mot både Southampton og Brentford (sistnevnte kamp på hjemmebane), mens de også har spilt 1-1 hjemme mot Everton.
Jeg tror dere skjønner poenget mitt. Det er ikke sånn at all annen motstand enn de beste lagene automatisk betyr at det må bli solide seiersrekker av det. Det er selvsagt det en håper på, og det er jo en skuffelse når poengtapene kommer, men det at United ikke har snublet siden Cristiano Ronaldo bar kapteinsbindet (sånn for å illustrere at det er en stund siden), det sier noe om endringen i dette laget. Om hva slags evne til å holde fokus Ten Hags United har.
Den evnen blir viktig fremover.
Shaw bestod testen
Det er ingen tvil om at Ten Hags lagoppstilling var en overraskelse.
Lisandro Martínez startet på benken, med Luke Shaw på stopperplass og Tyrell Malacia på venstrebacken.
Det er selvsagt forståelig om Ten Hag ikke følte at Martínez var helt klar for et Manchester-derby ut fra den mengden spilletid han har hatt etter VM, men United-manageren tok likevel en stor sjanse.
Annonse
Shaw har spilt noen kamper på stopperplass tidligere, og har imponert der, men det er noe helt annet å møte Erling Braut Haaland, og å å ha Kevin De Bruynes pasninger å bekymre seg for.
Konklusjonen må være at Shaw bestod testen. Martínez trenger nok ikke å frykte for plassen sin på sikt, men du verden så godt det er å ha Shaw som et fullgodt alternativ.
Garnacho bidro igjen
Mange forventet at Alejandro Garnacho skulle starte mot City.
Det gjorde han ikke, og det tok en stund før han fikk komme innpå også, siden det var Antony som kom inn da Anthony Martial gikk ut i pausen.
Da han først kom innpå, så bidro han igjen på en positiv måte. Nå har han notert seg for en målgivende pasning i Manchester-derbyet, og kanskje var det lurt av Ten Hag å vente med Garnacho til City-forsvarsspillerne begynte å bli slitne?
Ellers:
Anthony Martial spilte sin 282. kamp for United, og har med det i det siste passert både Paul Ince (281) og Roger Byrne (280).
Luke Shaw spilte sin 234. kamp for United, og er dermed forbi Paul Pogba (233).
Scott McTominay spilte sin 192. kamp for United, og er med det forbi Tommy Taylor (191), mens de neste han tar igjen er Ray Wilkins og Maurice Setters (begge har 194).
Fred spilte sin 180. kamp for Manchester United, samme antall som Stuart «Pancho» Pearson endte med.
Bruno Fernandes spilte sin 152. kamp for United, samme antall som Dwight Yorke, og like bak Teddy Sheringham (153).
Christian Eriksen spilte sin 27. kamp for United, og har med det samme antall United-kamper som for eksempel Walter Winterbottom, Jimmy Ryan, Terry Gibson, Jonathan Greening og Paddy McNair.
Alejandro Garnacho og Antony spilte sine 17. kamper for klubben, og er med det likt med Wyn Davies, Chris Eagles og Dion Dublin.
