– Jeg savner den sprudlende typen som sprer positivitet

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

– Jeg savner den sprudlende typen som sprer positivitet

Av: Andreas Kristoffer Johansen

Positivt eller negativ, det er tøft om dagen.

Hva skal man mene, hva skal man tro, hvor skal man finne håpet? Det er selvfølgelig tidlig å dømme etter tre kamper i Mourinhos tredje sesong – og kanskje vinner vi til og med seriegullet i år.

Hva er planen vår, hvor er problemet, hvorfor får vi det ikke til? Det er litt merkelig at en så etablert manager som Mourinho, f.eks fortsetter å spille langballer på de få spillerne som befinner seg på motstanderens banehalvdel. Seriøst, de er jo stort sett alltid dekket av 2-3 mann. Hvorfor skal vi angripe så mye på egen banehalvdel? Vi gjør en del taktiske vurderinger som jeg ikke helt skjønner. Det er vanskelig å vinne kamper om motstanderen har mer ball enn oss eller spiller mest på vår banehalvdel.

Hva er vår sportslige satsning? Hva er vår nye identitet? Hvor skal vi?

Jeg var skeptisk da vi ansatte Mourinho (stort sett fordi han surner i alle jobbene han har hatt), men forsøkte å se på det som noe positivt. Vi får inn en etablert manager som kunne bygge sitt eget lag og skape ny suksess i United. For det å bygge lag har vært en vanskelig prosess i mange år i United.

Mourinho og Van Gaal fikk det Sir Alex Ferguson aldri fikk på slutten av sin karriere. De fikk masse penger. Enormt mye penger. For å bygge sitt eget lag.

Et lite tilbakeblikk?

De fleste husker kanskje de siste tre sesongene under Sir Alex Ferguson hvor vi kjøpte spillere som toppklubbene knapt vurderte, mens våre konkurrenter hentet inn verdensstjerner. Green and Gold raste og Glazer-out tok fullstendig av. Vi måtte jo investere i egen stall om vi skulle klare å holde tritt med konkurrentene.
Tre sesonger. Det er lenge det.

For all del, vi kjøpte blant annet David De Gea og Robin van Persie. Fantastiske spillere. Phil Jones var også et bra kjøp. Men jeg glemmer aldri da vi kjøpte Bebe som den dyreste offensive spilleren vår i 2010/11-sesongen, mens City den samme sesongen hentet Dzeko, Yaya Touré, Balotelli og deretter fulgte opp med å hente Agüero og Nasri den neste sesongen som skulle prege det offensive spillet.
Vi må faktisk helt tilbake til 2007/08 sesongen for å finne den store overhalingen av stallen. Da hentet vi Tévez, Hargreaves, Nani og Anderson. Alle fantastiske spillere som skulle være med å fornye oss samtidig som blant annet Ronaldo briljerte.

Nå høres det kanskje ut som jeg mener at «splash the cash» er løsningen. Jeg har aldri vært fan av å de enorme investeringene som har blitt gjort av storklubbene de siste årene. Hvor er satsningen på egne unggutter? Hvor er den nye class of ’92? 2 milliarder for en fotballspiller… Hallo?

Jeg kritiserte City så vanvittig mye for å mangle sjel, identitet osv og det var det mange som gjorde da de startet kjøpefesten med penger de ikke selv hadde. Deretter kom vi til slutt på banen og begynte å investere. Mye. United-maskineriet går jo så det griner, så pengene er ikke problemet for den største klubben i verden.

Men vi starter å investere etter en lang periode med tørke, noe som betydde at vi måtte bruke en betydelig mengde penger for å fornye stallen på det nivået som trengs for å kjempe blant de beste. Og nå skriker flere supportere om enda flere milliarder. Det er ikke nok. Vi trenger mer.

Enda et tilbakeblikk

Jeg husker kampen mot Real Madrid i 2011. Et rødt kort og flere tvilsomme avgjørelser sendte oss ut av den gjeveste turneringen. Vi møtte et Real Madrid, som var mye sterkere enn oss på papiret, men så hadde vi jo Sir Alex Ferguson da. Mannen som kunne få en middelmådig fotballspiller til å prestere som en verdensstjerne. Rooney ble ofret til fordel for Giggs, en avgjørelse mange av oss kritiserte. Men skotten viste hva han drev på med og kampen var vår fra start til det røde kortet.

Men hva får spillerne til å prestere så godt? Hva er det som gjør at man klarer slike prestasjoner?

La oss ta den litt lengre. Hvordan i alle dager klarte Leicester å vinne Premier League? Hvordan i alle dager klarte Hellas å vinne EM? Portugal hadde 10 cornere i den kampen, mens Hellas hadde bare en. Og på den scorte de kampens eneste mål.

Er det utelukkende kvalitet? Stjernespillere som avgjør? Er det et veldrevent maskineri skaper slike prestasjoner? Sultfora spillere som har null respekt for motstanderen? Er man vanvittig heldig med marginene? Motstanderen får tilfeldigvis en skade som ødelegger litt av boosten i laget før eller underveis i kampen? Motstanderen feiler mer enn man selv gjør? Noen har ikke dagen, laget lar seg påvirke og det vet et lag å utnytte? Kan det være så tilfeldig?

Jeg vet ikke hva som er det rette svaret. Kanskje er det tilfeldig? Kanskje er det kampfiksing? Kanskje er det et mirakel? Kanskje er det noe spesielt med laget? Manageren? Klubben? Dagen? Livet? Kona? Sjefen? Naboen?

Vi vet i hvert fall én ting.

Leicester klarte ikke denne bragden i en kamp, de gjorde det over 38 kamper. Riktignok i en sesong der alle de antatte topplagene var sjokkerende ustabile, men det kan ikke ha vært tilfeldig over 38 kamper. Det er ikke mulig.

Mangler vi nye spillerkjøp eller noe annet?

Så hva er det som fikk Leicester til å overprestere? Det var i hvert fall ikke storkjøp. Det var ikke milliarder over noen sesonger som måtte til. Det var heller ikke «forgjengerens feil». City hadde et veldig bra lag den gangen og det samme hadde Arsenal, Chelsea og Tottenham også.

Er det lagmoral? Selvtillit? Vilje? Manager?

Uten en god lagmoral så blir det vanskelig å vinne kamper. Uten selvtillit vinner man ikke kamper. Uten vilje vinner man heller ikke kamper. Det er mange faktorer som spiller inn, men laget må ha troen på seg selv. 110%.

De må tro at de er uovervinnelige og at alt kan snus. Kampen er aldri over før dommeren har blåst i fløyta si. Laget må ha glede, glød og spirit for å vinne.

Dersom et lag ikke har troen på det de selv driver på med, så presterer de ikke 110%. Da ville det aldri ha vært mulig å sette på en aldrende Giggs fra start mot en vanvittig mye bedre motpart (Real Madrid i CL). Det skulle ikke være mulig å vinne Premier League med et B-lag i konkurransen mot to lag som kjøper verdensstjerner og bruker milliarder.

Hard work beats talent when talent doesn’t work hard.

Så hva er problemet? Mangel på talent? Manglende investeringer? Er problemet mangel på hardt arbeid? En manager kan ikke utelukkende lastes for at spillerne ikke jobber hardt nok på banen. Det er faktisk en god del som også må lastes spillerne. Holdninger. Være profesjonelle.

Spillerne må også ta sin del av skylden. Pogba spilte IKKE bra mot Brighton. Det verste var det han sa etter kampen, nemlig at «dårlige holdninger» hadde en del av skylda for tapet.

Hva i alle dager er det? Hva er det en kaptein, en leder for et lag, sier høyt og tydelig? Sir Alex Ferguson hadde ikke sparka en sko på han, han hadde gitt han en hard høyre rett i fleisen.

Det er kroken på døra for min del, med mindre han innkaller til en pressekonferanse hvor han beklager og samtidig sier at agenten hans dessverre har dårlig innflytelse på han. Han setter seg selv over manageren, over klubben og han er i tillegg kapteinen. Det er fullstendig uakseptabelt.

Det er selvfølgelig mye vi ikke vet og mye vi ikke får vite. Så hva er egentlig sant? Vi får sitater, men stemmer disse? Neville har jo sagt at det er bra stemning innad i United.

Men nok om det. Det er ikke poenget her. Poenget er hva som får folk til å prestere.

Manageren jobber hver dag med å få spillerne til å tenke som han, få laget til å fremstå slik han ønsker og motiverer de til å prestere bedre for hver kamp. Han etablerer en felles forståelse om at hans tilnærming til fotballen er den som vinner kampen, som gir resultater og som hjelper spillerne til å oppnå sine personlige mål og sørger for utvikling over tid. Ingen er større en manageren og en spiller ikke har troen på manageren eller prosjektet hans, må gå. Hvis spillerne samlet sett ikke har troen eller tydelig gir uttrykk for at prosjektet ikke fungerer, så må manageren gå.

