Kampen som utfordrer «El Clásico»

Fotball er følelser.

Historisk sett er det derfor fremdeles et stykke opp til de mest sagnomsuste bataljene i verden for Manchester-derbyet mellom United og City.

Til kampene der katolikker og protestanter står uforsonlig steilt mot hverandre i Glasgows «Old Firm», og til oppgjøret der samfunnsklassene og ulike kulturer barker sammen i «Superclásico» mellom River Plate og Boca Juniors i Argentina.

De brasilianske bataljene mellom Palmeiras og Corinthians, eller Fluminense mot Flamengo for den slags skyld, går sjelden pent og pyntelig for seg.

Og i Hellas er kampene på tribunen ofte like intense som de som utspilles på selve gresset når Olympiakos og Panathinaikos møtes i «slaget mellom de evige motstanderne» i Hellas.

I Italia har kanskje slaget om Milano mistet noe av glansen, men rivaliseringen er fremdeles intens. Det samme er oppgjørene mellom Roma og Lazio i støvellandets hovedstad.

Og i «El Clásico» møtes det som i flere år har vært verdens to største klubber, både sportslig og økonomisk.

To klubber som har vært den mest naturlige destinasjonen til de beste spillerne på jordkloden, enten de har valgt det kongelige hovedstadslaget fra Madrid, eller den katalonske stoltheten Barcelona.

Merseyside-derbyene er ikke lenger avgjørende for ligagullet i England slik de var i perioder på 1970- og ikke minst 80-tallet.

I et intervju jeg gjorde med den tidligere Liverpool-spilleren Ryan Babel for en del år siden beskrev han Merseyside-derbyet som «koselig». Han forklarte at «De Klassieker», opgjøret mellom hans tidligere klubb Ajax og rivalen Feyenoord, var langt mer hatsk og nådeløst enn byderbyet i Liverpool noen gang ville bli.

Men oppgjørene mellom Liverpool og Everton har så dype røtter og tradisjoner at de i det minste har sitt eget kallenavn på byderbyet.

Det er mer enn hva tilfellet er i Manchester.

Penger endrer makt og posisjon

I et tradisjonelt perspektiv er Manchester-derbyet et stykke unna de fleste av disse derbyene.

Real Madrid og Barcelona har barket sammen 269 ganger. De to Manchester-klubbene «kun» 174.

Real Madrid har 33 ligatitler og tolv triumfer i den gjeveste eurpacupen. Barcelona har 24 ligamesterskap og fem europacuptitler.

Ingen av de to Manchester-klubbene vil noensinne ta igjen Real Madrid og å matche Barcelona vil også bli ekstremt vrient. Både i Spania og Europa har de to vært i en klasse for seg i en årrekke.

Hør United we Podcast: Kan vinne ligaen om vi slår City!

Og det er særlig to som har sørget for det. Lionel Messi og Cristiano Ronaldo har egentlig bedrevet en annen idrett enn resten av fotballverden i over ti år, noe som har blitt bekreftet med at de to har gjort rent bort i «Ballon d´Or», senest torsdag kveld da Ronaldo vant foran Messi.

Men uten å bli altfor historieløs er det viktig å ta med en annet aspekt.

For fotball handler ikke bare om følelser.

I 2017 handler det også om penger posisjon og makt, enten vi liker det eller ei.  

Manchester United har vippet Real Madrid ned fra tronen som den fotballklubben med de største inntektene i verden. Og siden sjeik Mansour overtok Manchester City har klubben gjennomgått en revolusjon både på og utenfor banen.

Ingen skal betvile at Mansour har hatt råd til denne revolusjonen med en personlig formue på over 20 milliarder dollar.

Men tiden der den styrtrike City-eieren investerte uhemmet i klubben for å ta kvantesprang mot toppen av engelsk og europeisk fotball virker å være forbi.

Naboen i lyseblått har etablert et nettverk av klubber rundt jordkloden for å kunne fore Citys førstelag med spillere i fremtiden. Kanskje noe kynisk, men fra et forretningsmessig ståsted er det smart.

Meget smart.

Og City sin forretningsfilosofi bærer allerede frukter.

I den foreløpig siste oversikten fra Deloitte er Manchester City nummer fem på listen, men når Deloittes oversikt for 2016/17 kommer i januar, kan du forvente at City har passert Bayern Munchen og inntatt fjerdeplassen, og samtidig kappet forspranget til de to spanske gigantene.

Det gjør at de to Manchester-klubbene og de to spanske gigantene vil inneha de fire øverste plassene på listen og mye tyder på at veksten til United og City bare vil fortsette.

Tallene nedenfor er interessante for å forstå den rivende utviklingen til United og City. 

Fra 2012 til 2016 økte Real Madrids omsetning med heller beskjedne tolv prosent. Barcelona hadde en økning i samme periode på 18,7 prosent.

Til sammenligning hadde de to Manchester-klubbene en vekst i inntektene på henholdsvis 61 prosent (United) og 70 prosent (City).

Vi kjenner regnskapstallene for de to engelske klubbene for 2016/17-sesongen og tar vi med dem også har Uniteds vekst vært på 81,6 prosent, mens Citys vekst har vært på formidable 105 prosent.

