Manchester United fremstår som en berg og dal-bane for øyeblikket.
Redningsmannen José kommer inn, alt ser ut til å gå bra, noen kamper vinnes, folk begynner å tenke på ligagull – bare for at jeg to uker senere har sett folk stille spørsmål om han burde få sparken.
Annonse
For noe tøys.
“Bobby Charlton har påvirket Mourinho mye, etter en rekke private samtaler mellom de to. ”
Oli Winton
Det er ingen grunn til å forvente at Mourinho skal få alt på rett kjøl med en gang.
Det er ikke så lenge siden han returnerte til Chelsea, en klubb han kjente, med spillere han hadde vunnet trofeer med, og med ansatte, fans og en arena han kjente. Chelsea endte på 3. plass i den sesongen, i et ganske så spesielt år hvor mesterne endte på 7. plass (takket være David Moyes). I de fleste andre år ville dermed den Chelsea-sesongen endt med 4. plass og Champions League-kvalifisering – akkurat det samme som Louis van Gaal klarte da han kom til United.
Mourinho brukte imidlertid den sesongen til å analysere laget sitt. Han tok noen store avgjørelser om fremtiden til noen av spillerne sine (inkludert Juan Mata), og fikk på plass en liste over spillere han trengte for å forsterke troppen. Sesongen etter blåste så Chelsea alt av motstand av veien da de tok ligagull.
Det betyr likevel ikke at alt har vært en dans på roser så langt.
Ute på banen så var ikke City-kampen bra.
Overhodet ikke.
De fleste av dem jeg var sammen med på utsiden av Old Trafford i timen før kamp, stilte umiddelbart en del spørsmål til laguttaket. Lingard foran Martial og Rashford virket rett og slett ikke rett. Og å vrake Mata til fordel for et nyinnkjøp (Mkhitaryan) som egentlig kun hadde et lite, men godt innhopp mot Hull, virket også som en risiko. Begge avgjørelsene endte også med skivebom.
Annonse
Det å tape mot City var ille (eller som media sa det, Pep slo Jose…resten var ikke så interessant), men det var tross alt bedring etter pause, og en straffesituasjon som kunne endret kampen fullstendig.
Deretter dro «mange» av oss til Nederland.
Så burde ting ha kommet på plass igjen mot Watford.
Én ting var tapet mot City. Én annen ting var en kamp i Nederland i en turnering ingen egentlig tar alvorlig, men så handlet det om å gå tilbake til basisen – det å vinne ligakamper. Dessverre gikk det ikke som man forventet. United sviktet atter igjen, og fortjente å tape kampen. Det var egentlig ingen unnskyldninger. Ingen avgjørende avgjørelser, ingen store straffesituasjoner, ingen følelse av at motstanderen var for god.
Bare en følelse av at United-spillerne sviktet selv om mange fans like lagoppstillingen.
Northampton var så neste kamp.
Hvis vi vant? Ja, hva så?
Hvis vi tapte? Fortvilelse.
Annonse
Heldigvis vant vi.
Forsvarsspillet er imidlertid fortsatt en bekymring, og Rooneys svake prestasjon – igjen – var også åpenbar. Totalt sett kom vi likevel ut av kampen uten varige mén.
Det var blandede følelser over trekningen av City i neste runde.
Så hva nå?
Lørdagens kamp mot Leicester er veldig viktig. Å tape tre ligakamper på rad er egentlig utenkelig, spesielt når to av dem har vært på hjemmebane, men en seier vil faktisk bety noe utad. Forhåpentligvis kan en seier også få toget tilbake på skinnene.
Totalt sett tenker folk veldig mye på det som skjer her og nå, men den nye manageren trenger faktisk tid for å forme laget sitt, finne ut hvem som faktisk skal spille i hans beste lag og å innse at Rooney ikke alltid trenger å starte. Sånt skjer imidlertid ikke med en gang, og personlig så vil jeg vente til jula før jeg dømmer over fremgangen – eller mangelen på fremgang – fra forrige sesong.