Nå høres dette kanskje ut som en vanvittig slakt av Mourinho, men det er ikke nødvendigvis det.

Innledningsvis så nevnte jeg noe om investeringsviljen under de siste sesongene til SAF. Han hevdet selv at styret støttet de spillerkjøp han ønsket, men de færreste trodde på det. Vi kjøpte blant annet Bebe liksom. Var det i så fall SAF som begynte å bli gammel, grå og surrete? Vi skrek etter kvalitet, særlig etter at Ronaldo stakk. Glazer fikk mye pepper den gangen for manglende investeringer og enda verre ble det når det kom frem hvor mange millioner de i samme periode hadde tatt ut til seg selv. Vi måtte investere i laget. Konkurrentene våre ville ellers gå forbi oss. Det var alle enige om, samtidig som vi var stolte over å ha fått fram flere av våre egne.
David Moyes fikk jobben med å fortsette suksessen som vi opplevde under Sir Alex Ferguson, men fikk begrensa handlefrihet selv om vi brukte mye penger på Mata den gangen. Han arvet i tillegg en stall som nesten bare Sir Alex Ferguson kunne vinne ligagull med.

Van Gaal kjøpte for spillere for 2,5 milliarder uten at han fikk det til.

Mourinho har så langt brukt over 4 milliarder kroner uten at jeg klarer helt å se hvor mye bedre vi har blitt. Ja, vi har vunnet Europaligaen under han og fikk en sterk 2. plass i fjor. Det har vært flere sterke prestasjoner under Mourinho og alt er selvfølgelig ikke helsvart – men jeg mener pengebruken genererer flere spørsmål enn svar. Med en slik pengebruk så forventer jeg glitrende angrepsfotball. Jeg forventer at vi styrer kampene. Jeg forventer mer enn hva vi leverer. Kanskje er jeg kravstor? Vel, konkurrentene får det til – da burde vi få det til.

Men skal skylda legges på manageren?

En annen ting som jeg også undrer litt på, er hvor mange av disse spillerne som managerne selv har kjøpt. Har styret, med Woodward i spissen, kjøpt spillere selv uten at manageren har vært direkte involvert? Har manageren gjort feil vurderinger? Er det riktig å hente inn 4-5 mann hver sommer? Hva med kontinuiteten? Hvem skal vise spillerne «The United Way»? Hvem er bærebjelkene i laget? Er det for mye prestisje i kjøpene? Hvem hadde f.eks forestilt seg at Salah skulle herje i PL i fjor? Da hadde alle toppklubbene lagt seg etter han sammen med Liverpool.

Hvem tar egentlig avgjørelsene i klubben? Får manageren den friheten han burde ha?

Nå høres dette kanskje ut som en vanvittig slakt av eierne og Woodward og det er kanskje noe i det.

Men greit. Nok om det. Glem investeringene. Glem styret. Glem Woodward. Hva står vi igjen med da?

Manageren. Sjefen. Han som tar de fleste beslutninger. Han som skal bestemme over det meste som angår det sportslige. Han som sørger for at spillerne presterer 110%. Det er han som skal få spillerne til å gi det lille ekstra. Han som skal gi klubben trofeer. Han som også har et ansvar ovenfor supporterne. Han er ansatt for å vinne, men han skal også underholde. Sir Alex Ferguson nevnte akkurat det i boka si, ansvaret ovenfor supporterne. De tar seg fri fra jobb, betaler inngangspenger og må kanskje til og med reise til en annen by for å se laget sitt. Da er også en del av jobben å spille underholdende fotball.

Savner den sprudlende typen som sprer positivitet

Sir Alex Ferguson gjorde også mye rart. For all del. Jeg stusset mange ganger over lagoppstillingene hans og hvordan han i perioder stolte for mye på den gjenværende delen av Class of ’92. Noen ganger var det vanvittig bra, men mot slutten ble det dårligere og dårligere. Noen ganger skjønte ingen noen ting og var kjappe med å kritisere uttaket.

Men han skapte allikevel en positiv atmosfære rundt laget sitt, til pressen og til supporterne. Han klarte å få folk til å tro på et i utgangspunktet vaklende prosjekt (som blant annet manglende investeringer sørget for) og han avsluttet det hele med et seriegull i 2013. Et seriegull uten milliardinvesteringene som våre konkurrenter sto for.