Tilsvarende tall for Barcelona og Real Madrid kjenner vi ikke ennå, for de spanske klubbene opererer konsekvent, i motsetning til sine engelske konkurrenter, med inntekter fra spillersalg og ikke med en eventuell nettogevinst.

Den globale appellen

Med økte inntekter kommer også økt oppmerksomhet.

Eller rettere sagt, med økt oppmerksomhet kommer økte inntekter.

Og her er vi ved sakens kjerne.

Forrige sesongs byderby mellom United og City hadde rundt én milliard tv-seere verden over. Fra New Zealand til vestkysten av USA, uavhengig om det var midt på natten, frokosttid eller i de sene kveldstimer, kunne tv-seere verden over følge slaget om Manchester. Slaget mellom rødt og lyseblått og slaget mellom de to mestvinnende managerne per dags dato i europeisk fotball.

José Mourinho og Pep Guardiola er to attraksjoner i seg selv.

Det er kun VM-finalen i fotball som kan vise til lignende seertall.

Til sammenligning regner man med at mellom 160 – 200 millioner ser Champions League-finalen direkte, mens «El Clásico» i april hadde rundt 650 millioner tv-seere.

Premier League står ekstremt sterkt verden over.

Ligaen har de mest lukrative tv-avtalene, og inntektene til de engelske klubbene skyter i været. Den neste Champions League-avtalen for britiske klubber er verdt 1,2 milliarder pund, mens rettighetene for Premier League i Storbritannia, som deles mellom Sky Sports og BT Sports, har en prislapp på 5,1 milliarder pund.

En budkrig for neste avtaleperiode er allerede i gang og salget av tv-rettighetene til Premier League verden over er også svært innbringende.

Premier League har en enorm global appell som ingen annen liga kan matche, og det skaffer i neste omgang stadig flere supportere verden over.

Det er et regnestykke det er enkelt å begripe, der faktorenes orden egentlig er likegyldig.

Økt oppmerksomhet gir mer penger, mer penger gir økt oppmerksomhet. 

Ser man på kommersielle interesser og antall supportere verden over, er byderbyet i Manchester derfor i ferd med å utfordre «El Clásico» til å bli klodens største derby.

Jeg sier ikke at Manchester-derbyet er større, men det er per. dags dato er det den største utfordreren til «El Clásico» og rent kommersielt kan det overta førsteplassen.

City har blitt Uniteds største konkurrent, og de lyseblå har kommet for å bli.

De fleste supportere vil være uenige, men rivaliseringen mellom United og City har på mange måter flyttet seg fra gressteppet til økonomiavdelingene i klubbene.

Da politiet ble sendt inn

At det er temperatur i byderbyene er ikke noe nytt.

Da Denis Law satte inn vinnermålet for City med sitt berømte hælspark på Old Trafford i april 1974 var allerede Uniteds skjebne beseglet og for hordene av tilskuere som invaderte Old Trafford var nedrykk til nivå to tungt å fordøye.

Men en drøy måned i forveien var det også meget dramatisk på Maine Road da Uniteds Lou Macari og Citys Mike Doyle begge ble utvist.

Begge nektet å forlate gresset, og dommeren sendte dermed begge lag i sine respektive garderober og ga ordre til to politikonstabler om å passe på at verken Macari eller Doyle kom tilbake på banen.

I dag ligger, passende nok hovedkvarteret til Greater Manchester Police og kontorene til den globale japanske elektronikkgiganten Fujitsu der United og City første gang målte krefter mot hverandre.

Mye vann har rent gjennom Manchester Ship canal siden 3. oktober 1891 da Newton Heath slo Manchester City 5-1 i FA cupen i den første offisielle kampen mellom de to lagene. Alf Farman scoret to i oppgjøret på North Road. De færreste har hørt om han, men «alle» kjenner spillerne på dagens to stjernegallerier.

Siden 1891 har Manchester-derbyet vært preget av lokale spillere, men når United og City barker sammen søndag, er det trolig bare Marcus Rashford, som er aktuell til å starte kampen, som faktisk er født i Manchester. (Jesse Lingard er fra Warrington)

Minst én milliard mennesker vil ha muligheten til å følge søndagens derby via tv-skjermene. Rundt 76.000 er heldige nok til å bivåne derbyet live.

Den tidligere City- og United-spilleren Peter Barnes fortalte meg at det var naturlig for spillerne å dra på puben sammen for 30 år siden. Og flere av de spanske spillerne i United og City kjenner hverandre godt og omgås.

Pep Guardiola tok for eksempel med seg hele staben sin på Juan Matas restaurant der City-funksjonærende bæljet ut den ene karaokeklassikeren etter den andre.

Men for fansen er ikke tonen like gemyttelig.

Det står et ligagull på spill.

Men først handler det om å være best i byen og å kunne gå rakrygget på jobb på mandag, vel vitende om at ditt lag tok siste stikk.

Manchester United og Manchester City har kanskje satt en ny standard for den kommersielle utviklingen av fotballen, men på sikt må også de sportslige resultatene matche Real Madrid og Barcelona.

Med José Mourinho og Pep Guardiola på trenerbenken er imidlertid utgangspunktet det beste.