Medlemmer får billigere Josimar-abonnement

SIR ALEX MIX-A-LOT – FERGUSONS FORANDRINGER

Helt siden Manchester United ble slått ut av Real Madrid i Champions League i 2000, har sir Alex Ferguson vært på jakt etter den optimale oppstillingen og formasjonen. Han leter fremdeles.

Tekst: Jonathan Wilson

Av sir Alex Fergusons mange talenter er kanskje den aller største hans evne til å se mangler i sine beste lag, og nådeløst ta grep. Han har lykkes så lenge på toppnivå fordi han har evnen til å utvikle seg selv og laget, og fordi han konstant er på jakt etter små forbedringer, den lille detaljen, som gjør at Manchester United aldri skal fremstå som forutsigbare.

De mest sjokkerende forandringene skjedde i 2000. Manchester United hadde sikret seg en historisk trippel-triumf sesongen før (ligagull, FA-cupmestere og Champions League-pokalen), og de surfet på toppen av Premier League ti poeng foran nærmeste rival da de møtte Real Madrid i kvartfinalen i Champions League. Ikke siden Premier League ble oppfunnet har én kamp fått større taktiske konsekvenser for et lag. Manchester United hadde klart 0-0 på Santiago Bernabeu, og de fleste forventet at hjemmelaget ville avgjøre til sin fordel i returoppgjøret. Real Madrid hadde en grusom sesong, og skulle til slutt havne på femteplass i La Liga. De hadde vært så langt nede som nummer 16 på tabellen da John Toshack fikk fyken i november og selv om Vicente Del Bosque hadde klart å rette opp skuta, var de fremdels et sårbart lag. Etter å ha lidd to forsmedelige nederlag mot Bayern München i gruppespillet (1-4, 2-4), kvalifiserte de seg på grunn av innbyrdes oppgjør mot Dynamo Kiev. Hadde målforskjellen vært avgjørende, så hadde Real Madrid vært ute.

Samme dag som det første oppgjøret, hadde den Madrid-baserte avisen Marca repetert ”Vi er ikke redd for Manchester” 14 ganger på forsiden.

Store favoritter

– Hvis lagånd, individuelle ferdigheter, taktiske egenskaper og formkurve er med på å avgjøre fotballkamper, er det ingen sjanse i havet for at Real Madrid kan slå ut Manchester United av Champions League, skrev John Carlin i The Independent.

Det var mange som spådde at Manchester United var i ferd med å etablere seg som det første dynastiet i Champions League-æran (det skulle vise seg at turneringens struktur har hindret Real Madrid, Ajax og Bayern München og andre fra å klare og koble et dynasti-grep om turneringen; ikke før Barcelona de siste årene har èn klubb vært klart dominant).

Manchester United-tilhengeren Richard Kurt skrev i Irish Examiner samme dag som det første oppgjøret mellom Real Madrid og Manchester United:

– Lever klubben i 1000 år til, vil menn se tilbake og si: Dette var den beste tiden. For i dette øyeblikket, er hele universet dekket av en rød, ugjennomtrengelig sky.

Men Manchester United benyttet ikke muligheten. Real Madrid-spillerne var muligens nervøse før matchen, men Manchester United fremsto som tannløse. Backene Gary Neville og Dennis Irwin, vanligvis ansikter på aggressivitet, var sjelden på motstanderens banehalvdel, mens Real Madrids Michel Salgado og Roberto Carlos nærmest konstant var på offensive løp.

Begge lag benyttet en 4-4-1-1-formasjon, men det virket hele tiden som om hjemmelaget hadde en ekstra midtbanespiller. Et spørsmål som aldri helt er blitt besvart er om det var Ferguson eller laget som rotet det til.

– Mange Manchester United-supportere mente 0-0 var et godt resultat, men jeg var skuffet og bekymret, skriver Ferguson i sin selvbiografi.

– Kanskje tenkte jeg litt som bonden som kan spå været på ren intuisjon, at han kan kjenne det på kroppen når uværet er rett rundt hjørnet. Jeg hadde en lignende følelse i kroppen.

Den største bekymringen var kanskje ikke uavgjortresultatet, men måten det hadde skjedd: Manchester United hadde vist seg sårbare og det var ingen grunn til at Real Madrid skulle frykte dem. Del Bosque vant den taktiske tvekampen på Old Trafford da han valgte en 3-3-2-2-formasjon. Frem til da hadde Real Madrid alltid spilt med en firer bak under Del Bosque. Ivan Helguera ble flyttet fra midtbanen til liberorollen, noe som førte til at Carlos og Salgado kunne slippe seg løs fremover på banen. Steve McManaman spilte høyrekant mens Savio var på venstresiden. Mellom dem var den eneste ortodokse midtbanespilleren Fernando Redondo.

– De spilte med en formasjon som ikke fortjente suksess. Å bruke kun en sentral midtbanespiller kan umulig fungere, tenkte jeg, skriver Ferguson.

Les resten av historien i Josimar nr 1/2012

Her kan du også lese en lang sak Josimar tidligere har skrevet om Fergusons vei til Manchester. Les den her.

Og du kan altså tegne et abonnement på Josimar på denne nettsiden. Velg at du er medlem av Uniteds supporterklubb, og ikke glem å få med medlemsnummer.