Mine tanker etter sparkingen

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ofte ned sine tanker om kamper og situasjonen.

Her er hans tanker etter at Louis van Gaal fikk sparken som United-manager.

Mine tanker etter Van Gaals exit

Noen har vært veldig sinte i det siste, og er det nå.

Jeg har ikke vært sint, og er det heller ikke nå.

Så ble jeg litt forført av Nederlands VM-bronse.

Jeg ble enda sikrere på at valget var rett etter å ha sett United, i 3-5-2, slå Real Madrid og Liverpool og klatre til topps i International Champions Cup like etter. Supporterklubben hadde en meningsmåling rett før ligastart i Van Gaals første sesong. Den viste at tilliten til Van Gaal var ekstremt stor.

Snittet endte på 5,42 på en skala fra 1 til 6.

Så tapte United ligaåpningen hjemme mot Swansea.

Seks kamper inn i sesongen stod vi kun med en seier, mot QPR, til tross for at Angel Di Maria, Falcao og flere andre nye var på plass.

I den sjette kampen ble 3-1-ledelse til 5-3-tap mot Leicester. Leicester? Hvem var det, liksom?

Ett tap på de neste 19 ga imidlertid fornyet håp.

Fantastiske prestasjoner i helt avgjørende kamper om topp-4, mot Tottenham, Liverpool og Manchester City i mars og april, sikret topp 4-plasseringen, selv om tre strake tap i april og mai og kun én seier på de seks siste ligakampene var nok en påminnelse om at alt ikke var perfekt.

Champions League-plassen var imidlertid i boks. Det var det viktigste ett år etter at vi ble nummer sju.

Forventningene ble skrudd opp. Forståelig nok. 7. plass til 4. plass til gullkamp. Det var kravet. Det måtte det også være. For en av verdens største klubber.

Og i november lå United fortsatt i nærheten.

Med unntak av et par glimt fra de andre nysigneringene var det imidlertid kun Martial av de nye som var en klar forsterkning.

På topp var det fortsatt for tynt etter salgene av Robin van Persie og Javier Hernandez, og da skadene, som man må forvente, kom, så ble desember helt grusom.

Tap mot Wolfsburg og exit fra Champions League.

Tap mot Bournemouth.

Tap mot Norwich.

Og tap mot Stoke.

For langt.

De herlige lagprestasjonene mot Tottenham, Liverpool og City fra sesongen før var nesten aldri å se. Selv om jeg med beste velvilje har gått over sesongen så har vi i 2015/16 ikke levert én eneste virkelig topp-prestasjon mot et annet topplag, som vi gjorde mot Spurs, Pool og City sesongen før. Totalt snakker vi altså om ganske så få glimrende prestasjoner under Van Gaals ledelse.

Høydepunktene var det stort sett unggutta som stod for denne sesongen, som Marcus Rashford.

United scoret også færre mål enn noensinne.

Og så utrygge ut de gangene vi faktisk ble satt under press.

Mange av rivalene var imidlertid heller ikke gode, og med fem dager igjen av sesongen trengte United «kun» å slå West Ham borte og Bournemouth hjemme i de to siste kampene for å nå Champions League.

Men da det virkelig gjaldt sviktet laget, og etter en svak prestasjon mot West Ham ble det 5. plass til slutt. Et klart steg tilbake når det betød at plassen i Champions League røk.

FA-cupfinalen ble riktignok en stor opptur, men det ble for lite.

Og det var riktig at det ble for lite.

Fra 4. plass til 5. plass og nedadgående kurve etter to sesonger ville – uansett hva manageren het – vært for dårlig. Det eneste unntaket kunne vært Sir Alex etter mange år med triumfer, eller om fotballen tidvis var fantastisk.

Men fotballen var nesten aldri fantastisk under Louis van Gaal og Sir Alex har gitt seg.

Forrige sesong ga, som nevnt, kampene mot Tottenham, Liverpool og City i mars og april håp om noe stort, eller i alle fall noe bedre. Sannheten er imidlertid at de tre seirene, etter to år med Van Gaal, fortsatt er de eneste tre kampene i hans regjeringstid som har vært på det høye nivået vi egentlig ønsker å være på.

For dårlig, altså.

Rett og slett.

Ed Woodward må selvsagt ta en stor del av skylda, og hans posisjon er blitt diskutert av oss fans. Med rette.

Denne kommentaren handler imidlertid om Van Gaal, og han må også ta sin del av skylda. Spesielt for stil, også for en del rare uttalelser om for høye forventninger, taktiske grep under kamp, spillerkjøp og litt for skadene – selv om noen av dem også er formildende i hans favør – siden noen av skadene rett og slett har vært uflaks.

Så kan vi gjerne drømme om at United skal være annerledes-klubben, men fotballverdenen er noe fullstendig annet nå enn den var for bare 10 år siden, og i alle fall for 30 år siden – da Sir Alex overtok.

Det betyr, i mine øyne, at man kan snakke og drømme om «The United way», men det er nesten bare én filosofi som holder mål slik fotballen har blitt, og det er filosofien som handler om å vinne. Alt annet er for dårlig. Det meste annet er også irrelevant.

Angrepsfotball er vel og bra.

Men seirer og titler er viktigst og faktisk også mest morsomst.

Det vil det også være under neste manager.

Vinner man, så kan man nesten gjøre som man vil. Vinner man ikke, når man har alt som finnes av ressurser tilgjengelig, så vil det bli stilt spørsmål.

Det er en umiddelbar forventning om at han leder United inn i topp-4. Det er et håp om at han umiddelbart kan sende United inn i gullkampen, og få kloa i én eller flere cuptitler underveis.

Spiller vi fantastisk fotball underveis, er det en bonus.

Men det må bli bedring. Det må bli titler. Hvis ikke vil han også forsvinne etter hvert. Lik det eller ikke, men slik er realiteten for en klubb som er så stor som United. Titler, seirer, triumfer. Det er det eneste som er bra nok.

Dessverre ble det bare én tittel på åtte muligheter med Van Gaal. Det fungerte ikke, og det var helt rett å skifte ham ut. Det eneste som er beklagelig er alle lekkasjene fra United-garderoben, og lekkasjene fra Mendes-leieren i forbindelse med FA-cupseieren. Den ene kvelden kunne han fått fred. United-garderoben blir en utfordring også for Mourinho, men å gå inn i neste sesong med Louis van Gaal ville uansett vært feil. Da ville vi fryktet de andre.

Nå, med Jose Mourinho, blir det de andre som frykter oss. Det er en betydelig forskjell.

En endring måtte til, og jeg er personlig svært glad for at United tidlig tok kontakt med portugiserens representanter. Noe annet ville vært tjenesteforsømmelse.

Så kan vi bare håpe at det fungerer bedre med ham.

Louis van Gaals manager-prestasjoner splittet etter hvert United-fansen, før de fleste til slutt var mot ham. Nå føler jeg dessverre at Mourinho gjør det samme. Jeg begynte denne kommentaren med å skrive at jeg ikke har vært blant de sinte. Jeg ville sett muligheter uansett hvem det var som var manager neste sesong. Selv Louis Van Gaal.

Sir Alex Ferguson kom med noen velvalgte ord for tre år siden: Stand by your new manager, sa han.

På Old Trafford har vi kanskje vært gode til det.

Men på sosiale medier har vi vært mindre gode til det.

Vi på united.no er selv blitt beskyldt for å drive kampanje-journalistikk mot Van Gaal, noe jeg er sterkt uenig i selv om det selvsagt har vært flere negative historier/rekorder i en sesong hvor det har vært en del skuffelser. Flere av oss som mener noe har fått passet vårt påskrevet, uansett om vi ble United-fan på 60-tallet, 70-tallet eller senere. Jeg forstår det egentlig ikke. Det er da ikke vanskelig å se argumenter for både den ene og den andre siden, men det betyr jo ikke at jeg eller deg har mer eller mindre rett enn andre til å mene som vi gjør?

Jose Mourinho kommer med bagasje, ja, men å forhåndsdømme noen er vel ikke spesielt hederlig, verdig eller særlig respektfullt, er det?

Jose Mourinho vinner titler, men han har også en del mindre imponerende historier på CVen sin. Akkurat som en del andre. Kanskje har han ikke evnen til å endre seg, heller, men la da mannen få sjansen til å vise seg frem.

Sir Alex Ferguson klikket på egne spillere, ble vel kalt «Furious Fergie»  og beskyldte media i Skottland for å være på lag med Glasgow-klubbene før han kom til United. Jeg ser for meg historiene det hadde gitt i dagens mediehverdag, og hørtes noe av det kjent ut? Hørtes det ut som om noe en United-aktuell manager kunne gjort? Sir Alex Ferguson var vel heller ikke en engel i United, men det fungerte både før og etter at han kom til oss.

Kanskje fungerer det også glimrende med Jose Mourinho. Kanskje han blir en av våre største managere. Kanskje blir han det ikke.

Men vi må vel la ham få sjansen til å vise seg frem før vi korsfester ham eller med-fans som er positive til ansettelsen.