Jeg hadde ikke vært i Torino siden 1999 så turen denne uka fikk meg ikke bare til å minnes den beste kvelden jeg noensinne har hatt, men også et ekstremt politioppbud, alkohol-forbud over hele byen og nonstop med regn.
Byen i seg selv er ikke så fantastisk så en reise til Torino handler om fotballen og ikke så mye annet.
Hvis vi spoler frem 20 sesonger fra den 99-kvelden, så har Juventus i alle fall lært hvordan bortefans skal behandles.
Annonse
Bussene som fraktet fansen til stadion fikk politieskorte, og politiet gikk heldigvis ikke amok med batongene sine. De holdt seg litt i bakgrunnen. Vi så heller ikke noe til tåregass, og vi kunne se kampen uten å være plassert bak store gjerder eller nett som dekket utsikten.
Og når de behandlet oss bra, så oppførte vi oss enda bedre.
Det er faktisk så enkelt.
Heldigvis har ikke alt endret seg. Akkurat som i 1999 så klarte Juventus heller ikke denne gangen å slå oss på sin egen hjemmebane.
De har bygget en helt ny arena, full av «discolys», ansiktsmaling og plastikkfans, og selv om de fortsatt er i stand til å ta ledelsen mot oss – så vet de fortsatt hvordan de skal miste den.
Onsdagens kamp var riktignok ikke like dramatisk som da vi kom under med to mål i Champions League-semifinalen i 1999, men det var episk på sin egen måte – fordi det hele virket så usannsynlig.
United-spillerne fortjener ros, noe de vel egentlig ikke har fått så mye av på en god stund.
Jeg snakket med familien til én av spillerne, og de sa at det faktum at formen nå var bedre var til tross for Mourinho – ikke på grunn av ham. De var klare på at hans harde kritikk av enkeltspillere hadde bremset utviklingen i stedet for å hjelpe den.
Annonse
Samtidig betyr ikke det at alle er enig i den vurderingen.
Hvis man er blant dem som mener at manageren må ta skylda for at spillerne var så svake mot for eksempel West Ham og Brighton, så må de samme egentlig også gi ham ros for seieren mot Juventus eller 2. omgangen mot Chelsea.
United-leiren var faktisk sterke i troen før onsdagens kamp.
Logikken tilsa jo egentlig at siden Juventus spilte oss ut på Old Trafford så ville de sikkert gjenta det hjemme, men tidligere United-spillere og nåværende trenere som var på spillerhotellet før kampen hadde en følelse av at det ikke var så enkelt.
De fikk også rett i det, selv om ingen spesifikt sa at vi kom til å score to sene mål og snu det som så ut til å bli tap til seier.
Det var en del bekymringer fra Uniteds side rundt logistikken også på denne turen.
Italienske hoteller er kjent for sin upålitelighet, og reiseplaner må ofte endres på kort tid. United booket faktisk hotellet sitt for en ekstra natt i tilfelle flyturen hjem ble utsatt. Dette fordi United nå har en manager som vil at absolutt alle eventualiteter skal være tenkt nøye gjennom.
Som Fergie også sa, det er de små detaljene som utgjør den store forskjellen.
Annonse
For fansen ble dette en episk tur.
Det var vel egentlig den første seieren på bortebane mot et virkelig stort europeisk lag siden vi slo Juventus i 2003, og dette var også den første turen på veldig lenge hvor det var tillatt å drikke øl på stadion – hvorpå mesteparten havnet på hodet mitt da vi snudde til seier.
Atmosfæren var like god som alt annet jeg kan huske og det var slik i 90 minutter. Jeg kommer til å huske denne turen lenge.
Supportere krangler ofte om det er bedre å spille bra, men tape, eller at det viktigste er å vinne så mange kamper som mulig. Denne kampen ga oss vel faktisk begge deler.
Selv om vi hadde flaks så la vi oss i alle fall ikke klart bakpå.
Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komité-medlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har gode kontakter i og rundt det som foregår i United. I spalten på united.no vil han spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål.