– Som å skyte seg tom for kuler før slaget har begynt

Sommersinne

Av: Oli Winton
Oversatt av: Bjarte Valen

Hashtaggen #GlazerOut har vært blant de mest populære trendene på Twitter ved flere anledninger i det siste, men jeg tror den betyr forskjellige ting for ulike fans, og fremstår ikke som én samlet kampanje.

Jeg har lagt merke til massene som opptrer på sosiale medier. De som ofte ikke går på kampene, som ytrer seg gjennom sosiale medier og, i mange tilfeller, bryr seg mer om ryktebørsen enn om resultatene til laget.

Er det en tilfeldighet at så mange bloggere og folk verden over har forent seg gjennom denne hashtaggen etter et overgangsvindu som ikke har innfridd forventningene deres så langt?

Jeg tviler sterkt.

Men jeg har også veldig vanskelig for å tro at disse supporterne er eksperter i den infrastrukturen som råder i en fotballklubb, fordelene og ulempene ved å ha en sportsdirektør og hva som trengs i dagens United-garderobe for å starte klatringen mot toppen.

Tankekorset, og det er et stort et sådan, er at den samme oppfatningen og bekymringen også finnes hos supporterne i motsatt ende av skalaen. Den harde kjenrnen som reiser med United over alt og har innsikt over det som skjer i klubben.

Dette er ikke fans som ville endret oppfatning om Neymar eller Messi skrev under for United i morgen eller som plutselig synes Uniteds eierskapsstruktur var uproblematisk etter seieren mot PSG i Paris sist sesong.

Flere ulike grupperinger av United-fans har lenge vært motstandere av dagens eiere, uavhengig av at United vant Champions League i Moskva og seriegullene og troféene United har sanket etter overtakelsen i 2005.

Mangelen på investeringer i nye spillere i en årrekke (særlig da Cristiano Ronaldo forlot klubben) og mangel på investeringer i infrastrukturen og på Old Trafford har sett United sakke akterut både på og utenfor banen.

Åpner lommeboken, men hvor er strategien?

Nå brukes det imidlertid betydelige summer på nye spillere.

Spørsmålene om det eksisterer en klar struktur og filosofi på overgangsmarkedet, hvorfor så mange av de kostbare spillerne ikke har slått til og hvorfor det er pengene som klubben genererer, og ikke eierne selv som spytter inn, som blir brukt, henger over United.

Momentene over er allmennkunnskap hos de fleste United-supportere nå. Men det er et annet komplisert spørsmål som tvinger seg frem.

Hva kan gjøres med det?

En naturlig og følelsesmessig reaksjon for mange er å protestere og oppfordre til  boikott.

Vel og bra, men hva oppnår man egentlig?

Mange viser til Green & Gold-kampanjen (som faktisk fant sted da United var det beste laget i England), men det var et viktig moment den gangen, et forventet bud fra en annen part av svært velstående United-fans.

Men hvor er et lignende alternativ i dag?

Spørsmålet en bør stille seg er hva er det å vinne målt opp mot det man risikerer å tape på nye kampanjer?

Eierskapssituasjonen i United forblir en verkebyll for fansen og det frustrerer, men det betyr ikke at floken løses med sinne. Fan-grupperinger ble frosset ut i 2005 og slik forble det for mange i nesten et tiår med steile fronter og protestene nyttet ikke.

Dialog har gitt resultater

Som en kontrast til dette har det vært dialog de siste årene om forhold som angår fansen, enten det handler om hvordan man kan bedre atmosfæren på Old Trafford, destribuere billetter, ivareta sikkerheten på borteturer i Europa eller øke billettkvoten til yngre fans. Billetter til ligacupen har blitt rimeligere, flere billetter havner nå hos yngre fans og et mer rettferdig sanksjonsreglement har blitt innført for dem som bryter reglene.

Fansen kan selvsagt vende tilbake til den harde linjen med protester. Men da må man også være innforstått med at:

a) den nevnte dialogen mellom klubben og fansen og muligheten for fansen til å påvirke opphører og:

b) hva en slik protest kan føre til når vi vet at det i realiteten ikke er noen muligheter til å tvinge eierne ut av United eller å finne alternative oppkjøpere som både har midlene som kreves og den rette bakgrunnen og holdningene som fansen kan akseptere.

Det er en vanskelig situasjon.

Fansen kritiserer ofte hverandre og setter seg til doms over hva som er rett og galt, men å innlede protester uten å ha en klar strategi for hva man ønsker å oppnå, er for meg som å fyre avgårde alle kulene i vilden sky før slaget i det hele tatt har begynt.

Kanskje det er lurere å spare den strategien til den dagen et eierskifte faktisk kan bli en realitet.

Samtidig er det forståelig at frustrasjonen og sinnet råder og at mange mener det å forholde seg passive ikke er en vei å gå. Meldingene som nå florerer i sosiale medier blir lagt merke til også hos toppledelsen i United.

Manchester United må bestemme seg for en langsiktig strategi, kommunisere denne utad og holde seg til den selv om det stormer fra tid til annen.

Akkurat nå er ikke denne visjonen lett å få øye på.

Fansen vet ikke hva som skjer og det skaper igjen enda mer usikkerhet, sinne og bekymringer.

Det verste utfallet er at klubben føler seg tvunget til å kjøpe de feile spillerne på grunn av press fra fansen og vi ønsker vel alle å se en langsiktig strategi som gir resultater.

Samtidig trenger klubben å være mer åpen om visjonene til United.

Fansen trenger å se at klubben er ambisiøs og vil ha en utvikling slik Liverpool og Manchester City hadde før strategien som ble lagt for alvor bar frukter.

Frem til det skjer er det ingen som kan bli overrasket over frustrasjonen og irritasjonen som råder og som igjen kan føre til at mange protesterer mot dagens ledelse. 

Om Oli Winton: