Helgepappaen som aldri kommer i bursdagene

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Dagens innsender bruker en analogi for å forklare hvordan han ser på ståa i Manchester United akkurat nå.

Helgepappaen som aldri kommer i bursdagene

Av: Kjetil Nævisdal

(Mange har forskjellige relasjoner og erfaringer når det kommer til skuffelse. Og ofte er følelsen vondt å sette ord på, både fordi den stikker så dypt, og fordi man ikke ønsker å gjenleve de vonde følelsene. Jeg er en av dem. La det være sagt at jeg ikke har vokst opp med helgepappa, dette er kun symbolikk.)

Og akkurat slik er det i klubben vår for tiden. Denne tilstedeværelsen man vokste opp med, ble så glad i, som leverte gode minner på løpende bånd. Så skilte vi oss fra Ferguson, og vi har fått en blek og trist helgepappa. Fylt med bitterhet og desperasjon, uten å finne veien tilbake i et ødelagt ekteskap.

Ikke lenger en hel person, men usammenhengende biter som flyter rundt i sitt eget univers. Planeter som nå svever rundt feil sol. En som ikke har sluknet, men som ikke skinner for oss lengre.

Snikende kommer denne følelsen man fortalte seg selv man skulle legge lokk på for en uke siden, fordi det nærmer seg helg igjen. Kampdag. Selv om man trodde man hadde lært seg å legge bort forventningene, ikke bli for engasjert, ikke tro og HÅPE.

Men som en lojal og lydig hund står jeg ved døra når lørdagen kommer, tunga ut av kjeften og venter på at dommeren skal trykke på ringeklokka og Far komme inn døra for å hente meg. Helgen er her! HAN er her. Pappa, som fant på alle de gøye tingene, som fikk meg til å smile, og le. Snurret meg rundt i armene sine mens jeg jublet. Så åpnes døren, og smilet er borte, gleden, kjærligheten og engasjementet er ikke der! 

Det ble ikke som jeg hadde trodd. Igjen. Ballongen jeg blåst på hele uka sprakk, den fløt ikke til værs, og ølflaska på bordet løftes for å døyve smaken av skuffelse, istedenfor å heves i en skål med brodern, slik vi planla. Slik vi håpet. Igjen.Pappa har fått seg ny kjæreste. Pappa har hatt mange nye kjærester. Men Pappa er ikke lykkelig, og vil helst ha mamma. Men mamma er ikke der lengre.

Som barn er det ikke lett å forstå hva som skjedde, langt mindre hvordan man fikser det. Men som voksen vet man èn ting -det finnes flere fisk i havet. Når ting er som mørkest er det lett å glemme. Kanskje besøker man Mata’s blogg for noen trøstende ord etter å ha lest Raiolas siste sleivspark, men der var det bare ord man har hørt så mange ganger før: Lovnader om bedring. At det var ikke godt nok, ikke VERDIG en Pappa. At han var lei seg og beklaget. 

Men hvor mange ganger må Mata fortelle oss dette, før Pappa gjør noe for å endre seg?

Kanskje må pappa finne noen som har de samme egenskapene som mamma. Selv om MOR Ferguson var, er, unik, er ikke alle egenskapene unike. Kanskje pappa må finne noen som gir ham grunn til å smile, en kjæreste som dyrker de gode egenskapene hans, løfter HAM frem først, slik at han løfte OSS frem.

En som vet hva drakten betyr. En som bryr som om oss, om prisen vi betaler, hva vi elsker.

Så må kanskje skilsmisseadvokaten Woodward begynne å være bare det. En advokat som håndterer papirene, og ikke legge seg opp i hvem pappa finner neste gang. Eller ihvertfall råde pappa til å finne noen som er bra for ham, en som gir ham overskudd til å ta vare på fansen, barna sine. For uten barn, er man ikke Pappa lengre.

Neste helg må Pappa være hel igjen. Ikke elleve biter som flyter rundt usammenhengende, og virket til å aldri ha sett hverandre før. Det er torsdag, og igjen bobler små følelser av forventning opp gjennom jorda og fyller meg med følelser jeg trodde jeg hadde begravet. Denne gangen også.

Stebroren min, til tross for å være barn av en annen pappa, legger en hånd på skuldra mi trøstende. For selv om vi hater hverandres fedre, har han vært barn av en helgepappa selv i mange år nå, og vet hvor vondt det er.

Og det gjør kanskje ENDA mere vondt. 
Er vi blitt en av DEM?

Jeg har aldri påstått at jeg er noen stor filosof. Heller ingen fotballekspert. Men elsker man fotball, elsker man en klubb, er man begge disse tingene, fordi det er så stort, man føler så mye, at det virker banalt at JEG ikke har lov å fortelle hele verden hvordan jeg har det? 

Jeg har bare ikke lov å fortelle alle andre hvordan DE har det. Og derfor tror jeg splittelsen i klubben kunne vært mindre, dersom man aksepterte at det er mange måter å håndtere skuffelse på, og ingen av dem legetimiserer min, eller din oppfattelse av dette ødelagte ekteskapet som mindre gyldig, mindre verdt, eller dårligere.

Husk det alle sammen. 

Vi kan gjerne ønske en ny kjæreste til FAR, (eller at dagens skal kjæreste tar steget, flytter inn og gifter seg) – vi vet ikke svaret. Vi vet bare at det ikke funker i DAG. 

Og siden vi alle er sønner av en bortkommen helgepappa, er vi da også per definisjon brødre. Vis respekt for hverandre, for vi har alle den samme kjærligheten i bunnen, selv om vi behandler sorgen og skuffelsen annerledes.