BLOGG: – Jeg har aldri noensinne vært mer stolt over å kunne si at dette er klubben jeg elsker, skriver Jonas Giæver. Les hans opplevelse av den vanvittige serieavslutningen her.
– Ikke kom hjem før i åttetiden. Jeg kommer til å trenge minst to timer på å fordøye dette tapet», fortalte jeg moren min da hun var på vei ut døren.
Jeg hadde iscenesatt et scenario der Manchester City kom til å løpe over et skamslått Queen’s Park Rangers. Manchester United måtte gjerne vinne mot Sunderland, men de kom ikke til å vinne tittelen idag. Det var jeg sikker på. Jeg hadde invitert en ihuga United-venninne på besøk. Hvem demper vel skuffelse og sorg bedre enn en kvinne? Vi skulle drikke et par pils, se United-kampen og trøste hverandre med at «vi kommer alltid sterkt tilbake» da Howard Webb skulle blåse av kampen på Stadium of Light om knappe to timer.
Jeg vil for alltid hate TV2s målvarsel etter denne dagen. Hvert «pling» var som om noen stakk en kniv i brystet og vridde om skikkelig. Hadde City gjort mål? Kunne QPR ha klart noe? Jeg tror aldri jeg har stått ovenfor noe mer jævlig i form av mental terror over 90 minutter. Rooney scorer. Dette var sjansen. Vi var seriemestre. United var foran City. Jeg spøkte med at vi ihvertfall kunne prise oss lykkelige med å være seriemestre til pause. Det var inntil Pablo Zabaleta sitt navn ble ytret av en alltids like engasjert Kasper Wikestad.
Annonse
– Ja ja, det var jo moro så lenge det varte…, sa jeg.
Yaya Touré måtte av banen. Citys hjerte og sjel. Mannen som hadde gått foran i hver en kamp for dem. Jernmannen Yaya Touré. Dessuten ledet Bolton på Britannia. Skulle QPR holde seg oppe måtte de angripe. Dette var deres sjanse.
Aldri før har Al Pacinos tale fra «Any Given Sunday» gitt så mye mening for meg. Da Cissé scoret for QPR feiret vi. Det var spilt 48 minutter. Jeg gjorde min venninne klar over at det var masse tid igjen. City kom til å vinne. Tilfeldigvis så jeg en kompis passere huset mitt. Hvorfor var han ikke hjemme og så kampen? Av rent instinkt slang jeg hodet ut av vinduet og skrek etter han:
– Er du ikke hjemme og ser kampen?
Til hvilket han svarte:
– Nei, det klarer jeg ikke!
Etter lovnad om øl og sofaplass kom han omsider inn og så kampen med oss. Joey Barton var utvist. Håpet svant unna enda mer. Det var bare et spørsmål om tid før City kom til å sette spikeren i kista. Mackie scora. Euforia. Vi jubla. Vi skrek. Vi hadde troa. City MÅTTE ha to mål for å vinne.
United-spillerne hadde fått beskjeden de også for så fort publikum på Stadium of Light begynte å juble forsvant fokuset.
Annonse
Hadde virkelig City problemer med QPR?
Sunderland var nær utligning. Jeg sto på huk i nesten femten minutter i strek og ba spillerne roe ned spillet, finne rommet, være rutinerte i pasningsvalget. Det var stille på Etihad. Kompisen måtte gå. Han klarte ikke mer. Det ble for mye. Vi to som var igjen ble enige om at uansett utfall så skulle vi huske denne dagen som en av de største følelsesmessige berg-og-dalbane-opplevelsene vi noen gang hadde vært borti. Dette hadde vi aldri i våre villeste drømmer trodd at kom til å skje.
Rett før sluttsignalet på Stadium of Light kom beskjeden om at Edin Dzeko hadde scoret. United gjorde jobben. Man kunne ikke spørre om mer nå. Vi slo over på TV2 Premier Leagues hovedkanal. Joe Hart tok innkast og banen var klarert for QPR-spillere som hadde nærmest bygd skyttergrav inne i sin egen 16-meter.
– Dette kan aldri gå bra, tenkte jeg med et nervøst blikk bort på resultatgrafikken som fortalte at det var knappe tre minutter igjen av Premier League-sesongen 2011/2012.
Sergio «Kun» Agüero. En mann jeg så slå igjennom som tenåring hos den gamle storheten Independiente i Argentina. Mannen hvis overgangssum hjalp til med å totalrenovere hjemmestadionet til barndomsklubben. Mannen som ledet Atlético Madrid til Europa League-gull. Mannen som var betegnet som den nye Romario. Mannen som løftet City til topps. Mannen som knuste våre drømmer den regnvåte ettermiddagen en noe kald dag i midten av mai.
Jeg satt ikke igjen med en følelse av å ha tapt.
Det var en følelse av stolthet. Jeg hadde snakket mitt lag ned i lang tid etter en tannløs opptreden mot Manchester City for noen uker siden. Men stoltheten var tilbake. Laget hadde kjempet til siste slutt. Rasismesaker, langtidsskader, virus, drama, elendighet, dominans, skuffelse. Men jeg sto igjen med en stolthet. En stolthet over en klubb som aldri gav opp. Det er blitt sagt mye om Manchester United over de siste 20 årene.
-Faen, de taper jo aldri!
Annonse
– Æsj, for en møkkaklubb!
En rask kikk bort på den endelige ligatabellen vil gi deg to klubber med samme poengsum på toppen. Jeg sitter her nå en kald mai-kveld, fortsatt like kald og regntung, og ser bort på emblemet på brystet mitt. Og jeg har aldri noensinne vært mer stolt over å kunne si at dette er klubben jeg elsker.
Vil du lese mer av Jonas, kan du også gjøre det på det ved å gå på bloggen han har sammen med Nicolas Berg på theprawnsb.blogspot.com. Bloggen har også en twitterkonto, @ThePrawnSB.
