MANCHESTER: Det brenner kraftig under beina på José Mourinho, men portugiseren burde for lengst ha skjønt at det ikke nytter ikke å stå med pulverapparatet i den ene hånden om du står med tennvæske i den andre.
Det hvilte unektelig et nostalgisk, og ikke så rent lite romantisk, slør over Old Trafford tirsdag kveld. En påminnelse til United-fansen om en tid der klubben dominerte i England såvel som Europa.
«Class of 92», Manchester Uniteds beste ungdomsgenerasjon siden Sir Matt Busbys dager, var nemlig sterkt representert på «Drømmenes teater» under Valencia-kampen.
Ryan Giggs fikk sin Champions League-debut i rollen som ekspertkommentator for TV 2, mens en smilende David Beckham poserte på bilder for utallige United fans ved direktørtribunen.
Annonse
HJEMME IGJEN: David Beckham så United-Valencia fra direktørtribunen. Han ble neppe veldig imponert over det han så…
I TV-studio, knappe 20 meter bak «Beckham», satt mannen som kanskje er den eneste som kan måle seg med Becks hva pasningskvalitet angår.
En gang var Paul Scholes mest kjent for å la beina «snakke» for seg, men mye har forandret seg radikalt siden Sir Alex Ferguson ga seg for drøye fem år siden.
Paul Scholes inkludert.
Scholes var kanskje den mest erketypiske mønstereleven Sir Alex Ferguson hadde i Manchester United. Rødtoppen var en spiller, som i løpet av sine 19 sesonger i United-trøyen, omstilte seg til nye roller i laget. Han tok også utfordringen, i form av en kontinuerlig konkurranse fra nye spillere, på strak arm.
Men mest av alt vil Sir Alex Ferguson ha verdsatt lojaliteten hans. Etter en gang å ha nektet å spille en ligacupkamp mot Arsenal ble han sporenstreks satt ut av førstelagstroppen, med klar beskjed fra Ferguson:
«Det der gjør du ikke igjen».
Og det gjorde ikke Scholes. Han serverte knapt et kritisk ord om klubben han elsker og som han tjente på førsteklasses vis gjennom hele sin aktive karriere.
Når Scholes snakker i dag har imidlertid pipen fått en fullstendig annen lyd, og det var en nådeløs oppsummering Scholes kom med på BT Sports før Champions League-kampen mot Valencia.
Annonse
– Jeg sitter her og er overrasket over at han (Mourinho red. anm) er her fremdeles etter lørdag. Han bruker pressekonferansen til å gi spillere og folk over han i systemet det glatte lag. Jeg tror han snakker uten å ha kontroll og han stiller klubben i et pinlig lys.
Scholes beskrev en manager som tilsynelatende mister nye støttespillere for hver dag som går. Oppsummeringen var nådeløs.
Men den er ikke uforståelig.
Historiene om Mourinhos konflikter med spillerne kommer ikke lenger som små drypp en gang i blant. Nå kommer de nærmest daglig som en sammenhengende foss.
Stadige syrlige stikk til spillerne, kombinert med enda flere, og mange ganger uforståelige, utskiftninger på laget har skapt en nervøs og usikker stemning i spillergruppen.
LANGT NEDE: José Mourinho hadde en helsvart dag i London da United tapte 1-3 mot West Ham.
Champions League-kampen mot Valencia var et skritt i riktig retning etter fadesen mot West Ham, men du skal ha ekstremt tykke United-briller om du velger å beskrive tirsdagens 0-0-kamp som en klassiker.
Annonse
Etter ti kamper i den tredje sesongen hans som United-manager virker Mourinho å være enda lenger unna å få satt sin førsteellever enn noen gang tidligere.
Det er ikke de mange byttene i seg selv, for Sir Alex Ferguson byttet ofte enda mer, men hensikten bak dem, som har vært problemet for Mourinho.
Han klarer ikke å sette en klar førsteellever. Han finner ikke den rette forsvarskonstellasjonen, ei heller på midtbanen og på vingene.
Det er 43 kamper siden Mourinho mønstret den samme startelleveren i to kamper på rad. Så langt i år har han benyttet hele elleve (!) ulike forsvarsspillere i Valencia, Dalot, Shaw, Darmian, Young, Smalling, Bailly, Jones, Lindelöf, Herrera, McTominay.
Kun kriserammede Newcastle har hatt flere endringer på startelleveren i Premier League denne sesongen med 20 mot Uniteds 19.
HAR BYTTET OFTE: Men Sir Alex Ferguson byttet enda mer i starten av sine tre siste sesonger. Det er ikke byttene i seg selv som er problemet, men hensikten bak dem og Mourinho sliter med å finne en tydelig profil på mannskapet sitt.
Mourinho har helt rett i at klubbemblemet er viktigere enn navnet på drakten, og at klubben alltid er viktigere enn enkeltindividene.
Men Mourinho har ikke lyktes med å skape trygge rammer for spillerne til å prestere under. Enkelte spillere kan trenge et spark bak, men et klapp på skulderen sitter bare noen ryggvirvler unna og fungerer som regel mye bedre.
Presset er enormt
– Detaljer, detaljer og detaljer, svarte den ferske Chelsea-manageren José Mourinho for 13 år siden da han ble spurt om de tre viktigste årsakene til at laget hans gikk fra seier til seier.
