Som United-reporter i lokalavisa Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex den første tiden, til å dekke klubben også tett etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News, etter 23 trofeer på 22 år som avisas United-korrespondent, en jobb han har hatt siden FA-cupfinalen i 1995.
Jose Mourinhos humør kan ha endret seg siden den svake kampen mot Newcastle søndag, men jeg merket en atskillig mer avslappet United-manager da jeg var på pressekonferansen forrige fredag.
Det liknet mer på den gamle Mourinho, han vi hadde blitt lovet.
Da United ansatte Mourinho så ble vi journalister i Manchester fortalt av de London-baserte journalistene, som hadde dekket Mourinho og Chelsea i to perioder, at vi kunne forvente en jovial mann som elsket det meste forbundet med pressekonferansene.
De sa også at Mourinho satte pris på en god latter, og at han ofte, etter at pressekonferansene var over, ville sette av tid til journalistene og dele litt off the record-informasjon.
Det har aldri skjedd i United.
Mourinho har, nesten fra dag 1, alltid vært ganske så dyster. Det er ganske så sjelden at vi har sett hans mer lystigere side.
Annonse
Men forrige fredag, da jeg var til stede for Sunday Telegraph, så var han atskillig mer imøtekommende.
Han hadde det spesielle uttrykket i ansiktet igjen. Det lure, smilende og skøyeraktige uttrykket, mens han la ut om at han helt seriøst forsøkte å vinne prisen for manageren med beste oppførsel på sidelinjen denne sesongen.
Det finnes selvsagt ikke en pris for det, men Mourinho spøkte med at det burde være det – og at det var fjerdedommerne som burde stemme.
Det var morsomt, avslappet og også ganske originalt. Det var en fornøyelse å være til stede.
Man vet aldri hva som kan skje da man drar til en pressekonferanse. Det kan være alt fra at man ender opp i «løvens hule» til at det blir som en prat med kompisen på puben.
Som journalist hadde man alltid litt angst før pressekonferansene med Sir Alex.
Vi hadde alle fått gjennomgå offentlig av ham, og hver gang tenkte alle andre at «heldigvis var det ikke meg som fikk den der».
Jeg fikk selv gjennomgå flere ganger.
Annonse
Sir Alex kunne være genial, men det varierende temperamentet hans sørget for at man aldri helt visste hva som kunne utløse en reaksjon.
Jeg risikerte også vreden hans en gang i et forsøk på en dårlig vits som jeg bare ikke klarte å holde inne.
Det var den gangen det virket som om han kom til å bli på Old Trafford for alltid, og en fredag, da han snakket om noe i fremtiden, så la han til at «da er jeg så gammel at jeg vel blir dyttet rundt i en rullestol».
– Ja, sa jeg.
– Men du vil vel fortsatt da også være United-manager.
Alle begynte å le, og heldigvis gjorde også Sir Alex det.
Likevel var han ikke alltid i like godt humør.
Det var en gang han ikke likte spørsmålet han fikk, og feide alle diktafonene ned fra bordet foran seg samtidig som han reiste seg og forlot lokalet.
Av og til glemte han også at diktafoner lå rett foran ham, og faktisk er gode nok til å få med seg hvisking.
Da vi var på USA-tour i 2003 hadde han en gang en felles pressekonferanse med daværende Celtic-manager Martin O’Neill, og en av journalistene spurte O’Neill om det at han kanskje en dag kunne bli United-manager.
Fergie lente seg så over til O’Neill mens han sa noe.
Annonse
Etterpå, da vi hørte gjennom diktafonene, hørte vi hvordan han, overfor O’Neill, hudflettet Daily Express-reporteren.
Annonse
Det var ganske artig, og vi minner alltid denne journalisten på akkurat dette.
Jeg husker også en ganske kjapp affære da Fergie kom til pressekonferanse-rommet på Carrington, sa noe om motstanderen og dro før noen hadde fått stilt ett eneste spørsmål.
Hele seansen var over på 71 sekunder.
Alle vi journalister har også blitt irettesatt over hva som virkelig er jobben vår, og vi ble alle kalt «idioter» da han forsvarte Juan Veron.
Sir Alex utestenger en reporter før Wembley-finalen mot Barcelona.
Sir Alex var imidlertid ikke alene om å styre pressekonferansene sine.
Louis van Gaal var også briljant.
Til tross for den lite underholdende fotballen som ble servert ute på banen, så var nederlenderen en veldig hyggelig mann på pressekonferansene. Jeg trivdes med mediemøtene hans.
Det mest klassiske Van Gaal-øyeblikket skjedde denne måneden for tre år siden etter at Sam Allardyce hadde omtalt LVGs United som et «langpasningslag».
Louis tok dermed med seg fire A4-ark fra dataanalytikeren sin som viste at United ikke var det laget Big Sam hadde sagt de var.
Van Gaal holdt dem opp foran alle oss, viste dem til kameraene og inviterte alle til å ta bilder av arkene etter pressekonferansen, slik at vi kunne få fakta rett til avisene våre.
Det var ganske så briljant, og atskillig mer interessant enn en helt normal presseseanse.
Van Gaal kaller The Suns Neil Custis for «Fat Man».
Så forventer jeg ikke at Jose Mourinhos pressekonferanser blir like fornøyelige hver gang, men forhåpentligvis var forrige fredag et tegn på at han er i ferd med å tine opp i forhold til oss journalister som holder til oppe i nord.
Prestasjonen på St. James’ Park økte nok likevel ikke sjansene for at det blir en fornøyelig affære også kommende fredag.
