Solskjær forteller: Dette er det eneste han angrer på

Torsdag 29. juli 2021 er det 25 år på dagen siden Ole Gunnar Solskjær ble United-spiller. Siden den gangen har nordmannen rukket å vinne blant annet seks ligamesterskap og én Champions League-pokal, legge opp, og returnere til klubben som manager.

Få kan vel glemme det historiske og ikoniske 2-1-målet mot Bayern München i mesterligafinalen i 1999, kanskje tidenes aller mest ikoniske nettkjenning av en United-spiller noensinne.

Kort oppsummert har den ydmyke kristiansunderen vært en viktig mann i United-historien. Klubben velger derfor – som seg hør og bør – å markere 25-årsjubileet, blant annet med et 25 minutter langt intervju publisert i Uniteds mediekanaler.

SE HELE INTERVJUET HOS MANUTD.COM HER.

Angrer på skjebnesvanger mesterligabom

Der får nordmannen blant annet spørsmål om det er noe han ville gjort annerledes, når han ser tilbake på karrieren sin.

– Når jeg ser tilbake på noen av de tvilsomme hårsveisene, ville jeg sagt: «Klipp deg oftere!», begynner en smilende Solskjær.

– Men nei, som jeg har sagt før, ser jeg egentlig aldri tilbake og jeg angrer ikke.

Solskjær sier at han ikke hadde gjort så veldig mye annerledes, ettersom de valgene han har tatt gjennom årene, har ført ham akkurat dit han er i dag – i sjefsstolen på Old Trafford.

Det er dog én hendelse nordmannen skulle ønske han kunne omgjort.

For å finne den, må vi tilbake til en sen aprildag i tyske Leverkusen. Året er 2002. United og Bayer Leverkusen kniver om avansement fra mesterligaens semifinale og stillingen i returkampen er 1-1. Det er ikke nok for et United som ligger bak på bortemål etter 2-2 på Old Trafford.

Med to minutter igjen på klokka lander et innlegg fra Ryan Giggs i beina til Solskjær, som får den med seg over på venstrefoten. Fra ti meter hamrer den ellers så treffsikre spissen til – og ballen går et godt stykke over mål.

Sir Alex Ferguson tar seg til hodet og når danske Kim Milton Nielsen blåser av kampen få minutter senere, må United se håpet om en ny Champions League-pokal fordufte som dugg for solen.

– Den bommen er det øyeblikket i min karriere jeg har tenkt aller mest på, sier Solskjær.

– Den plager meg. Vi spilte uavgjort, 2-2, på hjemmebane, og kunne kommet oss til en finale i Glasgow. Den ville vi ha vunnet også, sier Solskjær.

Nordmannen kan også fortelle at hans gamle lagkamerat og kaptein, irske Roy Keane, alltid pleier å plage ham ved å minne ham om bommen, hver gang de to møtes.

– Han minner meg på den sjansen, men jeg bare svarer at det var en god sjanse for meg, men at det var null prosent sjanse for at han hadde scoret på den muligheten.

Angrer ikke Newcastle-utvisningen

I motsetning til Keane, er ikke Solskjær kjent for til dels stygge taklinger og flerfoldige gule og røde kort.

Solskjær har likevel også en kjent utvisning på CV-en, fra 1-1-møtet med Newcastle i 1998. I jakten på et viktig vinnermål, fylte United motstanderens boks, noe som ga Rob Lee en autostrada å løpe etter en Newcastle-klarering.

Uniteds innbyttede spiss spurtet etter og taklet Newcastle-spilleren bakfra, slik at han ikke fikk muligheten til å sette ballen forbi Uniteds ensomme sisteskanse, Raimond van der Gouw. Solskjær fikk et klart rødt kort og måtte tusle i garderoben – til applaus fra Old Trafford-publikummet.

Nordmannen sier at han ikke ville anbefalt noen av sine spillere å gjøre det samme.

– Jeg fikk hårføneren etter kampen, og grunnen han (Sir Alex Ferguson) ga meg, er god. Du har ikke lyst til å vinne på den måten i United. Det er ikke slik vi gjør ting. Fansen elsket det derimot!

Solskjær ville dog ikke gjort noe annerledes om han kunne.

– Jeg hadde nok gjort det igjen. Jeg gjorde det av de rette årsakene og tenkte bare på lagkameratene mine og laget. Vi tapte ligaen med ett poeng den sesongen og det var to minutter til før slutt, der vi måtte komme oss opp igjen på motsatt ende og vinne kampen.

Festet med Cantona to dager før han la opp – hørte ingenting

I tillegg til Keane, har Solskjær naturligvis erfaring fra møter med flere ikoniske United-skikkelser gjennom årevis i klubben. Én av dem er franske Eric Cantona, som plutselig la skoene på hylla i 1997, i en alder av bare 30 år.

Solskjær forteller at han var på fest med franskmannen, hans venner og familie, Jordi Cruyff og spillernes respektive partnere etter sesongens siste kamp, bare dager før Cantona offentliggjorde at han ville legge opp.

Cantona sa ikke ett ord om avgjørelsen.

– Vi hadde en fest, danset hele natten lang, gjorde den berømte Pulp Fiction-dansen og jeg kan fortsette huske Eric stå der oppe. Klokka fire sa vi adjø. Et par dager senere dro Jordi, jeg og partnerne våre ned til London, og da vi gikk av toget der, hørte vi på radioen at Eric Cantona hadde bestemt seg for å legge opp.

Solskjær mener historien er typisk for karakteren Cantona.

– Der har du Eric. Han hadde ikke en gang nevnt noe til oss da vi festet to dager tidligere. 

Nordmannen forteller at selv om han ble skuffet av avgjørelsen, tar han med seg ett fint United-år sammen med den eksentriske storscoreren.

– Jeg lærte så mye av ham, sier Solskjær.