Nå handler det imidlertid ikke om detaljer for portugiseren. Det handler om fundamentale problemer. Og flere av dem har han skapt selv.
På de siste pressekonferansene har Mourinho bedrevet brannslukking etter alle kunstens regler.
Annonse
Og det har vært nødvendig.
For det er liten tvil om at det brenner under beina på portugiseren. Mourinho burde imidlertid ha innsett for lenge siden at det ikke nytter ikke å stå med pulverapparatet i den ene hånden og tennveske i den andre.
Underforstått; samtidig som Mourinho gjør sitt beste for å kvele en konflikt, tar det ikke lang tid før han skaper en ny med sine kritiske uttalelser.
Og det er et farlig spill han bedriver når han dytter fra seg menneskene som burde vært hans viktigste støttespillere.
Mourinho burde fått hentet flere forsterkninger i sommer, men at klubben sa nei vinter om en tynnslitt tillit. Likevel burde Mourinho, angrepet den vanskelige sommeren på en langt mer positiv måte. Han burde fokusert på unggutta som fikk sjansen i USA, og ikke på VM-stjernene som manglet.
Den negative spiren som ble sådd i statene har, helt unødvendig, fått lov til å vokse seg til en robust plante.
SLITER TUNGT: Alexis Sánchez er inne i en blindgate om dagen. Etter å ha blitt vraket til kampen mot West Ham, fikk chileneren sjansen mot Valencia, men overbeviste ingen.
Champions League-kampen mot Valencia ble utsatt i fem minutter da Uniteds spillerbuss ble stående fast i trafikkorken i Manchesters gater. Angivelig fordi politiet nektet å gi Uniteds buss politieskorte til Old Trafford.
Uansett var det symptomatisk for situasjonen i United. Lite eller ingenting går nemlig klubbens vei om dagen.
Bildet på Woodwards kontor
Uniteds øverste administrative sjef, Ed Woodward, har et bilde på kontoret sitt av resultattavlen fra bortekampen mot Olympiakos i Champions League under David Moyes. United tapte 0-2 etter en fryktelig tam forestilling, og bildet han på Woodwards kontorvegg som en påminnelse om hvor lavt United hadde sunket og skulle tjene som en inspirasjon til å ikke havne på det nivået igjen.
Det er liten tvil om at Woodward siden den gangen kunne hengt opp mange flere bilder med kamper som var verre enn fadesen i Hellas.
Tirsdagens kamp ville neppe fått plass på veggen, men da Mourinho trengte et fyrverkeri av spillerne sine, fikk han i realiteten en kinaputt.
Annonse
EN Å BYGGE LAGET RUNDT?: Det var i alle fall planen til United da Paul Pogba ble hentet tilbake fra Juventus. I dag virker den planen ganske så skjør.
Det var innsats og det var vilje, men ferdighetene og samspillet er fremdeles fraværende og pipekonserten ved kampslutt var heller ikke til å ta feil av.
Scholes så det, Beckham så det, Giggs så det, 73.000 tilskuere på Old Trafford så det.
Og José Mourinho selv så det.
Dette var langt fra godt nok.
Spørsmålet Mourinho garantert har stilt seg er hvordan han skal snu trenden.
Portugiseren trenger definitivt ledere på banen og han har nærmest et desperat behov for å knytte sterkere bånd til de som kan hjelpe ham ut av denne knipen.
Nå virker han imidlertid mest villig til å gå i krigen mot alt og alle og ved å distansere seg selv fra problemene, har Mourinho sørget for at han har unnskyldningene klare når problemene melder seg.
En kan si mye om den taktikken, menet fruktbart lederskap er det ikke.
Tynnslitt tålmodighet
Da United møtte Olympiakos til returkampen i åttedelsfinalen 19. mars 2014, var det en trykket stemning i presserommet på Old Trafford. Det ble hvisket om at David Moyes ville være ferdig ved en eventuell Champions League-exit.
Heldigvis hadde Robin van Persie en strålende dag på jobben og scoret hat tricket som sendte United videre. Men Moyes levde på lånt tid, og selv om ikke stemningen på presserommet på Old Trafford tirsdag kveld var like trykket som våren 2014, begynner vi å se likhetstrekk.
– En viktig uke, med en viktig kamp, sa Mourinho på mandagens pressekonferanse.
Det hadde han definitivt rett i.
De neste ukene vil være helt avgjørende for Mourinho om han skal få fortsette jobben med å gjenreise United til den storheten klubben var under Sir Alex.
Det var Mourinhos drøm. Å skape et dynasti igjen. Å bli i United lenger enn han har vært i noen annen klubb. Å vise omverden at han var manageren som kunne hente Premier League-troféet tilbake til Old Trafford, akkurat slik Sir Alex Ferguson gjorde gang på gang i løpet av sine 26 år i managerstolen i United.
Tirsdag kveld var nesten det eneste som minnet om fordums storhet synet av Giggs, Beckham og Scholes.
For på banen var det en ny svak forestilling av Mourinhos menn.
Og om ledelsen ikke hadde tillit til Mourinhos planer i sommer, kan en undres på om de har tillit til at han er rett mann til å snu trenden nå.
Det spørs rett og slett hvor mange flere slike forestillinger ledelsen kan akseptere.