Det gjorde han med en stall hvorav de fleste bare kunne drømme om å få spilt for en annen toppkubb. Han fikk fram den gode følelsen, den gode karmaen. Selvtilliten til spillerne var skyhøy, de stolte på sjefen og de gjorde som han sa. Ingen var større enn manageren og det viste alle. Alle jobba ræva si for han, men han viste samtidig hvordan han skulle få spillerne sine til å vinne kampene. Han hadde en klar plan, han forsøkte og han lyktes.

Men det som skremmer meg kanskje mest, er at dette er ikke noe som Sir Alex Ferguson alene er kjent for. Klopp har den effekten på laget sitt. Pep også. Og mange flere.

Jeg vet ikke om Mourinho har en plan. Jeg savner den sprudlende typen som sprer litt positivitet, som sprer fotballglede, som får laget til å prestere, som klarer å snu motgang til medgang uten at det er evige skriverier i media om en manager som slakter laget sitt eller klager på at han ikke får nye tre milliarder. Nå skriver også media vanvittig mye piss om han, men han hjelper ikke akkurat sin egen sak ved å stadig påpeke at han måtte ha nye spillere og hvilke konkrete posisjoner han måtte forsterke.

Hva sier han egentlig til sitt eget lag?

Dere er ikke gode nok. Jeg må bytte ut flere av dere.

Hva gjør det med laget?

Det kan umulig skape selvtillit. Kanskje han håper at det skal gi motsatt effektiv? Spillerne kjenner på konkurransen og dermed presterer bedre. Men presterer under hvilke forhold? Der stopper det for meg.

For hvor mange milliarder må til? Når skal vi begynne å tenke at det ikke er milliardene som er problemet, men mannen som disponerer de? Eller klubben som ikke vet hva de driver på med?

Det får meg til å tenke. Hvem er egentlig problemet? Hva er problemet? Kanskje er problemet at vi bare snakker om investeringer og ikke om det vi har? Kanskje er fokuset for stort på alt vi må bytte ut heller enn det vi har? Kanskje det i seg selv skaper utryggheten?

Overraskende positiv

Jeg nevnte Jürgen Klopp. Jeg drømte om at han skulle ta med seg angrepsfotballen sin fra Borussia Dortmund og til oss da han ble ledig på markedet. Jeg syns det var fantastisk å se Dortmund og fotballen han fikk til der, en offensiv og aggressiv fotball – en fotball som jeg liker og uten milliardinvesteringene.

Jeg foretrekker heller å tape hvor vi som lag har skapt masse, sjanser, mange skudd på mål, dribleraid, pasninger av en annen verden – heller enn å vinne hvor vi fikk til et skudd på mål og motstanderen fikk 25 – eller sagt på en annen måte; vi ble pissa på, men vant. Nå sier jeg heller ikke at det er standarden for oss, men mer om fotballen vi spiller i perioder.

Hva er det? Hva sier det om kampen?

Alle vil vinne, men det handler også om hvordan vi vinner. Vi vil se underholdning. Vi vil se dribleraid. Vi vil se vanvittige pasninger. Vi vil så gjerne ha få oppleve litt gåsehudeffekt under kampene. Beckham-skruen i mål. Giggs-raidet. Vidic som knuste alle i duellene. Vi vil at laget vårt skal skape nye fantastiske øyeblikk for oss. For det er nettopp det fotballen handler om, nemlig underholdning, spenning, drama, lidenskap, håp, sorg, glede og så mye mer.

Jeg har fortsatt et håp om at Mourinho kan snu dette. Jeg er fortsatt overraskende positiv til sesongen. Kanskje fordi den nettopp har startet og vi bare har spilt tre kamper. Noen arbeidsuhell kanskje, for deretter å gå på en rekke med seire der vi spiller veldig bra fotball?

Jeg håper han kan samle oss som supportere. Jeg håper at det snur. Jeg håper at det snart løsner. Det er håpet. Men det er også snart det eneste mange av oss har igjen.

Men i fotballen kan alt snu på kort tid. Jeg gleder meg fortsatt til neste kamp. Kampen mot Tottenham gav meg masse glede og håp til tross for at vi tapte. Vi spilte virkelig bra, kanskje det beste under Mourinho.

Det er fortsatt United som spiller. Det er fortsatt klubben i mitt hjerte siden 1990. Alt kan snu. Gjør det ikke det, så må det få konsekvenser og det må skje rimelig kjapt.