Altfor tidlig å grave seg ned

Disse linjene skrives på flyet fra Gardermoen til Detroit, der United skal møte Liverpool i International Champions Cup.

Går jeg noen runder rundt Michigan Stadium og spør United- og Liverpool-fansen hvilke forventninger de har til sesongen, tror jeg at jeg får ganske forskjellige svar.

José Mourinho var seks poeng bedre enn Jürgen Klopp på tabellen for tre måneder siden, men det betyr ikke så mye nå.

Humøret hos United-fansen opplever jeg rett og slett som ganske dårlig.

Noen er fortvilet, noen er forbannet, andre er forvirret.

– Jeg er stressa! Nå må det skje noe snart. Hjelper ikke akkurat at Liverpool signerer klassespillere annenhver uke, skrev en United-supporter på Twitter nylig, mens en engelsk journalist jeg snakket med før avreise spøkte med at han var heldig som slapp å følge United i USA med tanke på forestillingene mot Club América og San Jose.

I løpet av sommeren har det skiftet fra forsiktig optimisme til ergelse og resignasjon – og vi har ikke engang spilt om et eneste tellende poeng.

Hvorfor er det sånn?

På den ene siden mener jeg det må kunne stilles krav til en av verdens største fotballklubber.

For eksempel at det er en viss grad av kommunikasjon mellom manager og administrerende direktør. Vi vet lite eller ingenting om samarbeidet mellom José Mourinho og Ed Woodward, men når manageren på sommerens første pressekonferanse med et skuldertrekk sier at han ikke vet om det kommer flere spillere, skjønner jeg at United-fansen blir bekymret.

Sannsynligvis er dialogen tettere enn vi får inntrykk av, men uttad fremstår klubbens strategi på overgangsmarkedet som ustrukturert og litt tilfeldig.

Man kan også spørre seg hvorfor visumsituasjonen til Alexis Sánchez ikke var løst før avreise.

I tillegg forventer United-fansen en viss underholdningsverdi på banen. Ikke fordi de er bortskjemte, men fordi det gjennom alle år har vært en av klubbens verdier. Det er også mange som mener klubben burde heve seg over problemer de uansett ikke kan gjøre noe med, som hvordan terminlisten i Premier League legges opp og at VM-spillere er pålagt ferie.

Alle disse fluene tror jeg Mourinho kunne slått ihjel med ett enkelt smekk.

For hva har egentlig United-manageren gjort for å inspirere fansen foran det mange mener er hans skjebnesesong?

Tydeligvis er det noe som frustrerer, men er det ikke han som burde gå foran som fanebærer og marsjere inn i den nye sesongen med taktfast optimisme?

Jeg tror aldri vi får se Mourinho skåle fra scenen direkte på MUTV med et utbaserende «we go for it!», som den eksentriske nederlenderen gjorde i sin tid, men en Mourinho med større glød og bedre humør må det være lov å ønske seg.

Sannsynligvis har ikke problemene Mourinho identifiserte i forrige sesong blitt adressert på overgangsmarkedet.

– Jeg vil ha to spillere til, men én ting er hva jeg ønsker, én annen ting er hva som kommer til å skje, sa han nylig til ESPN.

Men er det ikke først og fremst manageren som er nøkkelen til å skape et sterkt kollektiv, der alle drar i samme retning?

Det er godt mulig Mourinho ikke har det laget hans ønsker seg, men det betyr bare at laget er desto mer avhengig av en manager som kan organisere og motivere, noe som jo er på listen over portugiserens styrker.

Samtidig finnes det nok av argumenterer som dementerer påstandene om at alle piler peker mot dommedag.

Mange heller nok til at United-fansen bør smøre seg med enda litt tålmodighet.

For det første er det fortsatt tidlig, og for det andre tror jeg «glemte» VM-spillere som Paul Pogba, Romelu Lukaku og David de Gea vil tenne nytt håp når de returnerer til Carrington.

Dessuten aner vi egentlig ikke hva som skjer bak kulissene, samtidig som vi vet at Mourinho alltid spiller et spill.

I USA er journalistene tettere på laget enn de noen gang får anledning til i Manchester, men rapportene om det interne livet i klubben er sjeldne og gjerne lite presise.

Klippene med karaokeopptredenene til Angel Gomes, Tahith Chong og Demetri Mitchell vitner om god stemning i «brakkene», samtidig som konkurranser i Fortnite, bordtennis og «hvem kan få Martial til å le?» skal ha skapt stort engasjement i gruppa.

Det vil heller ikke være første gang Mourinho gir inntrykk av å være misfornøyd for å oppnå noe. Kanskje forsøker han å legge press på Woodward, eller kanskje vil han redusere presset på spillerne, som da han nektet å svare på spørsmålet om Uniteds sjanser til å vinne ligaen.

Rovdyret Mourinho er best når alle tror han sover, og kanskje er det det klimaet han forsøker å skape.

Årsaken til skepsisen blant United-fansen tror jeg handler om at ambisjonsnivået er høyt, akkurat som det skal være i Manchester United.

Men det er ingen grunn til å grave seg ned før stormen er over oss.